dissosiativ lidelse/omsorgsevne

[Gjest Noen som vet?]

Kan en person med en dissosiativ lideslse,eks.posttraumatisk stress-syndrom bli godkjent som adoptivforelder? Under forutsetning at legen kan skrive at omsorgsevnen overfor barn er veldig god og at det anses som positivt hvis vedkommende kan få ansvar for et barn.Det går jo inn som kronisk sykdom,men en kan jo likevel fungere bra i hverdagen.

Hvor mye erklæringer trengs i slike tilfeller?Hvis alt annet teller til søkernes fordel,hvor stor vekt legges det da på dette?

[Tuttelutt]

Du skriver: "at det anses som positivt hvis vedkommende kan få ansvar for et barn."

Det må vel sies å være den dårligste grunnen av alle. Barn skal ikke være en slags medisin for eget velbefinnende, synes jeg.

[Gjest adoptivmamma]

...det anses som positivt hvis vedkommende kan få ansvar for et barn.

Dette er helt sikkert ikke noe godt argument for å få godkjenning. En adopsjon skal være til barnets beste.

Hvis dissosiativ lidelse er en kronisk psykisk sykdom tror jeg du har få sjanser, selvom omsorgsevnen er aldri så god. Det kan selvsagt ha positiv betydning hvis den andre parten i ekteskapet er helt frisk.

[Gjest uten nick]

Jeg har diagnosen shizofren. Fungerer veldig bra på medisiner. Jeg fikk ikke godkjenning selvom jeg kunne dokumentere at jeg er spesielt flink med barn, og at jeg klarer meg bra i dagliglivet.

[Gjest noen som vet?]

...det anses som positivt hvis vedkommende kan få ansvar for et barn.

Dette er helt sikkert ikke noe godt argument for å få godkjenning. En adopsjon skal være til barnets beste.

Hvis dissosiativ lidelse er en kronisk psykisk sykdom tror jeg du har få sjanser, selvom omsorgsevnen er aldri så god. Det kan selvsagt ha positiv betydning hvis den andre parten i ekteskapet er helt frisk.

Ser at det ble litt feiltolket det jeg skrev ang."det anses som bra hvis personen kan få ansvar for et barn". Det er jo selvfølgelig ikke grunnen for å søke adospjon at en tror et barn skal gjøre en frisk.

Det jeg mente var at det var ikke noe å bekymre seg for at personen skulle bli veldig syk og ikke kunne ha en god omsorg for barnet. Forøvrig skal en jo utgjøre en omsorgsenhet og den andre er da helt frisk.

Det er diagnosen som henger ved en videre,ikke nødvendigvis symptomene. Tross alt noe alle kan få hvis de opplever traumatiske ting, eks. Sleipner-ulykken, voldtekt osv.

Det er heller ikke noe en trenger å bruke medsiner for å fungere.Håper det ble mer forståelig nå, men jeg må jo ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor alt med psykiatri skal være så mye verre enn alt annet når det gjelder adospjon. Jeg vet mange som aldri burde vært godkjent i mine øyne som ikke har noe med psykiske lidelser å gjøre, men nettopp et veldig egoistisk behov for å ha et barn kun for sin egen del og vise hvor rike de er som klarte det.

[Gjest anonymus]

Ser at det ble litt feiltolket det jeg skrev ang."det anses som bra hvis personen kan få ansvar for et barn". Det er jo selvfølgelig ikke grunnen for å søke adospjon at en tror et barn skal gjøre en frisk.

Det jeg mente var at det var ikke noe å bekymre seg for at personen skulle bli veldig syk og ikke kunne ha en god omsorg for barnet. Forøvrig skal en jo utgjøre en omsorgsenhet og den andre er da helt frisk.

Det er diagnosen som henger ved en videre,ikke nødvendigvis symptomene. Tross alt noe alle kan få hvis de opplever traumatiske ting, eks. Sleipner-ulykken, voldtekt osv.

