Hva gjør vi nå?

[Gjest Trenger råd]

Vi skulle gått gravide sammen og barna våre skulle få mye tid sammen. Søskenbarn og nesten naboer, vi gledde oss begge to.

Men sjebnen ville det ikke slik. På mandag skal et lite barn fødes, fødes bare for å dø.

Kroppen streiker, tankene slutter å fungere. Det eneste som lever nå er mitt eget lille barn som slår kollbøtte og sparker så hardt at jeg nesten mister pusten. Det er jeg som har trukket vinnerloddet.

Vi sørger dypt over den lille vi ikke blir kjent med, og redselen for vårt eget lille foster er selvsagt blitt større. Det er vanskelig å glede seg nå.

Men hvordan kan vi være til støtte når magen min så tydelig syder av liv? Hvordan skal tiden fremover bli, når bestemor må takle sorgen over et barnebarn hun ikke får kjenne, kan hun glede seg over det som får leve?

Hvordan unngå å såre, jeg og magen kan ikke forsvinne. Vi må få glede oss over barnet som kommer, det må bestemor, tanter og søskenbarn også få gjøre. Men vi ønsker ikke å såre, ikke å støte bort, alle vil støtte og være der for dem som mister det kjæreste.

Noen som har råd å gi? Akkurat nå føles verden bare vanskelig.

Sorgen og gleden vandrer sammen heter det, men er det mulig.

Håper dere ikke tar dette ille opp? HVem andre kan jeg egentlig spørre?

Klem fra sorgfull og gravid tante.

[Gjest - en som hav vært der]

La dem sette nivået og agendaen. La dem prate når de trenger det. Ikke forvent at de møter dine gleder uten et stikk i hjertet.

Jeg har selv opplevd å miste et barn. Den som kanskje hjalp meg mest var min gravide venninde. Hun forstod mine blandede følelser. Jeg trengte ikke være redd for å knekke sammen henne. Det gjorde liksom ikke noe. Viktigst av alt jeg slapp å ta meg sammen eller være tøff.

Når hennes datter ble født forstod hun at jeg holdt meg litt på avstand. Hun lot meg nærme meg babyen i mitt eget tempo. Kom ikke å dyttet barne i armene mine eller la ut i det vide og brede. Men hun forlot rommet, slik at jeg selv kunne velge om jeg tok en titt.

For meg var det viktig å ha en gravid å "trene" meg på. Senere en liten baby som skulle vært min datters jevnaldrende. Verden er skrekkelig full av gravide mager og barnevogner rett etter et slikt tap. Sensitivitetstrening var et viktig steg for meg.

Omverden glemmer tapet ditt relativt fort, mens foreldrene vil ha det med seg for alltid. Du vil ikke tro hvor mange klompete og sårende bemerkninger en møter.

Tror ikke du kan trå feil om du er åpen og direkte. Fortell at du er redd for å såre og gjerne vil være der for dem. Dette er jo et barn du skulle ha kjent også.

Det høres ut som om du forstår situasjonen, og så lenge du ikke glemmer men er der i sorgen så kan du bli deres beste støtte.

Merk deg merkedager som termin og et årsdagen, og spør hvordan det går. Tro meg det er det ikke mange som gjør, og det varmer.

Klart ditt barn vil være en påminnelse, men etter en stund så vil du minnes. Ikke tapet men den lille tiden du kjente barnet.

Min datter vil alltid være min førstefødte. Levende eller død jeg vil aldri glemme henne. At noen andre fortsatt husker betyr mye for meg.

[busten]

Kjære "hva gjør vi nå"

Vet ikke helt hvordan du har det, men vet veldig godt hvordan den andre part har det. Har selv opplevd å miste to barn rett etter fødsel, visste på forhånd at det antageligvis ville gå galt, med et års mellomrom. Det rådet jeg vil gi, det passer for oss, men er ikke akkurat noe fasitsvar.

Vær der hvis de sørgende ønsker det, dersom de skal ha begravelse/gravsted, vær der og besøk gravstedet, tenn lys for dem og for det lille barnet som ikke fikk leve. Dersom de velger å gi barnet sitt navn, så husk å bruke navnet og ikke bare si barnet.

Snakk om det og husk på barnet selv om det ikke har fått være hos dere. Det er tøffe ting jeg gir deg tips om, spesielt siden du selv snart skal få ditt barn. Sjansene for at det skal skje barnet ditt noe er små, det må du huske på. Det er viktig at deeere klarer å glede dere over barnet dere venter, dere skal ikke ha dårlig samviitighet fordi dere barn sannsynligvis får leve, det er slik det er. Men forvent heller ikke at de andre klarer å dele gleden med dere akkurat nå. De klarer det kanskje etterhvert, tid er noe de bare må få nå + at de må få lov til å være egoistiske i forhold til seg selv og sin sorg.

