Eg gir opp

[anonym1784]

Eg vil ikkje meir. Eg vil ikkje være meg lenger, leve i det livet eg gjer. Alt går imot meg.Eg føler meg utslitt..som en tosk.

Eg er 18år, fastlegen min eg hadde god kontakt med har flytta, og eg synes det er kjempetrist. Har depresjoner til stadighet. Finner liksom ingen vei ut av dem. Føler meg innesperret i dem. J*****!

Eg tenker liksom heile tida den tanken at: Eg gleder meg til eg kanskje klarer å skade meg sjølv. Slå meg selv i hodet hardt, ripe meg, eller et eller annet...Føler meg desperat etter å skade meg. For eg er så sinna på at eg er meg...

Tror ikke det går an å gjøre noe for å hjelpe meg, desverre...Eller?

[goliane]

Det går an å få hjelp!

Du må fortelle den fastlegen du har, eller noen annen innen helsevesnet, f. eks en helsesøster, hvordan du har det.

Så kan du få henvisning til psykolog eller psykiater.

Det fins medisiner mot depresjoner. Det fins former for terapi som gjør at en kan begynne å like seg sjøl, og som kan endre tankebaner.

Men DU må ta det første skrittet og be om hjelp.

Rart at så mange flotte, følsomme mennesker ikke klarer å like seg sjøl. Det er sikkert mange andre som liker deg, og syns du er en verdifull person.

Kontakt helsesentret i morgen den dag!

Støtteklem

fra

[Gjest tod]

Jeg tror det går an å gjøre noe for å hjelpe deg. Du sier at du hadde god kontakt med fastlegen din, men at han nå har flytta. Hvilken lege går du til nå?

Du bør ta problemene dine opp med ham/henne. Hvis det er slik at du føler at den nye legen er helt forferdelig, kan du be om å få en annen lege.

Jeg hadde selv en kraftig depresjon da jeg var 20 (er 25 nå). Da ønska jeg også å skade meg selv og jeg trodde at ingenting nytta. Du er 18. Det meste ligger foran deg: dette er ikke det rette tidspunktet å gi opp på.

Når jeg nå ser tilabke og tenker på hvordan jeg hadde det før skulle jeg ønske at jeg kunne reist tilbake i tid og sagt til meg selv: det blir bedre, det blir bedre. Fordi det kan det bli.

Snakk om problemene dine med noen du stoler på - og søk hjelp.

Å være glad er en beslutning - og jeg veit at det høres arrogant og jævla lite empatisk ut, men på en måte er det sant. Du bestemmer mer enn du selv tror akkurat nå. Poenget mitt er at du ikke må gi opp - for det kan bli bedre.

Tro meg, jeg veit hvordan det er å ha det jævlig og ikke kunne håpe. Men det er grunn til å fortsette, å holde ut, å kjeme, å ville.

Alt godt,

[Gjest trrrish]

ikke skad deg,blir ikke noe bedre av det. enste som skjer er avsørende arr som alle kan se og trekke sine konklusjoner av (og de kan komme fram til mye rart)

ikke skad deg. det er bare kjedelig..