Det er heller ikke noe en trenger å bruke medsiner for å fungere.Håper det ble mer forståelig nå, men jeg må jo ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor alt med psykiatri skal være så mye verre enn alt annet når det gjelder adospjon. Jeg vet mange som aldri burde vært godkjent i mine øyne som ikke har noe med psykiske lidelser å gjøre, men nettopp et veldig egoistisk behov for å ha et barn kun for sin egen del og vise hvor rike de er som klarte det.

Vet ikke om personer med din lidelse ville bli godkjent som adoptivsøker, det er heldigvis opp tilandre å avgjøre. Reagerer bare på at de som ønsker å adoptere men av en eller annen grunn ikke blir godkjent/ikke oppfyller kriteriene ofte kaster fram at de vet om mange som absolutt ikke skulle ha vært godkjent. Hallo! Snakk om smålighet! Jeg kjenner masse adoptivforeldre og ALLE "burde vært godkjent", kjenner ingen av dem dere snakker om!

[Gjest ikke undertegnet]

Ser at det ble litt feiltolket det jeg skrev ang."det anses som bra hvis personen kan få ansvar for et barn". Det er jo selvfølgelig ikke grunnen for å søke adospjon at en tror et barn skal gjøre en frisk.

Det jeg mente var at det var ikke noe å bekymre seg for at personen skulle bli veldig syk og ikke kunne ha en god omsorg for barnet. Forøvrig skal en jo utgjøre en omsorgsenhet og den andre er da helt frisk.

Det er diagnosen som henger ved en videre,ikke nødvendigvis symptomene. Tross alt noe alle kan få hvis de opplever traumatiske ting, eks. Sleipner-ulykken, voldtekt osv.

Det er heller ikke noe en trenger å bruke medsiner for å fungere.Håper det ble mer forståelig nå, men jeg må jo ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor alt med psykiatri skal være så mye verre enn alt annet når det gjelder adospjon. Jeg vet mange som aldri burde vært godkjent i mine øyne som ikke har noe med psykiske lidelser å gjøre, men nettopp et veldig egoistisk behov for å ha et barn kun for sin egen del og vise hvor rike de er som klarte det.

Hvis du går rundt og innbiller deg at folk adopterer for å vise hvor rike de er, ja, så tror jeg din vrangforestilling i seg selv er nok til at du ikke bør få adoptere!

Ærlig talt, snakk om å veive med sverdet mot uskyldige for å rettferdiggjøre deg selv.

Fy flate, nå ble jeg SINNA!

[Gjest noen som vet?]

Hvis du går rundt og innbiller deg at folk adopterer for å vise hvor rike de er, ja, så tror jeg din vrangforestilling i seg selv er nok til at du ikke bør få adoptere!

Ærlig talt, snakk om å veive med sverdet mot uskyldige for å rettferdiggjøre deg selv.

Fy flate, nå ble jeg SINNA!

For det første lider jeg ikke av noen vrangforestillinger ang.noe som helst.Det at jeg trekker frem at enkelte ikke nødvendigvis har de rette hensiktene med å adoptere og derfor ikke burde blitt godkjent.Disse FÅ tilfellene jeg kjenner er til er av den oppfatning at de på den måten får vise hvor rike de er. Synd,men sant.

Hvilke tilbakemeldinger vi har fått fra de som faktisk jobber med dette vet jo ikke dere noe om.Jeg har ikke behov for å slenge dritt om andre hvis jeg ikke skulle blitt godkjent.

Men det skremmer meg at dere kan vise en slik intoleranse mot en person.Er vi ikke her av samme grunn da , for å spørre og diskutere adopsjon?

[Gjest ikke undertegnet]

For det første lider jeg ikke av noen vrangforestillinger ang.noe som helst.Det at jeg trekker frem at enkelte ikke nødvendigvis har de rette hensiktene med å adoptere og derfor ikke burde blitt godkjent.Disse FÅ tilfellene jeg kjenner er til er av den oppfatning at de på den måten får vise hvor rike de er. Synd,men sant.

