Hmm..... En tanke

[Koreagull]

Gleder meg veldig til å komme videre i prosessen, og forhåpentligvis blir vi foreldre til en liten elskling til slutt. Men litt trist er det jo også, for vi går jo faktisk bare å venter på at en stakkar skal havne i "uløkka". Jeg skjønner at det ville skjedd enten vi hadde bestemt oss for å adoptere eller ikke, men jeg synes det er trist at min lykke avhenger av andres ulykke...

Noen som har følt det slik?

[Gjest ChiengMai]

Da vi fikk tildelt sønnen vår var jeg ikke forberedt på de sorgreaksjonene jeg fikk når jeg leste begrunnelsen for at biologisk mor måtte adoptere ham vekk. Jeg så på bildene av dette nydelige barnet og syntes det var helt grusomt å tenke på at noen faktisk ble nødt til å gi slipp på ham av grunner som her i landet ikke ville være noe problem.

Etter hvert klarnet tankene litt. Verden _er_ urettferdig, fører til lykke for noen og ulykke for andre. Manglende støtteordninger, synet på enslige mødre, misbruk som fører til graviditet og prostitusjon er bare noen få av de tingene som gir oss de barna vi ønsker oss så sterkt. Tror desverre det er utopi å håpe på at dette skal bli annerledes.

Det vi til syvende og sist _kan_ gjøre, er å føle respekt for dem som er så realistiske at de skjønner at det å påføre seg selv sorgen ved å gi slipp på et barn de elsker er det eneste rette.

[Kinesermor]

Jeg kjenner meg noe igjen i det du beskriver. Men min tanke går til vår datters biologiske mor hver fødselsdag, regner med at det er en dame i Kina som vet/håper at det et sted i verden.......

Vi vet ikke noe om bakgrunnen til vår datter, men en lager seg liksom et bilde, og som sagt tenker jeg mye på det akkurat i dagene rundt fødselsdagen.

[Gjest snø]

Du er ikke den eneste som har tenkt den tanken, nei... Det hender en gang innimellom, særlig ved merkedager og høytider, at det slår meg at vår uendelige lykke er basert på et annet menneskes største tragedie.

Jeg håper at vi en gang i framtiden kan få fortalt Bellas Colombia-mamma hvor takknemlige vi er for det offeret hun gjorde da hun ga opp Bella for adopsjon. At vi er verdens lykkeligste foreldre, at Bella er høyt, høyt elsket og har det så godt som det er mulig å ha det :-)

Beste hilsen fra

[Mamta]

Har også tenkt liknende tanker både under våre to adopsjonsprosesser og i ettertid.

Ikke minst i ettertid har jeg "følt" på den sorgen det må ha vært å gi fra seg sitt lille barn, av dyptgripende og komplekse grunner (som forøvrig Chieng Mai beskriver godt). Det hender jeg gråter en skvett når jeg tenker på disse kvinnene som har sådd den største lykke i våre liv...

Så kan man jo snu på flisa og tenke på hvor heldige vi er som får være akkurat dem som vender en mors ulykke til lykke for barnet!

Fikk også lyst til å dele et dikt med deg, som ihvertfall beskriver mine følelser og tanker på våre barns fødselsdager. (Har delt det tidligere, men jeg håper dere andre tilgir meg om det kommer påny.)

***

Is This the Day

By Dawn Newell

Canberra, Australia

Is this the day

that a brown-skinned woman

in another land

straightens her back

and stares across the rice paddies

the green carpet blurring...?

Is this the day

that brings back the pain

Remembrance of childbirth

or of separation.

Does she care,

this woman in her faded sari,

what happened to the child she bore,

raised,

but abandoned

when poverty had crushed her spirit?

As I wonder about her,

does she wonder

about the daughter we share?

Oh, dark-eyed woman

in a distant land,

I too feel your pain.

I long to tell you -

She is well,

she is happy;

she loves,

and is loved.

***

Mange hilsener fra