Nesten litt trist

[Hugmee]

Nå er vi tilbake fra ferien og nyter noen fridager hjemme før vi skal tilbake på jobb. I år har vi feriert i Norge og selvsagt har tankene om adopsjonen vært med oss, vi har beundret små barn vi har sett og kikket misunnelig på små familier. Men vi har og pratet sammen og funnet ut at uansett hva som skjer så er det viktigste at vi har hverandre. Vi trives så godt i hverandres selskap at det innimellom kan virke skremmende og måtte dele hverandre med en liten en. Ikke at vi ikke ønsker oss det, men ting vil jo bli annerledes.

Vel hjemme igjen ringte jeg barnevernet for å høre om de vet noe mer iforhold til hjemmebesøk - det eneste de vet sikkert er at det ikke blir med det første.

I dag har jeg bladd meg bakover på DOL og fått litt oppdateringer - og selvfølgelig GRATULERER til alle som har fått til delinger og de som er kommet hjem med sine skjønne barn!!!!

Men det er nesten så jeg blir litt trist når jeg er her igjen - vet at jeg har enda mer venting forran meg . Jeg haddde virkelig et stort håp om at ting skulle begynne å skje etter ferien.

Men jeg får bare smøre meg med tolmodighet og nyte det som er igjen av sommeren , så kanskje når det begynner å bli kaldere i været....hvem vet?

[Koreandra]

Hei du. Ja, det er jo litt trist når ferien er over og jobben kaller. Det blir mye venting ofte år etter år, men tenk at for hver dag er du en dag nærmere målet! Vi hadde nok vunnet VM i venting nesten alle på denne siden.Enig?

Stå på videre!!!!!

[Gjest ikke undertegnet]

Kjære dere,

Jeg vet veldig godt hvordan det føles, at det virker langt frem til tildeling. Men når dere kommer i gang er det mye å gjøre med å innhente attester, ordne papirer og alle slags ting. Da føles det at tiden går fortere. Jeg vil anbefale at dere også deltar på adopsjosforberedende kurs som arrangeres iallefall gjennom AF, slik at dere treffer andre i samme situasjon, det syntest vi var til god hjelp. Vi har adoptert en gutt gjennom AF og venter tildeling nå med det første på et barn til. Syntest det har vært mye venting, men har "lært" meg en "overlevelsesstrategi": jeg tenker faser i stedet for mnd og år. Så og så mange faser (sosialrapport, søknad til land osv, osv.) alle disse fasene har for vår del tatt den tiden vi var forespeilet og slik syns jeg det har vært litt enklere i forholde seg til ventetiden.

Jeg syns også dere kan "presse" sosialkontoret litt. ring en gang til og purr, eller be om en konkret dato, det syns jeg dere har krav på å få iallefall, dere har vel stått på venteliste?? Sos.kontor ansatte er også "bare" mennesker som også må prioritere, kanskje det hjelper å forklare situasjonen at det er en lang prosess og at dere ønsker å komme i gang. Med vår nåværende søknad gjorde vi det ("maste" litt), og brukte også som argument at vi ønsket et søsken til vår sønn- tror det hjalp litt. Jeg mener ikke at man skal være uhøflig, men det går an å forklare det på en grei måte. Jeg ønsker dere iallefall all mulig lykke til videre