Hvilke tilbakemeldinger vi har fått fra de som faktisk jobber med dette vet jo ikke dere noe om.Jeg har ikke behov for å slenge dritt om andre hvis jeg ikke skulle blitt godkjent.

Men det skremmer meg at dere kan vise en slik intoleranse mot en person.Er vi ikke her av samme grunn da , for å spørre og diskutere adopsjon?

Jeg har reagert på uttalelser du har kommet med i ene innelegget ditt her ("en liten forklaring"). Som andre reagerte jeg også på måten du skrev "at det anses som positivt hvis vedkommende kan få ansvar for et barn.". Jeg syns ditt forsøk på å forklare deg i forhold til dette falt uheldig ut og bare gjorde vondt verre. Det er disse uttalelsene jeg sikter til og som jeg bruker som GRUNNLAG for mitt svar til deg.

At du oppfatter dette som en generell intoleranse mot deg syns jeg ærlig talt er å dra det alt for langt. Vi som svarer på innlegget ditt gjør det ut fra det vi VET (= det du skriver).

Hva fagpersoner har sagt om deg i ene eller andre retningen vet jeg ikke noe om, men noen signaler har du nok fått siden du spør her på forum.

JEG sier ikke at du på generell basis ikke skal få lov til å adoptere, men syns ikke holdningene dine til andre adoptanter gjør deg særlig skikket. For meg virker det som om du tror at enkelte adoptanters motiver er edlere enn andres. Til syvende og sist adopterer vi fordi vi ønsker oss barn, ikke for å få statussymboler.

Jeg har for stor tillit til at de som kommer gjennom systemet ikke gjør det fordi de er rike, men fordi omsorgsevnen deres blir regnet for å være god. Før man får barn blir dette uansett bare TEORI, mulig at det i praksis viser seg ikke å fungere for noen.

Hilsen ikke rik og

[Gjest adoptivmamma]

Vet ikke om personer med din lidelse ville bli godkjent som adoptivsøker, det er heldigvis opp tilandre å avgjøre. Reagerer bare på at de som ønsker å adoptere men av en eller annen grunn ikke blir godkjent/ikke oppfyller kriteriene ofte kaster fram at de vet om mange som absolutt ikke skulle ha vært godkjent. Hallo! Snakk om smålighet! Jeg kjenner masse adoptivforeldre og ALLE "burde vært godkjent", kjenner ingen av dem dere snakker om!

Jeg har adoptert barn, og har derfor ingen grunn til å være sint eller sjalu på andre som har blitt godkjent. Jeg kjenner mange adoptivforeldre, og mener at NOEN aldri burde fått adoptere, fordi de med sine holdninger er direkte skadelige for barnets selvtillitt og utvikling.

[Gjest kinadoptant]

Jeg kjenner en med diagnosen posttraumatisk stress-syndrom som er blitt godkjent- og har fått adoptivbarn.

[thaimor]

Jeg har adoptert barn, og har derfor ingen grunn til å være sint eller sjalu på andre som har blitt godkjent. Jeg kjenner mange adoptivforeldre, og mener at NOEN aldri burde fått adoptere, fordi de med sine holdninger er direkte skadelige for barnets selvtillitt og utvikling.

Det spørs hva du mener med det. Å være direkte skadelige for sine barn er en alvorlig anklage.

Jeg synes ikke det er så enkelt bestandig å være "den perfekte" forelder, hverken som forbilde eller i oppdragelses-sammenheng, men... jeg elsker barna mine og vil dem det beste her i verden, og jeg hadde blitt veldig såret om noen syntes jeg ikke var egnet fordi de traff meg på en dårlig dag...

[Gjest adoptivmamma]

Det spørs hva du mener med det. Å være direkte skadelige for sine barn er en alvorlig anklage.

