Jeg er opprørt!

[Liljekonvall]

I dag er jeg opprørt. Fryktelig opprørt. Jeg hadde en fin dag i går, og dagen i dag startet også fint, helt til du, min svogers nye venninne spurte meg om hvorfor jeg har bilder og fysiske minner om mine døde barn. Det kom så uventet på meg at jeg ikke fikk svart noe. Du mener det er bedre å ikke ha noen fysiske minner, bare minnes i tankene. Ja, du er vel unnskyldt på en måte. Du har jo selv aldri mistet noen. Du har vært gravid to ganger, født to friske barn, som du fortsatt har fått beholde, uten alvorlige sykdommer eller noe annet. Du er sykepleier, men har liten erfaring fra livet likevel. Jeg har vært gravid fire ganger, jeg har født tre barn og har fått beholde ett, og du mener jeg kun skal ha minner om mitt levende barn. Om et av dine barn plutselig døde fra deg, ville du da kaste alle bilder og minner om barnet ditt? Nei, selvfølgelig ville du ikke det. Du ville tviholde på alt av minner, selv om det gjorde vondt til tider å se på bildene og ting barnet ditt var glad i. Så hvorfor kan ikke jeg få minnes mine barn? Hvorfor kan du ikke forstå at det er viktig for meg? Er det så vanskelig? Skal mine barn glemmes, bare fordi de ikke fikk leve etter at de var født?

[Gjest Julianes mamma]

Jeg får helt vondt på dine vegne. Har selv opplevd å få liknende spørsmål som har sårt meg veldig.

Helt klart at du har bilder av dine to døde barn. De er jo like mye barna dine som den du har i live hos deg.

Jeg synes du skulle fortelle henne dette som du har skrevet her, evnt. å skrive det ned og sende det til henne.

Kanskje "trenger" det inn i hodet hennes, kanskje ikke. Jeg har iallefall blitt forundret både den ene og andre veien. Noen viser stor forståelse og empati mens andre skjønner ikke noe av det (snakker nå om folk som ikke har opplevd å miste et barn).

Tenker på deg.

klem fra

[Mimmisand]

Hei Liljekonvall

Dette måtte jeg bare svare på. Vi mistet vårt første barn for ca et halvt år siden, en liten sønn som ble forløst i uke 26 pg a alvorlig svangerskapsforgiftning. Han greide seg i to dager før han måtte gi opp på grunn av svært umodne lunger.

Jeg har en stund vært tilbake i vanlig gjenge og i fullt arbeid. Vi klarer oss sånn passe greit, ikke minst takket være Ullevål sykehus som hele tiden har tatt veldig godt hånd om oss og at vi var så heldige og bli sterkere sammen i stedet for å gli fra hverandre. Likevel er det mange tunge stunder.

Jeg kjenner meg igjen i din opprørthet (slik jeg tror du må ha følt det). Om det kan være til noen hjelp så tenkte jeg at jeg skulle gi deg noen "smakebiter" fra det som har møtt oss:

"Holdt på å få sjokk når jeg hørte at dere satt og holdt i deres døde barn. Det er helt grotesk. Jeg mener, dere må passe på å ikke legge for mye i dette, det var jo tross alt bare et foster!"

"Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette - en sykdom mer enn et dødsfall".

"Det var vel likegodt at han døde" På spørsmål fra meg om hvorfor det, svarte hun at "nei det er så mye rart med de premature barna".

Jeg fortalte om denne episoden til en god venninne og sa jeg var perpleks. Min venninne svarte at det nok var litt for tidlig å si dette til meg. Men kanskje om ti år...

"Er han begravet? Får man begravet så små nå? Jaja, det neste blir vel at det dannes hundekirkegårder".

Dette er et lite utdrag...og kommer i tillegg til gode venner som ikke ringte på flere måneder og i ettertid skylder på at de hadde fått beskjed på en måte de ikke likte eller at de synes det er ekkelt.....

Jeg prøver å håndtere det slik at jeg samler de positive opplevelsene. Det er vel så mange som har overrasket positivt med tilstedeværelse og omsorg - også de jeg ikke hadde ventet. Men jeg måtte dele dette med deg når jeg leste innlegget.

