Er kommet like langt i dette sv-skap som da jeg mistet sist

[Gjest Julianes mamma]

Må bare få skrevet ned noen tanker, for nå svirrer det fælt i hodet mitt.

Jeg er kommet til uke 24 og er akkurat like langt eller på vei inn i den uka da Juliane døde.

Hun ble oppdaget død i ved akkurat 25 fullgåtte uker.

Dette svangerskap er jo totalt forskjellig fra forrige, da var jeg tvillinggravid, nå er det en i magen.

Nå kjenner jeg spark og bevegelser hver dag og mye også. Sist gjorde jeg også det, men det var jo bare spark fra tvillingbroren hennes den siste uka.

At Juliane var død på den ultralydkontrollen var et sjokk av dimensjoner, jeg hadde ingen mistanke (ikke at det hadde vært bedre).

Jeg tror aldri jeg kommer til å oppleve noe så grusomt som det det er å miste et barn.

Jeg er glad for at jeg har hennes tvillingbror, en aktiv og herlig gutt på 16 mnd. Jeg er glad for det barnet jeg har i magen min. Men jeg kommer alltid til å ha et barn for lite. Uansett hvor mange barn jeg får, så vil jeg alltid savne den lille jenta mi som fikk et så altfor kort liv.

Jeg håper det går bra i dette svangerskapet og at vi får en liten førjulsbaby. Men jeg har erfart at det ikke er en selvfølge, så redselen sitter dypt i meg.

Men det er lov å håpe at det går bra,ikke sant?

Litt rotete innlegg fra meg, men sånn er mine tanker for tida.

klem fra

[Angela1365380318]

sefølgelig må du håpe at alt går bra!

jepp, uansett om du får hendene fulle med 25 små troll så vil du alltod mangle en, men ikke glem å kose deg med de 1 1/2 du har.

Lykke til

*krysse fingrerogtær*