Klar og utålmodig

[Gjest ikke undertegnet]

Desto mer jeg tenker på det, desto mer er jeg klar for adopsjon! Etter ørten hormonbehandlinger er det egentlig IVF som er neste, men jeg vil egentlig heller adoptere! Jeg klarer bare å se masse fordeler ved å adoptere framfor å gå gjennom IVF, men mannen min er ikke klar.

Har bestilt informasjonspakker i dag, og håper at det kan omvende ham Og at jeg snart kan få være her inne med dere på ordentlig!

Til slutt lurer jeg på hvor lang tid en adopsjon egentlig tar - helt fra begynnelse til slutt?

vennlig hilsen meg

[Gjest dere finner ut av det]

Hei på deg! Jeg vet akkurat hvordan du har det. Har vært gjennom det samme som deg, reiste til Danmark flere ganger på ciconia klinikken, til felicitas i Finland og jeg vet ikke hva!!! Men min mann ville ikke gi opp, og dette tærte enormt på vårt ekteskap. Etter flere mislykkede forsøk, og flere forsøk som begynte så bra ( men etter noen måneder endte så dårlig), satte jeg foten ned. Kroppen min tålte det ikke, og da forstod han også det. Snakket mye om det å adoptere i hele denne prosessen, men skulle bare prøve en gang til, og så ble det enda en gang osv. Så nå etter mange hundre tusener fattigere, og flere aborter, valgt vi begge å adoptere. Dette startet vi med på nyåret, og vi er like "gira" begge to. Og alle vi kjenner har vært så positive til dette, så det er inget nederlag å si at man ikke klarer å få et barn på "normalt" vis. Det er faktisk ganske få av de vi kjenner som faktisk vet alt vi har prøvd for å bli foreldre, og folk skulle bare ha visst hvor mye penger vi har brukt på dette. Men uansett så går det ikke an å sette en pris på et barn, så når vi endelig får barnet vårt, er det uansett verdt hvert et øre!

Lykke til uansett hva dere velger.

vordende adoptivmor

[Gjest Ikke nick i kveld]

Hei!

Etter hva jeg kan lese er våre historier identiske. Vi tenkte liksom ikke på at man kan prøve adopsjon før alle andre metoder på "magebarn" var prøvd. Jeg kjente at jeg faktisk ikke hadde lyst til å prøve IVF, og utsette oss for den enorme påkjenningen dette nok kan være. Da jeg forklarte min mann hva jeg egentlig følte, ble vi enig om at IVF ikke var noe for oss. Jeg følte meg mange kilo lettere, og jeg er lykkeligere enn på lenge...

Det er viktig at du forteller din mann nøyaktig hva du føler, men det er også veldig viktig at han er klar for en evt. adopsjon, og at han ikke føler seg presset inn i en adopsjonsprossess han ikke ønsker.

Lykke til ...og jeg tror også dere finner ut av det.

[Gjest litt personlig i dag]

Hei på deg! Jeg vet akkurat hvordan du har det. Har vært gjennom det samme som deg, reiste til Danmark flere ganger på ciconia klinikken, til felicitas i Finland og jeg vet ikke hva!!! Men min mann ville ikke gi opp, og dette tærte enormt på vårt ekteskap. Etter flere mislykkede forsøk, og flere forsøk som begynte så bra ( men etter noen måneder endte så dårlig), satte jeg foten ned. Kroppen min tålte det ikke, og da forstod han også det. Snakket mye om det å adoptere i hele denne prosessen, men skulle bare prøve en gang til, og så ble det enda en gang osv. Så nå etter mange hundre tusener fattigere, og flere aborter, valgt vi begge å adoptere. Dette startet vi med på nyåret, og vi er like "gira" begge to. Og alle vi kjenner har vært så positive til dette, så det er inget nederlag å si at man ikke klarer å få et barn på "normalt" vis. Det er faktisk ganske få av de vi kjenner som faktisk vet alt vi har prøvd for å bli foreldre, og folk skulle bare ha visst hvor mye penger vi har brukt på dette. Men uansett så går det ikke an å sette en pris på et barn, så når vi endelig får barnet vårt, er det uansett verdt hvert et øre!

Lykke til uansett hva dere velger.

vordende adoptivmor

Synes at dette innlegget var enormt bra - er sikker på at det er ganske mange her inne som kjenner seg igjen. En gang må man bare sette foten ned og si nok er nok og starte på bearbeiding av sorgprosessen. I mange tilfeller tror jeg at dette er vanskeligst for mennene. For det første så slipper de å kjenne på kroppen alt som vi kvinnene går igjennom før man kommer så langt at adopsjon blir vurdert - er det derfor de er tilbøylige til å forsøke så mye annet først? Men jeg vet egentlig ikke hvorfor det er så vanskelig for dem å sette i gang med adopsjonsprosessen - har intrykk av at det ofte er vi kvinnene som må starte den. Er det noen som er av samme oppfatning som jeg...??? Jeg mener ikke å generalisere, men jeg tror bare at det er slik i mange tilfeller.