Second thoughts...

[aprilius]

Jeg mistet gutten min i uke 20 i slutten av 1999. I begynnelsen av 2001 fikk jeg en liten pike og i 2002 fikk jeg nå en liten gutt. Har med andre ord gått gravid i over 60 uker nesten sammenhengende. På grunn av dette har jeg nærmest gått konstant i spennning med stive skuldre og angst for at noe galt igjen skulle skje med barna inne i magen min. Nå som jeg endelig har fått de friske ut i denne verden, og jeg ikke går gravid lenge (og absolutt IKKE skal bli det igjen på leeenge), har jeg begynt å tenke så mye på han jeg mistet.

De fleste tenker vel at jeg nå heller må fokusere og glede meg over de levende barna mine (og det gjør jeg også), men allikevel...

Det jeg for tiden går og tenker mye på er at jeg angrer en del på hvordan vi gjorde det etter at jeg hadde født han. Jeg angrer blant annet på at han ikke var hos meg lengre, kanskje vi kunne ha tatt han med oss hjem litt, stelt han selv, lagt han i kisten osv. Vi trodde vi valgte riktig da vi overlot han etter 1 natt hos oss på sykehuset. Vi sa ja til obduksjon også, ennda vi visste at han døde pga en meget alvorlig kromosonfeil.

Jeg har begynt å tenke på hvordan de skar i han, ødla han... Vi valgte lukket kiste, men da vi så kista, tok jeg allikevel av lokket. Det jeg så var ei vakker silkedyne, men ingen baby. Jeg kikket under dyna, og så en blå plastikkpose. Kikket såvidt i den, så bare noe "kjøttaktig", og kjente ei fæl lukt.

Minnet sitter sterkt i meg, og nå har det kommet tilbake for fullt. Har ikke snakket med noen andre om dette. Synes det er så grusomt. Den fornuftige personen inni meg sier at det var jo ikke han. Sjelen var jo gått ut av han. Det var bare kroppen igjen. Følelsene derimot forteller meg noe annet.

Jeg ANGRER på at jeg sa ja til obduksjon. Følte til nå at jeg hadde gjort rett, så hvorfor begynner jeg nå å tenke på dette???

Vil også si til de som mister en baby på sykehus; GLEM IKKE at det er DERES barn. Det er dere som bestemmer over barnet. Dere trenger i utgangspunktet ikke å spørre sykehuspersonellet om lov til å velge hvordan dere vil opptre overfor deres døde barn.

Hadde jeg bare tenkt litt mer slik da jeg fødte den døde gutten min. Jeg skulle ha gjort en del ting annderledes, det vet jeg nå. Men nå er det for sent...

Hilsen en for tiden trist

[otika28]

Hei kjære deg

Skulle så gjerne skrevet litt til deg men dette innlegget ble for tøft for meg akkurat nå(angrer like mye som deg)men trodde jeg hadde klart å viske det ut nå (3 år siden)

Skal logge meg inn igjen i morra og føle litt på dette ,så kan jeg skrive litt mere da

Syns så synd på deg akkurat nå

God klem fra

[Gjest april-dame]

Kjære aprilius

Jeg kan forstå at du har "second thoughts" når du hadde en så forferdelig opplevelse. Men jeg tror at det valget dere tok den gang, var riktig for dere akkurat da. Det er nok naturlig å tenke annerledes etterpå når du begynner å få ting på avstand. Prøv å tenke tilbake til den forferdelige situasjonen, tenk på følelsene du hadde da dere valgte det dere gjorde. Kan du ikke da se og forstå at du valgte riktig utifra de forutsetningene som var da? Jeg håper det. Hvis ikke er dere blitt ledet til å ta en avgjørelse som ikke var deres og den tankerekken tror jeg ikke jeg vil forfølge.

Det er alltid lett og være etterpåklok, også i sånne situasjoner, men jeg tror og håper at avgjørelsen var riktig for dere den gang og den avgjørelsen har kanskje gjort det lettere psykisk for dere å få 2 barn etterpå...

Stor klem fra en beveget

[otika28]

Hei på deg

Jeg blir også veldig trist og litt sint på meg selv fordi jeg angrer endel på ting jeg gjorde etter at Marcus døde..

