Bakgrunn, trenger Hjeelp, hva sier jeg?

[Gjest ikke undertegnet i kveld]

Poden, vår største skatt, starter såvidt i barnehagen straks, er ikke to enda... Spørsmålene har begynt å melde seg fra treogethalvt- årig (ikke-adoptert) venn også:

Jeg synes på et vis det er greit å skulle forklare at vår datter ikke er født ut fra min mage, men har en annen "mage-mamma" i et nevnt land. Større er problemet jo ved at vi ikke vet egentlig, da vi ikke vet noe om bakgrunnen. D.v.s. vi vet ikke om det finnes (-hun har jo ikke?) en magemamma der eller ikke (vet ikke om hun lever eller ikke).

Når barna (her opptil fem år)spør direkte, (og fortjener et godt svar) HVA SKAL JEG SI? Skal jeg "dikte forsiktig om" på vårt barns bakgrunn, og si at hun hadde en mage-mamma som ikke kunne ta vare på henne selv (fordi hun var for syk for eksempel), derfor syntes hun det var fint at vi kan gjøre det isteden, så nå er vi mamman og pappan hennes?

Vi vil jo helst at vårt barn selv skal fortelle det hun vil (ikke Vil) om sin bakrunn. Vi foreldre er generelt svært åpne, men vil jo velge å si "minst mulig" på vegne av vårt barn når det gjelder dette (slik at hennes valg blir reelt). Likevel synes vi det er svært viktig at det ikke blir noe "mystisk" og vanskelig vedr. det at hun er adoptert.

Vil sette umåtelig stor pris på svar, har noen erfaring/råd??

[thaimor]

Det var da en veldig fremmelig treogethalvt-åring?! Min fireåring har null interesse for hvor barna kommer fra, bare av at de er mindre enn han, da gliser han fra øre til øre

Vel, til spørsmålet. Jeg tror du har svaret klart for deg, jeg. Synes ikke du trenger brodere ut noe som helst om "mage-moren" evt. er syk eller død. Bare si helt enkelt at poden har ligget i en annen dames mage, men at hun ikke kunne passe på han, DERFOR fikk dere lov å bli foreldrene hans, og så kan du heller brodere litt ut om hvor fantastisk flott det er. Så små barn som de du forteller om, godtar enkle svar. De synes igrunn det høres veldig så greit ut samme hva du sier. Eldre barn spør gjerne mer detaljert, og da kan du si det samme, men føye til at siden gutten deres er så liten nå vil dere helst _han_ skal få vite detaljene rundt dette først.

Det å være adoptert er jo nettopp å være født til verden av ett sett foreldre, og så få nye. Meget enkelt sagt selvfølgelig, men mer mystiskt er det ikke...

[salome]

Jeg vet ikke hva du skal si. Vil bare kommentere det ut fra egen erfaring med egenfødte barns (manglende) reaksjoner på jevnaldrende adopterte barn.

Jeg har bare egenfødte barn. Men alle tre har gått / går i barnehage / skole sammen med flere adopterte barn. Fra Kina, fra Sør-Amerika, fra Afrika (aner faktisk ikke fra hvilke land).

De har aldri spurt om dette (den eldste er nå 8). Jeg tror rett og slett at ikke de ser at "Kari", "Per" og "Hanna" ikke likner på foreldrene sine.

Ved en anledning, en internasjonal dag i barnehagen, hadde et barn med seg en ting fra sitt fødeland. Da kommenterte et av mine barn at det er jo der hun er født. Men noen egenfødte barn er jo også født i et annet land. Og foreøldre er foreldre uansett hvilken mage de kommer fra!

Jeg pleier å si at barn er fargeblinde. Dersom de skal beskrive dem, bruker de ikke hud/hår-farge som kjennetegn. Heller: hun med den røde jakka eller han med marihøneplassen eller hun med det glatte håret i hestehale.

Jeg er enig med thaimor, det må være et fremmelig barn (ellers har h*n det fra noen voksne...)

Jeg tror mange av dere som har adoptert, bekymrer dere litt unødig, heldigvis.