Tanker

[SKULLE VÆRT FAR]

For halvannen måned siden mistet vi barnet vårt i mors liv. Han (det var en gutt)var uhelbredelig syk og ville ikke overlevd uansett. Sjokket var grusomt, hittil hadde vi bare gledet oss enormt.Hverdagen går videre men det er tungt,spesiellt for min kone, når en venninne har termin samtidig som vi skulle hatt. Vi prøver å vise glede men det er ikke lett og hun er kanskje litt tankeløs som ringer og skal vise oss når hun har kjøpt vogn o.l. Det er sikkert ikke vondt ment men vi får jo rippet opp i hvor langt vi selv skulle vært. Gruer meg til den dagen terminen skulle vært. Vet heller ikke hvordan jeg skal støtte min kone når hun har det som verst. Håper vi snart er gravide igjen slik at vi kommer videre men redselen for at det kan gå galt igjen er stor selv om legene sier det ikke er det. Tror ikke det blir enkelt det heller. Vi får bare håpe....

P:S hvorfor er det ikke flere fedre her????

[Liljekonvall]

Kjære "Skulle vært far"

Du er far. Du har en sønn, selv om han ikke fysisk er tilstede. Dere har mistet et etterlengtet barn. Det er tungt, og det er en erfaring dere vil bære med dere for resten av livet. Dere har mistet gutten deres, men også drømmene om livet sammen med barnet. I tillegg har dere/vil dere oppleve at folk rundt dere kanskje ikke reagerer sånn som dere skulle ønske, sånn som din kones venninne.

Du vet ikke hvordan du skal støtte din kone. Vel, det er vanskelig å gi et korrekt råd, for det er individuelt hvordan man opplever sorg og savn. For min egen del skulle jeg ønske at min samboer hadde vært flinkere til å prate om barna vi har mistet, samt om hvordan han selv opplever sorgen og savnet. Jeg selv, og flere andre mødre, har opplevd at far ikke klarer å sette ord på sine tanker og følelser. Dette kan misforstås, og kanskje oppleves som om far har kommet lengre i sorgarbeidet, og ikke lenger er på bølgelengde, selv om dette ikke er tilfelle. Mange kvinner er kanskje flinkere til å prate om sine følelser enn en del menn. Det er kanskje også derfor at det ikke er særlig mange fedre som skriver inn her?

Har dere en grav til gutten deres? Besøker dere i såfall denne ofte sammen? Har dere tenkt på å lage et minnealbum for sønnen deres? Det har jeg gjort for mine barn, selv om de ikke har hatt fått leve blant oss. (En datter døde under fødselen på termindato, og en sønn døde i magen etter 23 uker. Dødsårsak ukjent for begge.) For meg har det vært til hjelp i sorgarbeidet å få lage minnealbum, med bilder fra ultralyd, bilder av barnet, bilder fra begravelsene og gravstedene, dikt, kort fra blomster vi mottok, dødsannonsene osv. Dette har gitt oss et håndfast minne, som vi også har vist fram til de som har vært interesserte.

Jeg håper for deres del at dere snart blir gravide igjen, om det er det dere begge ønsker. Et nytt svangerskap vil bli psykisk tøft. Redselen for at det kan gå galt igjen, vil sitte i dere. Forhåpentligvis vil alt gå bra neste gang, og deres første sønn vil bli storebror. Jeg ønsker deg og din kone alt godt.

[SKULLE VÆRT FAR]

Kjære "Skulle vært far"

Du er far. Du har en sønn, selv om han ikke fysisk er tilstede. Dere har mistet et etterlengtet barn. Det er tungt, og det er en erfaring dere vil bære med dere for resten av livet. Dere har mistet gutten deres, men også drømmene om livet sammen med barnet. I tillegg har dere/vil dere oppleve at folk rundt dere kanskje ikke reagerer sånn som dere skulle ønske, sånn som din kones venninne.

Du vet ikke hvordan du skal støtte din kone. Vel, det er vanskelig å gi et korrekt råd, for det er individuelt hvordan man opplever sorg og savn. For min egen del skulle jeg ønske at min samboer hadde vært flinkere til å prate om barna vi har mistet, samt om hvordan han selv opplever sorgen og savnet. Jeg selv, og flere andre mødre, har opplevd at far ikke klarer å sette ord på sine tanker og følelser. Dette kan misforstås, og kanskje oppleves som om far har kommet lengre i sorgarbeidet, og ikke lenger er på bølgelengde, selv om dette ikke er tilfelle. Mange kvinner er kanskje flinkere til å prate om sine følelser enn en del menn. Det er kanskje også derfor at det ikke er særlig mange fedre som skriver inn her?