Han var 7 mnd og døde i krybbedød..Vi kom til sykehuset i 22 tiden på kvelden og han ble konstatert død ved ankomst.Fikk sitte alene med han i 1 time og så kom de og spurte om jeg ville ha han med hjem over natten. Tenkte grundig over dette men i mellom tiden fikk jeg beskjed om at han måtte til Oslo for å obduseres og da måtte de dra med en gang(den allers siste kosen og klemmen fikk jeg rett før de dro i 12 tiden på natten og kjære gud om jeg kunne fått hatt han i sengen min en siste gang (uff tøft dette)

Jeg kunne heller ikke nekte obduksjon siden dette er ufrivillig(politiet bestemmer)

Måtte reise hjem til familie uten min kjære sønn i bilen og det har vært min værste reise hjem..

Fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake dagen etter og det gjorde jeg,ble spurt om jeg ville kle på han de siste klærne men fikk beskjed om at jeg ikke kunne løfte på hodet hans for det var sydd hele veien rundt.Valgte derfor å ikke gjøre det og fikk se han etterpå..Det er det værste og det mest grusomme jeg har sett noen gang..fra øre til øre hadde de kuttet i han og så snurpet det sammen så man skulle tro det var en bamse de hadde sydd..jeg sa bare at hadde han vært i live ville de gjordt det pent men det virket ikke som det var så nøye siden han var død...Men det var MIN sønn de skar i og det skal ingen lide for...

Orker ikke mere nå men ønsker deg bare alt godt

Klem fra

[aprilius]

Hei kjære deg

Skulle så gjerne skrevet litt til deg men dette innlegget ble for tøft for meg akkurat nå(angrer like mye som deg)men trodde jeg hadde klart å viske det ut nå (3 år siden)

Skal logge meg inn igjen i morra og føle litt på dette ,så kan jeg skrive litt mere da

Syns så synd på deg akkurat nå

God klem fra

Tusen takk for fine svar. Det hjelper alltid å få svar fra mennesker som har opplevd lignende historier i livet.Det hjelper så mye mer enn fra velmenende trøst fra venner som ikke har det igjen, selv om det også er godt selvfølgelig.

Synes veldig synd på deg også som opplevde å miste sønnen din i 7. mnd. Blir jo grusomt redd når jeg leser slikt. Har jo selv en liten en på 4 1/2 mnd. Var han virkelig helt frisk og fin til han plutselig bare døde? Klarer liksom ikke å forstå at det går an, ennda jeg vet at det slik. Det er bare så helt forferdelig og rart. Hvordan lå han da dere fant han? På magen? Jeg gruer meg til min lille sønn begynner å selv snu seg i senga. Datteren min er nå 18 mnd, så henne bekymrer meg ikke lengre heldigvis.

Synes så synd på deg som måtte oppleve å se sønnen din "skamfert" på den måten. Det skulle ingen mor måtte se, men det er nå bare slik dessverre. Jeg er helt enig med deg at de kunne ha gjort alt for at han skulle ha blitt pent sydd. Har du snakket med de om det?

Det kan jo også hende at alt som blir gjort av slike ting til et dødt menneske, virker mindre pent enn til et levende et. Uansett så var han din elskede sønn, med eller uten skjemmende sting, så regner jeg med at du allikevel så hvor vakker han var!

I det sist har jeg vært inne på en side med bilder av døde små babyer. Det virker kanskje makabert, men jeg synes de ser så nydelige ut, der de ligger pyntet opp i sine små babyklær. Det er vel kanskje mest oss som har opplevd å miste som kan finne trøst i slike bilder. Har ikke nevnt for mine venner at jeg er inne på slike sider på nettet. Døden virker så fjern og unaturlig, helt til du opplever den så nærme som vi har gjort.

Det er jo barna våre, enten de er levende eller døde. Vi vil jo som foreldre gjøre alt best mulig for dem, selv inn i døden kverner tankene våre om det at vi vil dem så vel, og at vi ønsker å gjøre alt perfekt for dem enda de er døde. Det er vel ikke så bra at vi driver å klandrer oss selv for det vi ikke gjorde, men som hun andre skrev, innser at vi gjorde vårt beste under de forutsetningene vi hadde da det skjedde.