Forresten; Jeg har et sølvinnrammet bilde av min sønn liggende i åpen kiste (gravert navn og fødselsdag på rammen, en nydelig og rørende gave fra to venninner),minneboken sykehuset lagde som jeg har fått bundet inn hos boktrykker og fot-, og håndavtrykk i trolldeig. Alt dette oppe i stua vår - oppe i dagen, en del av hverdagen vår.Dette er vårt hjem, vårt liv og vårt barn.

Det føles riktig. Og det er verdig. Har akkurat bestilt gravstøtte hvor hans fotavtrykk er risset inn sammen med navnedata og en vakker liljekonvall. At minner og sorg er behandlet med respekt og verdighet er utrolig viktig. I allefall sånn jeg opplever det.

Alt hadde likvel vært mye enklere om andre ville sette seg ned og lytte og prøve å forstå.

Ha en strålende god dag.

[Gjest aleksandermamma]

Det er nå en gang sånn at det å abortere eller å gjennomgå en dødfødsel ikke kan sammenlignes med å miste et levende barn.

Synes nesten det er grotesk at man her inne sammenligner det å miste f.eks. en fireåring med det å abortere i 7. mnd.

For meg er en abort og dødfødsel noe helt annet enn å miste et barn som har levet, og jeg blir faktisk provosert av de som mener sorgen er like stor. Tro meg, den er ikke det..

Folk må ha hva de vil på veggene, men jeg kunne aldri tenkt meg å henge opp bilder av min dødfødte baby på veggen.

Min 8-åring som for to år siden døde i en trafikkulykke, har jeg derimot mange bilder av, og på alle bildene er han i live..

Jeg beklager ikke hvis jeg støter noen nå, dette burde dere tvertimot skjønne selv. Gi oss er forum for de som har mistet levende barn!!

[Gjest Mamman til Tor Erling]

Det er nå en gang sånn at det å abortere eller å gjennomgå en dødfødsel ikke kan sammenlignes med å miste et levende barn.

Synes nesten det er grotesk at man her inne sammenligner det å miste f.eks. en fireåring med det å abortere i 7. mnd.

For meg er en abort og dødfødsel noe helt annet enn å miste et barn som har levet, og jeg blir faktisk provosert av de som mener sorgen er like stor. Tro meg, den er ikke det..

Folk må ha hva de vil på veggene, men jeg kunne aldri tenkt meg å henge opp bilder av min dødfødte baby på veggen.

Min 8-åring som for to år siden døde i en trafikkulykke, har jeg derimot mange bilder av, og på alle bildene er han i live..

Jeg beklager ikke hvis jeg støter noen nå, dette burde dere tvertimot skjønne selv. Gi oss er forum for de som har mistet levende barn!!

Huff og huff..Nå ble jeg litt skuffet.. Er det mange av dere her inne som mener dette? Har vi som har mistet barn som ikke har levd annet enn inne i magen vår, så mye mindre grunn til å sørge?

Mitt barn _levde_ i magen min, aleksandermamma!

Og jeg mener at både vi som har mistet barn under svangerskapet og dere som har mistet barn som har levd utenfor mors mage har noe å gi hverandre.

Jeg sier ikke at sorgen er like stor, men at den er anneledes!

Selvsagt sørger du på en helt annen måte du som har mistet en sønn på 8 år, enn jeg som mistet etter halvgått svangerskap. Men kan vi ikke lære litt av hverandre da?

Vi sørger ale sammen, og alle på forskjellige måter.

Vil minne deg om det som står om dette forumet på den første siden:

Sorg er en naturlig reaksjon på tapet av noen eller noe som har betydning for meg. Hvilken betydning tapet får for hver enkelt er en subjektiv opplevelse. Det er følgelig opp til den enkelte å definere sin egen sorg. Det vil være stor variasjon i den enkeltes uttrykk, intensitet og varighet av sorg. Derfor er det viktig å trå med varsomhet og respekt i hverandres sorglandskap.

Det gjør du ikke nå!!

-Hanah-

[Ine]

Det er nå en gang sånn at det å abortere eller å gjennomgå en dødfødsel ikke kan sammenlignes med å miste et levende barn.

