Barnehage

[Gjest ikke undertegnet]

Er det riktig å adoptere barn når man ikke har tid til å ta seg av dem selv, men setter barna i barnehage? Er det slik giverlandene vil at barna skal vokse opp? Barna ser foreldrene en time om morgenen før alle drar hver til sitt. Så etter en lang arbeidsdag blir barna hentet i barnehagen etter mye mas med andre barn hele dagen. Så er det middagstid, gjerne med foreldre som skal sove middag etter en lang arbeidsdag, så barnetv, for så å ta natt. At _alle andre foreldre_ gjør det samme, gjør ikke en ting/handling mere riktig. Om foreldre ikke har tid til å ta seg av barna, hvorfor da adoptere barn? Er det fordi det _skal være sånn_ i dagens samfunn?

[Gjest heller ikke undertegnet]

Mener du virkelig at adoptivforeldre skal være en annen type foreldre enn alle med egenfødte barn? Dette må da være en spøk!

Begge må nok jobbe, om man skal kunne finansiere en adopsjon nr 2. ;-)

[Gjest ChiengMai]

Sønnen vår hadde vært i Norge litt over fire måneder da han begynte i barnehage selv om jeg var hjemme og hadde tid til ham.

Barn _trenger_ rett og slett være sammen med andre barn, og ikke alle bor i boligfelt der det er rikelig av dem. De som bor i store boligfelt også vil nok oppleve at det er få barn hjemme på dagtid.

For adoptivbarn er det nok ekstra viktig å så tidlig som mulig bli integrert i det samfunnet der de skal vokse opp. Dette inkluderer også omgang med andre barn i miljø der barn ferdes. Vi adopterer da ikke for å skape ensomme barn!

[Gjest førskolelærer]

Nå er det vel ikke *mangel på tid* som gjør at man i dagens samfunn har barn i barnehage. Adoptivbarn som biologisk fødte barn!

Snarere huspriser, studielån osv. som krever to inntekter.

Adoptivforeldre er ikke rikere enn andre.

Hvilken verden lever du i da?

[nurel]

Jeg har barn(adoptert)i barnehage, og kjenner meg ikke igjen i din beskrivelse. Synd hvis du føler det på den måten, men vi er storfornøyde med vår organisering av hverdagen:-)

[Gjest xine]

Jeg tror at vi i utgangspunktet bør ta særlige hensyn når det gjelder adopterte barn.

Etter min mening bør barnet hovedsakelig være sammen med foreldrene det første året. Dette for å gi barnet mest mulig ro, trygghet og mulighet for en god tilknytning og derved godt grunnlag for utvikling av selvfølelse og relasjonsevne.

Primært er det foreldrene barnet skal knytte seg til, - ikke hele nærmiljøet på en å samme tid.

Etter ett år må vel de fleste foreldre starte å jobbe igjen.

Jeg tror det beste for barnet er en relativt forsiktig og langvarig tilvenning til barnehagen, som etterhvert munner ut i reduserte dager i barnehagen (kanskje 5-6 timer).

Med for tidlig og rask eksponering for mange ting, aktiviteter og mennesker, tror jeg barnet lett blir hyperaktivt, - rett og slett _for_ utadvendt og derved mindre i kontakt med seg selv.

Dette vil gi grunnlag for en flyktighet i forhold til seg selv og verden, noe som i verste fall vil resultere i psykiske problemer senere i livet.

Mitt inntrykk er imidlertid at en god del adopsjonsforeldre er så pass oppegående at de prioriterer sine barn fremfor full jobb de første årene.

....

Tross alt er vi bedre stilt her i Norge når det gjelder adopsjonspermisjon enn det de feks er i USA der mange foreldre starter å jobbe igjen allerede etter få måneder...

[Gjest anonymus]

Ser du allerde har fått flere reaksjoner på innlegget ditt. Det kan hende du ønsker å provosere, men jeg er til en stor del enig med deg. Du vinkler det mot adoptivfamilien, men jeg vil omfatte alle familier. Selvfølgelig trenger vi alle hus, varme, klær og mat, og barna trenger lekekamerater, men til hvilken pris som helst? Vet faktisk om foreldre der en er hjemme som likevel har barna i barnehagen så de skal få ha fri/ta seg av yngre søsken, Da spør jeg meg faktisk om hvorfor folk vil ha barn??