Har de barn fra før av?

Er det lenge til du skal føde?

Dette ble sikkert rotete og rart, men jeg bare måtte svare i full fart, kjenner meg igje,. Er nå lykkelig 4 barnsmor,(misforstå meg rett, skulle gjerne hatt alle her, men slik er det ikke) to av de er "i himmelen" og de to andre har vi hentet i Colombia.

Lykke til med alt. klem fra Busten

[Gjest Takker for råd]

Takk for at dere svarte meg, det hjelper å få se det litt fra den siden som har det verst.

Jeg er blitt tante til en liten gutt, liten og svært skadet. Han har fått navn og skal trolig begraves neste uke. Jeg skal selv føde om ca 10 uker, men har fått god hjelp av min egen lege når det gjelder min egen sorg og redsel. Føler at jeg nå kan konsentrere meg om de som har mistet, om og når de trenger oss/ønsker kontakt.

De har ikke barn fra før, men vi har. Det gjør nok det hele enda sårere. Men det er slik det er blitt.

Jeg må si at dere som er på disse sidene er veldig sterke, og flinke til å støtte hverandre. En stor klem til dere alle.

Klem fra tante i sorg.

[Salina]

Jeg føler jeg må skrive ned noen ord jeg også. Det er rart å se det fra den andre siden, og se at også dere som heldigvis får velskapte barn har det tungt når noen nære mister barnet sitt.

Jeg skulle bli mamma nå i juli. Gleden var stor da jeg fant ut at søskenbarnet mitt også skulle bli mamma igjen i sommer, hun var kommet 7 uker lengre enn meg. Vi møttes for å planlegge sommeren, så fint det skulle bli!! Vi skulle også se på dåpskjole sammen. Alt var bare fryd og gammen! Helt til i mars.. Da vi fikk den forferdelige nyheten om at den lille gutten i magen min hadde en så alvorlig hjertefeil at vi måtte avbryte svangerskapet. ALT ble snudd på hodet. Søskenbarnet mitt hadde fremdeles alle planene og drømmene, mens jeg bare måtte glemme alt jeg hadde drømt om.. For nå kom det bare til å bli kun en drøm..

For å ikke skrive så mye.. Søskenbarnet mitt fikk en velskapt jente i mai. Jeg er så glad på hennes vegne, men så lei meg på min vegne.. Jeg har ikke møtt verken henne eller den lille jenta ennå. Vet ikke når jeg orker det ennå. Vi sender SMS til hverandre, snakker ikke på telefonen engang.. Hun ringte meg en gang, rett etter at Tor Erling ble født, og da snakket vi sammen i over en time. Det var faktisk en av de aller beste samtalene jeg har hatt.

Jeg må ta meg sammen nå, og ta meg en tur på besøk.. Den første gangen blir tøff allikevel når den blir..

Jeg har vel egentlig ikke så mange råd til deg. Bare det at du er der for søstra di.

Mas gjerne litt. Ring henne, eller dra på besøk.

Vær oppmerksom på at det kan bli veldig tøft for henne å se din lille baby, når hun ikke har sin lille baby hos seg lengre.

Snakk om barnet hennes, bruk navnet de gav den lille, om de gav den et navn. Vær med henne på grava, eller gå dit selv med blomster.

Det er så mye du kan gjøre for henne. Små ting som betyr så utrolig mye for henne.

Trekk deg iallefall ikke unna. Det er det værste man kan oppleve.

Lykke til!

Klemmer fra Hanah

[numme]

Kjære deg.

31 januar gikk to gravide venninner sammen og handlet babytøy. Den ene hadde termin 27 april, den andre 14 juni. Begge gledet seg, og pratet om sommeren de skulle trille sammen. Jeg var den med termin 14 juni, og den som dagen etter satt på sykehuset og skulle avgjøre om vi ønsket egen grav eller minnelund. Ultralyden tidligere på dagen viste alvorlige missdannesler, som ikke var forenelig med liv.

Det er ufattelig vondt å miste et barn, det å måtte gå igjennom en fødsel der du allerede vet resultatet. Det kommer til å bli beintøft for dere begge. Jeg var ærlig overfor venninna mi og sa at akkurat nå takler jeg ikke å se deg, du kan oppleve å høre det samme. Det er vondt, for du vil jo det beste, og sorgen er stor for deg også. Venninna mi holdt kontakten per telefon, støttet og bakket meg opp. Når jeg ser tilbake på den vonde tiden er hun en av de4 som har betydd mest. Til søndag skal jeg være fadder, for en nydelig liten pike jeg faktisk ble tilbudt.Venninnen min ringte tidlig en morgen og så at hun hadde tenkt hele natten, og igrunnet funnet ut at siden hun allerede hadde to, og jeg hadde ingen kunne jeg likegodt få barnet hun bar på. En vakker tanke....

