Venninne???

[Gjest "Sukk" !!]

Heisann!

Dette er bare et hjertesukk.

Jeg trodde jeg hadde verdens beste venninne på godt og vondt.

Og hva skjer, jo etter å fått vite at et familiemedlem har fått en alvorlig diagnose på sykdom. Da trekker hun seg helt unna. Hører ikke en "dritt" fra henne.Og samtidig oppfører hun seg kaldt ovenfor meg hvis jeg prøver å ta kontakt. Så nå har jeg gitt opp å kontakte henne. Ikke er jeg pågående på noe som helst måte heller.

Det kan jo være litt vanskelig å vite hvordan hun skal forholde seg til meg men, hun jobber tross alt som psykiatrisk hjelpepleier!!

Burde i hvertfall vite at jeg trenger å få snakket og få litt støtte. Jeg har en kjæreste men jeg synes at (trodde) hun venninnen min og jeg hadde såpass fortrolighet mellom oss og ikke ga meg en så kald skulder akkurat nå.

Neste gang kan det jo være henne som trenger støtte. Men det hadde jo ikke vært naturlig for meg å trekke meg unna da. Ville jo trøste så godt jeg kunne.

Det ser ihvertfall heldigvis ut til å gå bra med familiemedlemmet men vi har vært omtrent i "helvete" i hele sommer.

Så denne påkjenningen med venninnen min, som jeg trodde kjente så godt i snart tyve år

(og som jeg ikke kjenner godt allikevel) er nesten verre enn værst akkurat nå.

Godt å få ut dette hjertesukket som kanskje leses av noen av dere.

Mvh.

[Gjest carlina]

Er vel litt søkt at en venninde dropper deg pga problemer i familien,her må det ligge mye mere enn det du forteller.....Men hjertesukket ditt er hørt!!

[Gjest "Sukk" !!]

Er vel litt søkt at en venninde dropper deg pga problemer i familien,her må det ligge mye mere enn det du forteller.....Men hjertesukket ditt er hørt!!

Takk for respons på hjertesukket.

Jeg har vel fortalt alt om det jeg opplever fra min side.

Men jeg lurer på om det er venninnen min som kanskje strir med såpass problemer slik at hun ikke "tåler" mer fra meg.

Før ringte hun og stakk innom titt og ofte men nå går alt på SMS- meldinger på mobilen.

Nå ganske sjelden det også.

Dette er synd, jeg savner den hun virkelig er.

Men jeg får se tiden an, så tror jeg hun må ta intiativet

på kontakt nå.

Vi har planlagt for et semester siden å ta en fjelltur sammen. Fastsatt dato i september. Kanskje vi får skværet opp da. Hvis det ikke blir avlyst da. Hadde vært synd.

[Gjest vil ikke bruke nick nå]

Jeg har opplevd mye av det samme.

Forstår at du synes det er tungt.

Min mann og jeg hadde et vennepar som vi virkelig trivdes med.

Så ble min mann syk- alvorlig syk, og vi visste ikke hvordan det ville gå med ham.

Og da dette ble kjent, viste de seg ikke hos oss lenger.

Jeg følte meg såret- forstod ingen ting.

Heldigvis var det andre som viste virkelig omtanke.

Vi klamret oss til et lite håp, Men det holdt ikke.

Ikke et ord fra dette venneparet under sykdommen- men de kom i begravelsen.

I dag, flere år senere, har jeg en viss kontakt med dem, men vennskapet blir nok ikke som før.

Jeg er ikke forarget eller fornærmet på dem- men det er bare slik at det gode forholdet

vi hadde før, finner jeg ikke tilbake til.

Jeg tror faktisk ikke de taklet problemet- det har deres datter antydet.

Det kan gå slik, "Sukk". Og det er beklagelig, men det er ikke noe vi kan gjøre med det.

[Gjest ikke undertegnet]

Kjenner meg igjen i det du skriver.

Har også hatt en venninne en gang som var slik.

Min samboer var alvorlig syk.

Har i ettertid hørt at hun syntes det var for vanskelig,og at hun ikke taklet det.

Likevel er det mye annet en kan gjøre for å i det minste vise litt sympati.

En blomst,en liten hilsen eller et kort er ikke så vanskelig å sende.

Om en ikke vil se problemet på nært hold ,kan en distansere seg men likevel vise at en bryr seg.

Er en gode venninner og den ene opplever sorg eller krise,ser jeg nesten på det som en selvfølge at en bryr seg.

en finner fort ut ved slike opplevelser hvem som egetlig er gode venner.

Min samboer døde,uten at jeg har fått så mye som en kondolanse fra henne.

Hun er jo ikke venn av meg i dag.

Jeg personlig synest det er uakseptabelt og egoistisk med en slik oppførsel.

Som du sier,det kan skje alle,og da kan det være godt å ha støtte.

Alt kommer for en dag,en annen gang er det kanskje henne som så sårt trenger noen å snakke med eler støtte seg til.