Salina

[Gjest Julianes mamma]

Takk som spør. Joda, jeg har det rimelig bra.

Det går ennå i bølgedaler om enn litt mindre bølger enn tidligere. 4. august er det 1 år og 7 mnd siden Juliane døde i magen min.

Om 3 uker er jeg like langt på vei som da hun døde (uke 25). Jeg sammenligner, men kan allikevel ikke gjøre det. Sist var det tvillinger og jeg var så heldig å fikk beholde hennes tvillingbror.

Denne gang er det en i magen og det føles litt enklere nå. For når jeg kjenner spark så vet jeg at barnet lever.

Allikevel er jeg smertelig klar over at alt kan forandres i et øyeblikks sekund. Men jeg håper det går bra denne gang og at vi sitter med en liten førjulsbaby i fanget vårt.

Hvordan har du det da? Jeg leser at du nettopp har hatt din termindato. Slike dager er ekstra vonde.

Ønsker deg bare alt godt.

klem fra

[Salina]

Fint å få høre fra deg. Har lurt på hvordan det nye svangerskapet går.

Godt å høre at du har det rimelig bra iallefall.

Jeg skjønner at du tenker på sist gang, og uken da du mistet Juliane. Når uke 25 er vel overstått er det sikkert litt godt. Det kommer jo slike milepæler man setter seg, og som gjør litt godt å komme over.. Og sammenligner gjør man alltid, bevist eller ikke..

Er det ikke godt å kjenne spark! Det må være den mest hærlige følelsen som gravid. Kjenne at det lille livet i magen lever..

Ja, jeg har nettopp hatt min termindato. Datoen da jeg skulle ha blitt mamma for første gang. Datoen som jeg hadde sett så frem til, men som istedenfor ble datoen jeg måtte møte fylt av smerte og savn.. Den 31. juli var termindatoen min. Da skulle Tor Erling ha blitt født.

Det mest vonde nå er å se alle de andre nybakte mødrene. Jeg skulle jo ha vært en av dem..

Jeg hadde inderlig håpet å møte denne dagen med en ny liten spire i magen, men hva er det som går min vei nå for tiden da?

Mange gode tanker og klemmer til deg fra meg. Kos deg skikkelig med magen! Du bærer på et lite under!

Hanah