Synes nesten det er grotesk at man her inne sammenligner det å miste f.eks. en fireåring med det å abortere i 7. mnd.

For meg er en abort og dødfødsel noe helt annet enn å miste et barn som har levet, og jeg blir faktisk provosert av de som mener sorgen er like stor. Tro meg, den er ikke det..

Folk må ha hva de vil på veggene, men jeg kunne aldri tenkt meg å henge opp bilder av min dødfødte baby på veggen.

Min 8-åring som for to år siden døde i en trafikkulykke, har jeg derimot mange bilder av, og på alle bildene er han i live..

Jeg beklager ikke hvis jeg støter noen nå, dette burde dere tvertimot skjønne selv. Gi oss er forum for de som har mistet levende barn!!

Jeg er også opprørt nå...over svaret ditt. Vet du hvordan det er å oppleve en dødfødsel?

Ingen har rett til å dømme andres sorgreaksjoner. Ikke du heller. Sorg kan heller ikke måles. Smerten og savnet kan ikke måles. Når mener du at man har rett til å sørge..? Når barnet har levd 5 minutter utenfor magen?

Mitt barn levde ni måneder inni meg. Jeg gikk to uker over termin. Hver eneste dag kjente jeg på sparkene hans, bar han under hjertet mitt. SÅ døde han. Før han kom ut. Jeg måtte føde en stor og død gutt på over 4 kg. Jeg lå i tolv timer med smerte og visste at jeg ikke ville få noe lønn for all smerten.

Jeg har bilder av han. Og jeg har dem på veggen. Og jeg har dem der med stolthet. Han er barnet mitt. Det er annerledes å miste større barn, det er jeg klar over. Når du mister et stort barn er du faktisk så heldig at du får ha flere år sammen med barnet, du får gi barnet ditt omsorg og morskjærlighet. Og du får samlet masse minner som du bruker i ditt sorgarbeide. Min lege sa at dødfødsler ga en veldig komplisert sorgprosess, nettopp fordi man hadde så få fysiske minner.Jeg skull gitt hva som helst for å ha sett min sønn i live, få hørt ham skrike, få sett blikket hans.

Jeg ønsker ikke å ha noen diskusjon om hva som er verst... Jeg ønsker bare at man respekterer hverandres smerte og sorg.Det gjør tydeligvis ikke du.

[Gjest]

Det er nå en gang sånn at det å abortere eller å gjennomgå en dødfødsel ikke kan sammenlignes med å miste et levende barn.

Synes nesten det er grotesk at man her inne sammenligner det å miste f.eks. en fireåring med det å abortere i 7. mnd.

For meg er en abort og dødfødsel noe helt annet enn å miste et barn som har levet, og jeg blir faktisk provosert av de som mener sorgen er like stor. Tro meg, den er ikke det..

Folk må ha hva de vil på veggene, men jeg kunne aldri tenkt meg å henge opp bilder av min dødfødte baby på veggen.

Min 8-åring som for to år siden døde i en trafikkulykke, har jeg derimot mange bilder av, og på alle bildene er han i live..

Jeg beklager ikke hvis jeg støter noen nå, dette burde dere tvertimot skjønne selv. Gi oss er forum for de som har mistet levende barn!!

Jeg har lest mye på dette forumet, men nå følte jeg for å skrive litt også Først vil jeg spørre deg Aleksandermamma om du har opplevet en dødfødsel i tillegg til tapet av din 8 åring? Jeg synes innlegget ditt er unødvendig støtende, og da kanskje spesielt på et forum hvor de aller fleste har mistet barnet sitt i forbindelse med svangerskap og fødsel. Jeg lurer på i hvilken kategori jeg havner i som fødte ei levende datter som døde 4 dager etter fødselen? Jeg har aldri tenkt på meg selv som noe anderledes enn dem som har fått et dødfødt barn. Om det skulle være en forskjell så er det vel det at jeg har noen flere minner enn dem som føder et dødt barn. Jeg har jobbet aktivt i sorggrupper og har aldri noensinne opplevd den holdningen du har. Jeg føler sterkt med deg i ditt tap, jeg vet ikke hvordan jeg ville hatt det dersom jeg skulle miste et av mine tre "levende" barn, det ville vært en tragedie som jeg ikke engang orker å tenke på. MEN tragedien for meg da jeg mistet min 4 dager gamle datter var voldsom for meg,hun er med meg i tankene hver dag, selv nå 15 år etter. Hun har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er i dag, og det er jeg henne evig takknemlig for.