Mitt råd, vær tilstede. Selvom ikke hun tar kontakt, så hold du den. Vær forberedt på å tåle at i en periode er du ikke favoritt personen hennes. Ha en god og åpen dialog, ikke vær redd for å gi en klem, og ikke vær redd for å prate om det. Ikke prat så mye om egen graviditet hvis ikke hun tar opp emnet. De som er en glede for deg, er fremdelses en stor sorg for henne. Bekkenløsning og babyspark ville jeg ikke høre snakk om. Venninna mi forstod dette, uten at jeg sa noe. Det ble bare ikke til at vi pratet om det.

Etterhvert vil tiden lege sårene, men det er en lang prosess. Anbefal denne siden. her er det godt å kunne skrive ærlig hvordan man har det, og man vet at man prater med mennesker som har opplved den samme sorgen, nemlig det å miste et barn.

Ønsker dere alle bedre dager. Klemmer og gode tanker fra Katrine.

[Gjest Takker for råd igjen]

Hei der som har svart. Det har vert godt og nyttig å lese det dere har skrevet. Dere er noen fantastiske damer, og jeg ønsker dere alt godt fremover.

Vi har nå snakket sammen i telefonen, lenge. Vi har grått og ledd, og vi vet at vi kommer til å snakke mye i tiden som kommer....

Det er snart begravelse, og hun vil jeg skal være der. - Jeg vil ta på magen din, sa hun. Jeg vil vite at det går bra.

Hvordan det blir fremover, et vi ikke. Om hun plutselig får en sterk aversjon mot min gravide mage, om hun vil holde seg unna babyen når den kommer, det tar vi etterhvert. Jeg er her, når og om hun ønsker det. Og som min lille treåring sa det: - Tante kan jo få låne babyen vår av og til. Og det vil jeg , kanskje, svarte hun.

Veien fremover blir tung for henne. Men jeg skal være der.

Igjen takk til dere alle. Hun vil kanskje komme inn på desse sidene engang.

Stor klem til dere ale fra en tante.

[Angela1365380318]

Kjære deg.

31 januar gikk to gravide venninner sammen og handlet babytøy. Den ene hadde termin 27 april, den andre 14 juni. Begge gledet seg, og pratet om sommeren de skulle trille sammen. Jeg var den med termin 14 juni, og den som dagen etter satt på sykehuset og skulle avgjøre om vi ønsket egen grav eller minnelund. Ultralyden tidligere på dagen viste alvorlige missdannesler, som ikke var forenelig med liv.

Det er ufattelig vondt å miste et barn, det å måtte gå igjennom en fødsel der du allerede vet resultatet. Det kommer til å bli beintøft for dere begge. Jeg var ærlig overfor venninna mi og sa at akkurat nå takler jeg ikke å se deg, du kan oppleve å høre det samme. Det er vondt, for du vil jo det beste, og sorgen er stor for deg også. Venninna mi holdt kontakten per telefon, støttet og bakket meg opp. Når jeg ser tilbake på den vonde tiden er hun en av de4 som har betydd mest. Til søndag skal jeg være fadder, for en nydelig liten pike jeg faktisk ble tilbudt.Venninnen min ringte tidlig en morgen og så at hun hadde tenkt hele natten, og igrunnet funnet ut at siden hun allerede hadde to, og jeg hadde ingen kunne jeg likegodt få barnet hun bar på. En vakker tanke....

Mitt råd, vær tilstede. Selvom ikke hun tar kontakt, så hold du den. Vær forberedt på å tåle at i en periode er du ikke favoritt personen hennes. Ha en god og åpen dialog, ikke vær redd for å gi en klem, og ikke vær redd for å prate om det. Ikke prat så mye om egen graviditet hvis ikke hun tar opp emnet. De som er en glede for deg, er fremdelses en stor sorg for henne. Bekkenløsning og babyspark ville jeg ikke høre snakk om. Venninna mi forstod dette, uten at jeg sa noe. Det ble bare ikke til at vi pratet om det.

Etterhvert vil tiden lege sårene, men det er en lang prosess. Anbefal denne siden. her er det godt å kunne skrive ærlig hvordan man har det, og man vet at man prater med mennesker som har opplved den samme sorgen, nemlig det å miste et barn.

Ønsker dere alle bedre dager. Klemmer og gode tanker fra Katrine.

Wow, tilbudde veninnen din seg ungen sin?

Det må være den største personen i hele verden, slikt er vanskelig.