Er det bare jeg som lider...

[Gjest Forbudte tanker?]

...eller snakkes det ikke om de vanskelige følelsene ved en adopsjon her på DOL adopsjon?

Klokka er nå 05:55, enda en for tidlig morgen jeg våkner og står opp. Føler meg trist og deprimert. Som om jeg er i en slags tåke, på siden av meg selv. Jeg er ikke helt meg selv for tiden og lurer på om jeg noen gang vil bli det igjen?? Tanken skremmer meg. Mange andre tanker også som svirrer rundt i hodet mitt. Vil jeg få morsfølelser for barnet vi skal få? Vil barnet være friskt, vil jeg få det jentebarnet jeg har ønsket meg fra jeg var 10-11 år gammel? Våger ikke tenke på hvor lykkelig jeg ville vært da. Har lagt et lokk på følelsene. Føler ikke så mye for tiden, det er blitt temmelig flatt oppi der.

Som om ikke det er nok dette med barnet, så er arbeidsavtalen min gjennom 8 år sagt opp, tidspunktet kunne ikke vært dårligere. Firmaet går dårlig og jeg får kanskje ikke noen ny avtale. Det er også vanskelig å få jobb med tingene jeg driver med i disse dager. Av mannen min og jeg den eneste som har faste gode inntekter. Uten min jobb må vi selge hytta, kanskje også huset. Det betyr dårligere livskvalitet. Kanskje ikke livet blir som jeg hadde håpet likevel?

Hadde så mange planer, ting skulle bli så bra, endelig skulle livet bli lykkelig. Den vonde barndommen og ungdommen min skulle bli en saga blott. Nå kunne jeg endelig konsentrere meg om å være lykkelig akkurat som alle de andre. Endelig... men nei, kanskje ikke likevel? Bare tiden vil vise. Kanskje det er meningen at jeg skal lide, kanskje det var meningen med akkurat mitt liv på denne jorda...?

Det er akkurat som kroppen min har gitt opp livet. Alt står på vent. Vet ikke hvor lenge, må bare

vente, vente og atter vente. Mye lider under dette, forholdet til meg og min mann, forholdet til venner, kollegaer, familie, jobb, hus og hjem. Alt blir forsømt.

Jeg har mistet motet, jeg er stadig trøtt og vil bare sove. Sove vekk den lange ventetiden.

Er det noe vits i å leve, egentlig?

[Gjest wook]

Kjære deg.

Det høres ut som om du trenger litt proffesjonell hjelp for å komme på rett spor. Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet i ventetiden, jeg hadde mye av de samme tankene selv. Dersom du har en lege du har god kontakt med ville jeg ha tatt opp disse tankene med vedk. slik at du hadde fått luftet dem med en fagperson.

Ønsker deg alt godt, det meste ordner seg etterhvert.

[Gjest barbeint]

Kjære "forbudte tanker".

Jeg kan for meg gudskjelov ikke identifisere meg med noe av det du skriver. -Alikevel har jeg nok på følelsen at du ikke er den eneste. Jeg ville fulgt wook sitt råd om og gå og prate med profesjonelle. Du trenger hjelp til og snu denne opplevelsen til noe posetivt.

Veldig bra du tar opp vannsklige ting er på forumet, dette må være et forum med rom for alt.

Selv tror jeg alle kan komme inn i et slik sammensurium av tanker, men det krever mot til og skulle stoppe dem igjen, det er dette motet du skal finne frem nå. Kontakt profesjonnelle, få bukt på problemene, og takk for at du ville dele dette aler privateste, innerste av deg selv med oss andre.

Lykke til!

Vennlig hilsen en lei seg

[thaimor]

Nei de tror jeg ikke, men de "vonde" innleggene må nødvendigvis komme fra de som har akkurat de følelsene.

Mange motstridende følelser og tanker rundt det å adoptere, tror jeg er ganske så vanlig. Jeg tror faktisk det er sunnt å tenke seg inn i de mange *hvis, hva og dersom*

Man kan ønske seg en baby, men kanskje få en tre/fire åring, eller være fokusert på ett kjønn, og få det motsatte, eller tro at tilpasningen skal gå på skinner, og få et barn med relasjonsskader f.eks. Hva da? Har vi ikke tenkt igjennom noen av disse alternativene stiller vi ganske uforberedt. Nå vil jeg bare legge til her at uansett hvor fjernt fra "fasiten" det endelige resultatet blir, virker det på meg som de aller fleste synes de har trukket vinnerloddet uansett!

Når det gjelder dine "forbudte tanker" skjønner jeg godt det hoper seg opp når hverdagen føles kaotisk som nå. Skulle ønske jeg kunne si gjør det, det og det... men mitt eneste råd må bli at du søker profesjonell hjelp. Snakk med almenlegen din i første omgang, så kan sikkert han hjelpe deg videre. Du trenger hjelp til å komme deg ovenpå i første omgang, og så begynne å nøste i trådene derfra...