[Lillemamma]

Det er nå en gang sånn at det å abortere eller å gjennomgå en dødfødsel ikke kan sammenlignes med å miste et levende barn.

Synes nesten det er grotesk at man her inne sammenligner det å miste f.eks. en fireåring med det å abortere i 7. mnd.

For meg er en abort og dødfødsel noe helt annet enn å miste et barn som har levet, og jeg blir faktisk provosert av de som mener sorgen er like stor. Tro meg, den er ikke det..

Folk må ha hva de vil på veggene, men jeg kunne aldri tenkt meg å henge opp bilder av min dødfødte baby på veggen.

Min 8-åring som for to år siden døde i en trafikkulykke, har jeg derimot mange bilder av, og på alle bildene er han i live..

Jeg beklager ikke hvis jeg støter noen nå, dette burde dere tvertimot skjønne selv. Gi oss er forum for de som har mistet levende barn!!

På hedersplass står bildet av min lille datter som bare fikk leve 7 dager, Hvert blikk, hvert pust betydde noe for meg de dagene jeg fikk ha henne. Min beste venninde var ikke så "heldig" da hun mistet sin sønn i uke 24, men hun har også bildet på hedersplass og det synes jeg er vakkert. Vi minnes to små enlebarn på den måten vi ønsker å gjøre det. Vi respekterer hverandres sorg og finner trøst hos hverandre. I sorgarbeidet i denne kommunen har vi en gruppe for de som mistet barn under 18 år og en gruppe for de som mistet over. Mest fordi det er praktisk sånn - på våre felles møter finner vi mye felles trøst og forskjeller. Sånn er det og sånn respekterer vi at det er. Men vi må passe oss vel for å trampe på andres følelser. Tenker to ganger over hva man sier - og det må vi gjøre på dette forumet også. Det skrevne ord kan tolkes mange veier - og bli ganske hardt for den som står i andre enden. Tråkk varsomt i hverandres sorglandskap - det er å minnes våre barn på en verdig måte!

[erna]

Det er nå en gang sånn at det å abortere eller å gjennomgå en dødfødsel ikke kan sammenlignes med å miste et levende barn.

Synes nesten det er grotesk at man her inne sammenligner det å miste f.eks. en fireåring med det å abortere i 7. mnd.

For meg er en abort og dødfødsel noe helt annet enn å miste et barn som har levet, og jeg blir faktisk provosert av de som mener sorgen er like stor. Tro meg, den er ikke det..

Folk må ha hva de vil på veggene, men jeg kunne aldri tenkt meg å henge opp bilder av min dødfødte baby på veggen.

Min 8-åring som for to år siden døde i en trafikkulykke, har jeg derimot mange bilder av, og på alle bildene er han i live..

Jeg beklager ikke hvis jeg støter noen nå, dette burde dere tvertimot skjønne selv. Gi oss er forum for de som har mistet levende barn!!

Som fast bruker av Et barn for lite i over 4 år, må jeg få lov å si :Vær så snill, ikke start denne diskusjonen på nytt igjen ! (Ja da, dessverre så dukker den opp med jevne mellomrom - og den er veldig ubehagelig og ødeleggende).

Til dere som ikke kjenner meg, jeg er ei mor som mista min 18 åring i en trafikkulykke for mer enn 4 år siden. Men jeg har aldri drømt om å måle min sorg opp mot noen annens, min sorg er min, og andres sorg er like stor, uavhengig av alder.(Skulle min sorg være enda større, kanskje, fordi min sønn var enda eldre...., nei, sorg vokser IKKE proposjonalt med barnas alder !!)