Klem fra aprilius

[otika28]

Tusen takk for fine svar. Det hjelper alltid å få svar fra mennesker som har opplevd lignende historier i livet.Det hjelper så mye mer enn fra velmenende trøst fra venner som ikke har det igjen, selv om det også er godt selvfølgelig.

Synes veldig synd på deg også som opplevde å miste sønnen din i 7. mnd. Blir jo grusomt redd når jeg leser slikt. Har jo selv en liten en på 4 1/2 mnd. Var han virkelig helt frisk og fin til han plutselig bare døde? Klarer liksom ikke å forstå at det går an, ennda jeg vet at det slik. Det er bare så helt forferdelig og rart. Hvordan lå han da dere fant han? På magen? Jeg gruer meg til min lille sønn begynner å selv snu seg i senga. Datteren min er nå 18 mnd, så henne bekymrer meg ikke lengre heldigvis.

Synes så synd på deg som måtte oppleve å se sønnen din "skamfert" på den måten. Det skulle ingen mor måtte se, men det er nå bare slik dessverre. Jeg er helt enig med deg at de kunne ha gjort alt for at han skulle ha blitt pent sydd. Har du snakket med de om det?

Det kan jo også hende at alt som blir gjort av slike ting til et dødt menneske, virker mindre pent enn til et levende et. Uansett så var han din elskede sønn, med eller uten skjemmende sting, så regner jeg med at du allikevel så hvor vakker han var!

I det sist har jeg vært inne på en side med bilder av døde små babyer. Det virker kanskje makabert, men jeg synes de ser så nydelige ut, der de ligger pyntet opp i sine små babyklær. Det er vel kanskje mest oss som har opplevd å miste som kan finne trøst i slike bilder. Har ikke nevnt for mine venner at jeg er inne på slike sider på nettet. Døden virker så fjern og unaturlig, helt til du opplever den så nærme som vi har gjort.

Det er jo barna våre, enten de er levende eller døde. Vi vil jo som foreldre gjøre alt best mulig for dem, selv inn i døden kverner tankene våre om det at vi vil dem så vel, og at vi ønsker å gjøre alt perfekt for dem enda de er døde. Det er vel ikke så bra at vi driver å klandrer oss selv for det vi ikke gjorde, men som hun andre skrev, innser at vi gjorde vårt beste under de forutsetningene vi hadde da det skjedde.

Klem fra aprilius

Hei igjen

Han lå dessverre på magen fordi han hele tiden snudde seg selv (hadde ikke mulighet til å unngå det)

Vi sjekket han rundt kvart på 7 og da pustet han så fint og godt men klokken kvart over 7 gikk jeg inn igjen og da var han død...har litt problemer med å godta døds årsaken fordi han var konstant syk siste 4 mnd..6 i blodprosent, masse diare og oppkast i 2 uker av gangen og høy feber men de fant ikke noe galt ved obdusjonen..Dette var også grunnen til at jeg sjekket han hver halvtime i tilfelle han skulle bli akutt syk..han hadde ved ankomst til sykehuset en feber på nesten 39 og det er ikke normalt når det er 2,5 timer etter at døden intraff,men de fant ikke noe på det heller..

I tillegg ble det masse bråk fordi vakthavende lege hadde glemt både radio og mobil på kontoret og AMK sentralen ikke fikk tak i han, tok derfor 1,5 time før han kom og da var det jo for seint uansett(ambulansen får ikke lov til å kjøre til sykehuset før legen har kommet)

Denne saken har vært oppe i aviser og hos fylkeslegen og han får ikke lov til å praktisere i denne kommunen jeg bor i ,men de ville ikke innrømme at han hadde gjordt noe galt..

Men jeg slipper å se han noe mere og godt er det og når jeg ringer legevakten her hjemme pga min datter er syk så får vi komme med en gang(selv ved en uskyldig halsbetennelse)

De har stor forståelse for dette

Pga alt som har skjedd med min sønn skal jeg snart dra opp igjen denne saken for sykehus og etc, men jeg må samle alt av krefter først for å orke å gjennom føre det..Tok alle mine krefter å få vekk denne legen

Dette tar veldig på men jeg skal stå på til alt er avklart

Godtar ikke denne dødsårsaken

Send meg gjerne en mail hvis det er noe du lurer på [email protected]

God Klem fra