Jeg ønsker deg ihvertfal lykke til, og håper du snart ser lysere på tilværelsen

Klem fra

[Mamta]

Kjære deg.

Skjønner at du akkurat nå ser mørkt på tilværelsen og opplever livet som håpløst, på tross av at dere venter adoptivbarn. Noen og enhver kan vel få mørke tanker i slike øyeblikk...

Noen av tankene dine kjenner jeg igjen fra noen av mine tyngste stunder. Slike "kriser" som det du muligens opplever nå, er ofte veiskiller som livet tvinger oss inn i, og som kan gi rom for en ny giv dersom vi kommer gjennom den med "hevet hode".

Jeg vil derfor oppfordre deg til å oppsøke et menneske du stoler på og som kan lytte og hjelpe deg til å se livet ditt utenfra, dets muligheter og begrensninger. Enten det nå vil være en psykolog, en god venn eller en sjelesørger. Kirkens SOS tilbyr også samtaler med et "profesjonelt" medmenneske helt gratis. Tlf.nr. dit er: 815 33 300.

Tilslutt må jeg bare få si at det er flott at du kommer frem med de vonde tankene her også. Syns det skal være rom for det på forum for adopsjon!

Ønsker for deg at du måtte finne ut av deg selv og livet ditt så snart som mulig. Det første skrittet er jo allerede tatt, iom. at du har satt ned "på papiret" det som tynger.

Varme trøste - hilsener fra

[Gjest En Skytte]

Nei !

Du er ikke den eneste som har det sånn..

Jeg har lenge ruslet rundt i den tåken du snakker om..

Det som skjer er at alt virker så utrolig komplisert når man har denne tåken - ting som kanskje egentlig ikke er verdt å bekymre seg over blir massive problemer fordi man rett og slett ikke har overskudd til å ta tak i de .. !

Det lureste er å få noen til å nøste tråder sammen med deg .. det trenger ikke være en profesjonel, men kanskje en venn/venninde, en i familien ... en som ikke er i 'ventetåke' og som kanskje klarer å fokusere på løsninger i steden for problemer... )

Ønsker deg lykke lykke til

.... jeg er helt sikker på at du finner veien ut av skydekket ) Ting løser seg !

Klem fra

[Gjest kip]

Kjære deg.

Det høres ut som om du trenger litt proffesjonell hjelp for å komme på rett spor. Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet i ventetiden, jeg hadde mye av de samme tankene selv. Dersom du har en lege du har god kontakt med ville jeg ha tatt opp disse tankene med vedk. slik at du hadde fått luftet dem med en fagperson.

Ønsker deg alt godt, det meste ordner seg etterhvert.

Kjære deg.

Vi er altfor opptatt av materielle ting i verden i dag. Om du må selge hytte og hus så er det ikke det verste som kan skje. Det finnes mange koselige leiligheter som kan leies. Det kunne kanskje heller vært spennende å flytte til en annen kant av byen eller tettsted? Let i avisene det er stadig jobber å få f.eks dagmamma, avisbud eller vaskejobber. Vi må ikke se ned på disse jobbene! Det viktigste er å få økonomien igjen på glid. Og da føles det som om man er et skritt videre i riktig retning.

La også legen din sjekke deg om du feiler noe, av og til kan det være sykdommer som gjør at man føler seg slapp og utilpass.

Når det gjelder morsfølelsen så er det ikke alltid at den kommer med en gang. Man må ofte bli kjent med barnet enten barnet er baby eller litt større. Men tro meg, den vil komme! Du vil begynne å bekymre deg hvis barnet blir syk, eller stolt hvis barnet smiler til deg! Det er ekte morskjærlighet. Det kommer ikke til å spille noen rolle hvilket kjønn barnet har. Du vil elske han eller hun uansett.

Tro meg, det er ingen som kan si med hånden på hjertet at de alltid er lykkelige. Det vil alltid skje noe med jobb eller familie, venner osv. Dette vil gjelde for alle, og da blir man lei seg. Og det er lov!

Håper du finner ut av det og lykke til.

Hilsen

[Gjest det går så bra!]

Å nei du, det er ikke bare du som lider. Forstår hva du mener, men etter at jeg fant denne siden på nettet, har alt blitt lysere. Alle andre sier at ventetiden er lang, men likevel verdt det. Jeg er selv ventende, føler meg nesten litt for gammel til å få barn, men er 27 år bare så det trenger jeg jo ikke. Har gått gjennom så mye ubeskrivelig vondt i de årene jeg har levd, og mistet flere av mine etterlengtede barn. Men nå er jeg sikker på at jeg en dag får et barn i mine armer, og det er mitt, til odel og eie. Så på denne siden skal vi trøste hverandre og hjelpe hverandre i den lange prosessen, så hvorfor skal ikke vi klare det???

Lykke til, det trenger vi alle!

[Gjest Forbudte tanker?]

Mange takk for at dere engasjerer dere. Mange gode og vise ord fra dere jeg vil ta med meg videre i prosessen...

Igjen Takk! :-)