Vi må respektere hverandre, og ikke trampe rundt i andres følelser. Faktisk har jeg møtt noen av mine beste venner her inne på Forum, og det er mennesker som både har mistet i dødfødsel og levendefødte barn, fra de helt små til store barn. Og jeg opplever ikke min sorg større (annerledes, kanskje, men slett ikke større !) enn min kjære venninne som mistet i dødfødsel. (Klem til deg hvis du leser dette)

Hvor hun oppbevarer minnene etter sin døde sønn, er da fullstendig hennes egen sak, og jeg har sett bildene, og jeg støtes IKKE av dem.Det er en nydelig gutt, som dessverre ikke fikk leve utenfor mors liv, og det er en sorg som hun må leve med, å aldri få oppleve å bli kjent med sønnen sin. Hun sørger ikke mindre enn meg som fikk lov å ha gutten min i 18 år.

La nå oss som sørger stå sammen, og la Forum være et sted å møte varme og forståelse, vår sorg er det mange nok andre som ikke forstår.

Til Liljekonvall : Synd at innlegget ditt skulle resultere i dette, det er ikke vanlig, men som jeg startet med, det skjer fra tid til annen, og denne gangen ble det ditt innlegg. Håper denne diskusjonen ikke legger for store stener til din allerede tunge byrde. Når jeg besøker sønnen min på kirkegården, tar jeg også ofte turen innom de små gravene, og sender noen varme tanker til dere.

[Gjest Bente]

Det er nå en gang sånn at det å abortere eller å gjennomgå en dødfødsel ikke kan sammenlignes med å miste et levende barn.

Synes nesten det er grotesk at man her inne sammenligner det å miste f.eks. en fireåring med det å abortere i 7. mnd.

For meg er en abort og dødfødsel noe helt annet enn å miste et barn som har levet, og jeg blir faktisk provosert av de som mener sorgen er like stor. Tro meg, den er ikke det..

Folk må ha hva de vil på veggene, men jeg kunne aldri tenkt meg å henge opp bilder av min dødfødte baby på veggen.

Min 8-åring som for to år siden døde i en trafikkulykke, har jeg derimot mange bilder av, og på alle bildene er han i live..

Jeg beklager ikke hvis jeg støter noen nå, dette burde dere tvertimot skjønne selv. Gi oss er forum for de som har mistet levende barn!!

Som andre har skrevet - denne "diskusjonen" har vært oppe tidligere og jeg er i grunn møkk lei hele greia. Gidder derfor ikke skrive noe mer - andre her har fått sagt det på flotte måter!

Vil bare si jeg føler med deg... fordi du har mistet din 8-åring... men og fordi jeg synes synd på deg som har så liten innsikt i hva sorg faktisk er at du ikke kan la andre ha følelsene sine i fred.

Det er vondt å se andre tråkke på de som har det vondt. Det hjelper ikke at du har det vondt selv - du har ikke mer lov å såre andre for det!

[Liljekonvall]

Som fast bruker av Et barn for lite i over 4 år, må jeg få lov å si :Vær så snill, ikke start denne diskusjonen på nytt igjen ! (Ja da, dessverre så dukker den opp med jevne mellomrom - og den er veldig ubehagelig og ødeleggende).

Til dere som ikke kjenner meg, jeg er ei mor som mista min 18 åring i en trafikkulykke for mer enn 4 år siden. Men jeg har aldri drømt om å måle min sorg opp mot noen annens, min sorg er min, og andres sorg er like stor, uavhengig av alder.(Skulle min sorg være enda større, kanskje, fordi min sønn var enda eldre...., nei, sorg vokser IKKE proposjonalt med barnas alder !!)

Vi må respektere hverandre, og ikke trampe rundt i andres følelser. Faktisk har jeg møtt noen av mine beste venner her inne på Forum, og det er mennesker som både har mistet i dødfødsel og levendefødte barn, fra de helt små til store barn. Og jeg opplever ikke min sorg større (annerledes, kanskje, men slett ikke større !) enn min kjære venninne som mistet i dødfødsel. (Klem til deg hvis du leser dette)

Hvor hun oppbevarer minnene etter sin døde sønn, er da fullstendig hennes egen sak, og jeg har sett bildene, og jeg støtes IKKE av dem.Det er en nydelig gutt, som dessverre ikke fikk leve utenfor mors liv, og det er en sorg som hun må leve med, å aldri få oppleve å bli kjent med sønnen sin. Hun sørger ikke mindre enn meg som fikk lov å ha gutten min i 18 år.