[Mamta]

Her i Norge er vi priviligerte som har anledning til å ta ett års fri med lønn for å være hjemme sammen med barna våre - også adoptivbarn! I f.eks. USA, kastes adoptivbarna rett ut i livet med skoel/ barnehage få uker etter hjemkomst. Alternativet er selvsagt en nanny.

Som flere andre her sier, er det i dagens samfunn nettopp i barnehagen at en viktig del av sosialiseringen foregår, bl.a. fordi det er få hjemmeværende mødre/ fedre. Dermed kan jeg ikke helt se hva som er så galt med at også adoptivbarn tilbringer deler av dagen sammen med kameratene sine i barnehagen? Vår storebror har i alle fall hatt stor glede og nytte av sine 3 år i barnehagen før han nå skal begynne på skolen om en ukes tid.

Hva giverlandene ønsker for "sine" barn når det gjelder pass, stell og oppdragelse, kan vel variere. Jeg vet at indiske adopsjonsmyndigheter i enkelte delstater krever at adoptivforeldrene gir skriftlig erklæring om at de, evt. et annet familiemedlem vil være hjemme og ta seg av barnet i 2 år etter hjemkomst.

Det betyr likevel ikke at ikke indiske myndigheter verdsetter barnehage som en viktig del av barnets oppdragelse. Tvert imot er det mitt inntrykk at indere (såvel som andre asiatere) ser på skole/ barnehage som et viktig supplement i barnets oppdragelse og sosialisering.

I India har jeg forstått det slik at de barna som har råd til det, begynner på en form for førskole/ barnehage allerede i 3 - 4 års alderen. Denne følger de helt til de begynner på vanlig skole i 7 års alderen.Samtidig som det hos overklassen og muligens også i de øvre lag av middelklassen gjerne holdes "ayah" (=barnepasser) til barna, slik at foreldrene får anledning til å dyrke karriere eller egne interesser på andre felt.

Utenlandske adoptivforeldre blir nok regnet for å være øvre middelklasse, og dermed kan jeg ikke tro annet enn at det ses på som en helt naturlig ting at barna begynner i barnehage eller har dagmamma omtrent ett års tid etter hjemkomst, alt etter barnets alder.

Vi for vår del har vært i den priviligerte situasjon at mor har kunnet være hjemme med barna godt og vel det første året etter hjemkomst. Et nødvendig år med tilvenning for oss alle. Ikke desto mindre har jeg merket at barna fra ca. 2,5 års alder har fått et større behov for å være sammen med andre barn. På dagtid er det ikke alltid så mange hjemmeværende barn og foreldre, selv i vårt barnerike borettslag. Da er barnehage, noen dager eller timer i uka et godt alternativ!

Hilsen fra

[Gjest snø]

Ja, du har så klart rett! Vi som adopterer og har ungene våre i barnehage har bare adoptert dem fordi vi trengte noen statussymbol som kunne gjøre familien vår komplett.

Det har i alle fall ingenting med å gjøre at vi selv anser oss for å være en ytterst normal familie, med et barn med samme behov som andre barn som vokser opp hos bioligiske foreldre....

Tør jeg spørre om du på alvor mener at adoptivbarn bør omgås foreldrens sine 24 timer i døgnet?

Vår datter går i barnehage, både pappa og jeg jobber 100%. Det betyr IKKE at Bella blir forsømt på noen som helst måte. Og hvor får du det fra at alle adoptivbarn nødvendigvis er noen stakkarser med behov for å henge i mammas skjørtekant dagen lang??

Vårt Lille Krapyl _elsker_ barnehagen og har _behov_ for å gå der.

Det er sikkert adoptivbarn som ikke trives i barnehagen også.

Skulle ønske at folk ville forstå at barn som blir adoptert ikke er en ensartet gruppe, men like forskjellige som de som vokser opp hos sine biologiske foreldre! Og derfor har høyst forskjellige behov, tanker, følelser og meninger!!

Slutt å putte alle adopterte i samme boks - de er like forskjellige som alle andre mennesker.

Og nei, dette er ikke en forsvarstale for at mitt (adopterte) barn går i barnehage. For det føler jeg ikke for å forsvare. Fordi jeg _vet_ at det er rett for HENNE :-)

Og jeg er tøff nok til å stå fram med nicket mitt i motsetning til deg....