Har dere en grav til gutten deres? Besøker dere i såfall denne ofte sammen? Har dere tenkt på å lage et minnealbum for sønnen deres? Det har jeg gjort for mine barn, selv om de ikke har hatt fått leve blant oss. (En datter døde under fødselen på termindato, og en sønn døde i magen etter 23 uker. Dødsårsak ukjent for begge.) For meg har det vært til hjelp i sorgarbeidet å få lage minnealbum, med bilder fra ultralyd, bilder av barnet, bilder fra begravelsene og gravstedene, dikt, kort fra blomster vi mottok, dødsannonsene osv. Dette har gitt oss et håndfast minne, som vi også har vist fram til de som har vært interesserte.

Jeg håper for deres del at dere snart blir gravide igjen, om det er det dere begge ønsker. Et nytt svangerskap vil bli psykisk tøft. Redselen for at det kan gå galt igjen, vil sitte i dere. Forhåpentligvis vil alt gå bra neste gang, og deres første sønn vil bli storebror. Jeg ønsker deg og din kone alt godt.

Takk for omtanken. Når jeg leser svaret ditt presser tårene seg stille på. Det er som jeg har lest i tidligere innlegg forskjellig hvordan man reagerer men det er kun de som har vært gjennom det som vet hvordan det er og føles. Dessverre er det altfor mange......Vi kom ikke lenger enn til uke 16 og derfor ble vi enige om at vi ville bevare minnene inne i oss. Vi fikk alikevel forsikringer om at han ville bli satt ned på en minnelund. Det var noen vansklige avgjørelser om hvor "personlig" vi skulle gjøre det, men vi valgte og gi han et navn og vi har også tatt vare på ultralydbildene. Vi har jo som så mange av dere andre merket at andre er "kommet over det" mens vi fortsatt bearbeider sorgen vår. Vi forventer ikke at alle andre skal sørge som oss men når noen viser litt medfølelse og omtanke varmer det utrolig. Det er veldig vanskelig å smile og være blid når man egentlig er trist og lei seg. Det har nesten vært fristende å isolere seg litt fra omverdenen men det er jo ingen løsning. Det verste er vel over men merkedager og påminnelser kommer..........

[juliet2]

Skulle vært far ...

Jeg er helt enig med liljekonvall - DU ER FAR.

Håper dette kan være til trøst.

Da jeg mistet våre to små, en i uke 8 og en i uke 21, Tvillinger, så fikk jeg dette av en annen her på forumet:

"Det er en trekant i hjerte mitt, den har så skarpe kanter. Den kverner og den kverner rundt, den riper opp og hjerte mitt blør og blør.

Men etter som tiden går, blir spissene filet ned, og til slutt blir den en ball.

Den vil alltid være dær i hjerte mitt, men den intesse smerten vil avta."

Når det gjelder deg og din kone føl dere frem, finn deres måte å gå videre på. Dette er en tøff påkjenning for et parforhold. Men står vi sammen blir vi sterkere og det gjør parforholdet også.

Sender dere begge en stor trøste klem

[nja]

Ser det er lenge siden innlegget ditt ble skrevet. Men vil bare si at det er andre fedre her også. Hadde noen innlegg her for en tid tilbake - men det var lite respons fra fedre - jeg etterlyste også fedre.

Det virker som om "folk" tror at det å miste et barn, kun berører mor - men det berører også far - i like stor grad.

To av våre barn er døde. Vi har en liten gutt nå. Det er helt fantastisk, samtidig som det er en daglig påminnelse om barna våre som ikke er her.

Helt frem til vi fikk gutten vår - altså nr 3, var det få som "annerkjente" oss som foreldre. Jeg husker min første Farsdag. Det var en forferdelig trist dag. Vi er fedre og mødre - på lik linje med andre. Vi er bare litt annerledes fedre og mødre. Vi har erfaringer som kan være med på å styrke oss, selv om vi ønsker at vi ikke hadde disse.

Jeg håper at du og din kone klarer å gå den vanskelig veien dere nå er begynt på - sammen. Det er nok et slit, men...

Lykke til.

Send en mail dersom du ønsker det.

Mvh