La nå oss som sørger stå sammen, og la Forum være et sted å møte varme og forståelse, vår sorg er det mange nok andre som ikke forstår.

Til Liljekonvall : Synd at innlegget ditt skulle resultere i dette, det er ikke vanlig, men som jeg startet med, det skjer fra tid til annen, og denne gangen ble det ditt innlegg. Håper denne diskusjonen ikke legger for store stener til din allerede tunge byrde. Når jeg besøker sønnen min på kirkegården, tar jeg også ofte turen innom de små gravene, og sender noen varme tanker til dere.

Jeg skjønner at du vet hvem jeg er. Tusen takk for dine varme tanker. De er så absolutt gjengjeldt. Jeg tenker ofte på dere. Husker svært godt den grusomme ulykken. Tenker på den hver eneste gang vi kjører forbi stedet det skjedde.

Jeg ønsker dere alt godt.

[erna]

Jeg skjønner at du vet hvem jeg er. Tusen takk for dine varme tanker. De er så absolutt gjengjeldt. Jeg tenker ofte på dere. Husker svært godt den grusomme ulykken. Tenker på den hver eneste gang vi kjører forbi stedet det skjedde.

Jeg ønsker dere alt godt.

Takk-Liljekonvall, det er godt å vite at noen husker, når så mange synes å ha glemt.

[save]

Det er nå en gang sånn at det å abortere eller å gjennomgå en dødfødsel ikke kan sammenlignes med å miste et levende barn.

Synes nesten det er grotesk at man her inne sammenligner det å miste f.eks. en fireåring med det å abortere i 7. mnd.

For meg er en abort og dødfødsel noe helt annet enn å miste et barn som har levet, og jeg blir faktisk provosert av de som mener sorgen er like stor. Tro meg, den er ikke det..

Folk må ha hva de vil på veggene, men jeg kunne aldri tenkt meg å henge opp bilder av min dødfødte baby på veggen.

Min 8-åring som for to år siden døde i en trafikkulykke, har jeg derimot mange bilder av, og på alle bildene er han i live..

Jeg beklager ikke hvis jeg støter noen nå, dette burde dere tvertimot skjønne selv. Gi oss er forum for de som har mistet levende barn!!

Jeg ville bare si noe om dette jeg også, selv om det åpenbart ikke vil bety noe i forhold til den problematikken som alexandermamma gir uttrykk for.

Det virker meningsløst å vurdere størrelsen på sorgen hos andre mennesker med tanke på å skulle dele inn de som mister barn i kategorier, f.eks:

1. De som mister tidlig

2. De som mister sent

3. De som mister i fødselsforløpet

4. De som mister kort tid etter fødselen

5. De som mister et barn som er X antall år ( kan bli en gruppe for hvert år)

Selv om man hadde ett forum for hver "gruppe" så vil man finne diversjon i sorgen som hver av de etterlatte føler. Det vil være forskjellige måter å tenke omkring det å miste ett barn, og forskjellige måter å leve videre.

For mange ville spørsmålet om "hvor hører jeg hjemme" blitt problematisk, og det ville vært langt færre som delte synspunkter, meninger og som kunne bidra i disse forumene.

Jeg tror nok at vi alle vet at det er "forskjell" på å miste, men hvem av oss kan si hva forskjellen består i? Min sorg er verken "bedre" eller "større" enn andres. Men den er ett grunnleggende premiss i mitt vesen og gir best mening innenfor de livsrammene som omgir meg.

Du skriver at andre burde forstå at sorg er forskjellig selv...og kanskje vi forstår dette alle sammen når vi tenker etter.

Syns at det er leit at man får en debatt om hvem som legitimt kan sørge over ett ønsket og elsket barn. Etter mitt syn er det langt mer interessant om vi kan yte hverandre støtte gjennom forferdelig vanskelige prosesser.