Beste hilsen fra

[brilleslangen]

Jeg antar du har skrevet dette innlegget for å skape en debatt.

Hva er galt med barnehage?

Jeg jobber selv i barnehage og er for at barn går i barnehage. De fleste barn har faktisk godt av å gå i barnehage.

Slik verden er i dag er man avhengig av barnehager. Mange foreldre er avhengig av av barnehagene. Bl.a for å ha et trygt og pedagogisk tilbud til barna, og mange barn er avhengige av barnehage for å treffe andre barn, og få sosial trening.

Nå er jo ikke dette egentlig noen debatt om barnehage, men siden jeg jobber i barnehage ble jeg litt revet med.

Slik jeg forstår det legger du opp til en debatt rundt det om vi gjør riktig i å adoptere barn inn i denne verden hvor travelheten gjør at vi egentlig ikke får sett så mye til hverandre.

Til det vil jeg bare si at jeg synes at vi bør ta utgangspunkt i hvordan verden er i dag, ikke hvordan den kunne ha vært eller burde ha vært. Vi lever ikke i noen idealverden, men uansett hva som gjøres kommer heller aldri verden til å bli perfekt. Verden er nå engang slik at man ikke greier seg uten penger. Det er pengene som styrer alt. Så folk må jobbe. OG da må vi innrette oss etter det. Men folk kan da ikke slutte å sette barn til verden av den grunn. Da ville det jo ikke ta mange år før menneskerasen var utdaødd.

Og vi som velger adopsjon har jo like stor rett til å ønske oss barn som alle andre.

Dessuten finnes det så mange barn rund om i verden som trenger foreldre, og vi kan bli foreldre for noen av dem.

Og vi må ta utgangspunkt i verden slik den er og gjøre det beste utav det. Man kan ha et godt liv selv om ikke verden er helt perfekt. Derfor synes jeg ikke folk skal slutte å adoptere fordi om samfunnet vi lever i kanskje ikke er et idealsamfunn.

Det ble litt rotete på slutten, men jeg antar dere forstår hva jeg mener.

[Indiamum]

Jeg antar at du da mener det er bedre at vi jobber litt overtid og fjernadopterer en liten en på et barnehjem i slummen i stedet?

Det er mulig at hele familien vår kunne flyttet til en gård jeg kan arve i Finnmark. Og at alle kunne gått hjemme å sulla, uten å jobbe, dersom vi solgte huset vårt på Østlandet. Men jeg tror ikke vi hadde blitt en lykkelig familie av det!

Vi er alle forkjellige, og Barne-tv og middagssoving er jo ikke akkurat et MUST...

[Melaisa]

Ser du allerde har fått flere reaksjoner på innlegget ditt. Det kan hende du ønsker å provosere, men jeg er til en stor del enig med deg. Du vinkler det mot adoptivfamilien, men jeg vil omfatte alle familier. Selvfølgelig trenger vi alle hus, varme, klær og mat, og barna trenger lekekamerater, men til hvilken pris som helst? Vet faktisk om foreldre der en er hjemme som likevel har barna i barnehagen så de skal få ha fri/ta seg av yngre søsken, Da spør jeg meg faktisk om hvorfor folk vil ha barn??

Kanskje du skulle spørre dem istedenfor...?

[Gjest lilja]

Er det riktig å FØDE barn når man "ikke har tid" til å ta seg av dem selv, men setter barna i barnehage?

[Gjest Finnmum]

Jeg antar at du da mener det er bedre at vi jobber litt overtid og fjernadopterer en liten en på et barnehjem i slummen i stedet?

Det er mulig at hele familien vår kunne flyttet til en gård jeg kan arve i Finnmark. Og at alle kunne gått hjemme å sulla, uten å jobbe, dersom vi solgte huset vårt på Østlandet. Men jeg tror ikke vi hadde blitt en lykkelig familie av det!

Vi er alle forkjellige, og Barne-tv og middagssoving er jo ikke akkurat et MUST...

Som flere har vært inne på; problemstillingen barnehage og travle foreldre, - dette gjelder vel alle barn, ikke bare de adopterte?!

Bare for ordens skyld, Indiamum: Adopterte barn i Finnmark med velhavende foreldre, - de vokser nok ikke opp med foreldre som går hjemme og suller, selv om de har økonomi til det!

