Til alle dere som har mistet et barn.

[Lothlorien]

Hei, jeg vil først kort fortelle om meg selv.

Jeg er 29 år, og mistet min datter for syv år siden. Jeg gikk to uker over tiden, og visste ingenting før jeg kom til sykehuset. Der fant de ikke forsterlyd.

Grunnen til dette innlegget er at jeg gjerne vil si noe til alle dere som lurer på om det noen gang blir bedre.

Ja, det blir bedre. Det forsvinner aldri, men det blir bedre. Jeg lover.

Når savnet etter den lille sliter i kroppen som verst, så hjelper det lite at et eller annet menneske på internett sier at det kommer til å bli lettere etter en stund.

I begynnelsen tenkte jeg ustanselig på barnet mitt, og så tenkte jeg på henne "bare" 100 ganger om dagen, og nå - syv år senere - tenker jeg på henne et par ganger om dagen. Og det gjør ikke vondt lenger. Sårt, ja, men ikke vondt. Og slik skal det være.

Med vnenlig hilsen meg.

[Salina]

Hei Lothlorien!

Leit å høre at også du har mistet et barn. Det gjør meg så vondt hver gang jeg hører om noen har opplevd noe det samme som meg. For jeg da vet jeg litt om hvordan de har/ har hatt det. Den uutholdelige smerte og savnet.

Jeg _vet_ innerst inne at det kommer til å bli bedre etterhvert. Innerst inne..

Men det hjelper så lite akkurat nå. Det at jeg om noen år har det bedre enn jeg har det nå, er en så fattig trøst..

For det er _nå_ smerten er så intens. Det er _nå_ jeg må komme meg igjennom dagene på en eller annen måte. Det er _nå_ at alt er så nære, så sårt..

Men allikevel er det godt å høre at du, etter sju år har det bedre. At det ikke lenger er så vondt, men at sorgen har fått et annet innhold.

Det er 7 år siden du mistet din lille datter. Fikk du god oppfølging etterpå? Har du en grav å gå til? Håper det er greit jeg spør litt..

Mange gode klemmer fra Hanah