Mener du kanskje at folk her oppe suller mer enn andre steder, eller var du bare litt uheldig med sammenligningen?

[ahg]

Den første tiden man har et adoptivbarn er det viktig å være hjemme med barnet, slik at det kan knytte seg til sine nye foreldre og finne trygghet i sitt nye hjem. Det er vel alle enige om. At det beste er å være hjemme med barna gjennom hele oppveksten (enten de er adoptert eller egenfødt), tror jeg imidlertid ikke det finnes noe entydig fasitsvar på. Barn er forskjellige og har ulike behov.

Jeg har to adopterte barn som går i barnehage. De er sosialt anlagt og trives med et høyt aktivitetsnivå.

De synes det er morsomt å gå i barnehagen, for der er det mange å leke med og mye spennende som skjer. Å skulle være hjemme ville være mye kjedeligere for dem, både fordi mamma/pappa ikke kan leke med dem hele tiden (pga husarbeid og annet som skal gjøres), og fordi så å si alle de andre barna i nabolaget også går i barnehage. Det skal godt gjøres å matche en barnehage når det gjelder tilbud om lek og spennende aktiviteter.

Det er klart man kan stille spørsmålstegn ved hvordan samfunnet vårt fungerer når begge foreldrene gjerne må jobbe for å dekke alle utgifter. Jeg har vokst opp i en familie som mente at det ikke var bra å sende barna i barnehage (det var vel å merke 40 år siden). Erfaringen med mine barn er imidlertid at de har stort utbytte av å gå i barnehagen. I tillegg til lek og moro får de verdifull sosial trening.

Jeg kan ikke se at jeg skulle være uegnet som mor selv om jeg jobber og ungene går i barnehage. Jeg elsker ungene mine og tør påstå at vi gir dem et trygt og godt hjem. De er trygge og glade barn som både tåler og liker å være sammen med andre enn bare mamma og pappa.

[Koreandra]

Hei ikke undertegnet.

Jeg var i tvil om jeg i det hele tatt gadd å svare på innlegget ditt. Men mann min og jeg har fått oss en god latter av det du skriver, og noen av svarene du har fått. Så jeg synes jeg får skrive noen ord til deg. Er dere veldig gamle, eller er dere isolert på en eller annen måte. Det virker som om dere har gått glipp av viktig utvikling i samfunnet de siste 30 årene? Barnehage er like mye for barnets utvikling som barnepass for foreldrene. Finnes det noen småbarns-foreldre som sover middag i disse dager? Jeg trodde dette var et fenomen som fant sted på 60-tallet!! Vennlig hilsen en førskolelærer i barnehage.

[Mamta]

Hei ikke undertegnet.

Jeg var i tvil om jeg i det hele tatt gadd å svare på innlegget ditt. Men mann min og jeg har fått oss en god latter av det du skriver, og noen av svarene du har fått. Så jeg synes jeg får skrive noen ord til deg. Er dere veldig gamle, eller er dere isolert på en eller annen måte. Det virker som om dere har gått glipp av viktig utvikling i samfunnet de siste 30 årene? Barnehage er like mye for barnets utvikling som barnepass for foreldrene. Finnes det noen småbarns-foreldre som sover middag i disse dager? Jeg trodde dette var et fenomen som fant sted på 60-tallet!! Vennlig hilsen en førskolelærer i barnehage.

Det finnes også idag småbarnsforeldre som sover middag, ja! Den halve timen barne - TV varer, gir innimellom far i huset en blund på øyet i en hektisk hverdag...

Kanskje et lite tips?

;-)

[ruffe]

Du har fått flust av svar på om barnehage er rett, så jeg vil bare komme med et innspill om det med tid for barna.

Vi har vår datter i barnehage. Jeg føler likevel vi får tid sammen. Morgenen, middag, ettermiddag, litt lek ute. Barne-tv hvis vi rekker det (ofte blir det lek istedet - og det er ingen katastrofe å miste en episode av dyrlege Due). Også må du ikke glemme helgene. Og feriene. Og alle de andre fridagene.

Jeg tror faktisk den tiden vi har sammen hjemme blir rikere når vi ikke trenger å tråkke oppi hverandre hele døgnet gjennom.