Jeg synes ikke det er så enkelt bestandig å være "den perfekte" forelder, hverken som forbilde eller i oppdragelses-sammenheng, men... jeg elsker barna mine og vil dem det beste her i verden, og jeg hadde blitt veldig såret om noen syntes jeg ikke var egnet fordi de traff meg på en dårlig dag...

Jeg snakker ikke om "perfekte foreldre". Det tror jeg ingen er. Jeg snakker heller ikke om å møte noen på en dårlig dag. Jeg snakker om foreldre som i barnas påhør snakker om at barna ikke er takknemlige nok for at de er blitt reddet fra et dårlig liv, foreldre som i sinne truer med å sende dem tilbake dit de kom fra hvis de ikke er snille, foreldre som i barnas påhør snakker beklagende om hvor mørke de er, foreldre som ikke forstår at barnas spesielle bakgrunn kan føre til forskjellige problemer, men altså kaller dem slemme,utakknemlige og lignende ting. Dette har jeg dessverre opplevd flere ganger, og er ikke noe jeg finner på. Jeg mener at det er direkte skadelig for barna ja, og er helt uakseptabelt selv på en dårlig dag. Sånne foreldre skulle etter min mening ALDRI fått adoptere, uansett hvor høy utdannelse og gåd råd de måtte ha osv.

[Gjest adoptivmamma]

Jeg snakker ikke om "perfekte foreldre". Det tror jeg ingen er. Jeg snakker heller ikke om å møte noen på en dårlig dag. Jeg snakker om foreldre som i barnas påhør snakker om at barna ikke er takknemlige nok for at de er blitt reddet fra et dårlig liv, foreldre som i sinne truer med å sende dem tilbake dit de kom fra hvis de ikke er snille, foreldre som i barnas påhør snakker beklagende om hvor mørke de er, foreldre som ikke forstår at barnas spesielle bakgrunn kan føre til forskjellige problemer, men altså kaller dem slemme,utakknemlige og lignende ting. Dette har jeg dessverre opplevd flere ganger, og er ikke noe jeg finner på. Jeg mener at det er direkte skadelig for barna ja, og er helt uakseptabelt selv på en dårlig dag. Sånne foreldre skulle etter min mening ALDRI fått adoptere, uansett hvor høy utdannelse og gåd råd de måtte ha osv.

Jeg er så møkka lei av glorifiseringen av adoptivforeldre, at man er autoriserte foreldre og beviselig er gode fordi man er godkjent av systemet.Det selvgode:"Myndighetene har godkjent meg, dermed er det bevist at jeg er en bedre forelder enn gjennomsnittet". Min erfaring er at det ikke er sånn. Noen går igjennom fordi de har et perfekt ytre liv. De fleste adoptivforeldre jeg kjenner er helt vanlige, bra foreldre, noen synes jeg er spesielt gode og omsorgsfulle og noen synes jeg altså er totalt UEGNET! Det er ikke noe kvalitetsbevis å være godkjent av myndighetene - mener jeg!

[Gjest Litt tøff i trynet?]

Jeg er så møkka lei av glorifiseringen av adoptivforeldre, at man er autoriserte foreldre og beviselig er gode fordi man er godkjent av systemet.Det selvgode:"Myndighetene har godkjent meg, dermed er det bevist at jeg er en bedre forelder enn gjennomsnittet". Min erfaring er at det ikke er sånn. Noen går igjennom fordi de har et perfekt ytre liv. De fleste adoptivforeldre jeg kjenner er helt vanlige, bra foreldre, noen synes jeg er spesielt gode og omsorgsfulle og noen synes jeg altså er totalt UEGNET! Det er ikke noe kvalitetsbevis å være godkjent av myndighetene - mener jeg!

Mener du at du kjenner folk som tydlig er skadlig foreldre har du plikt til og kontakte barnevernet.

Det er da ingen som sier at adoptivforeldre er superforeldre.

Syns du skal anmelde disse forholdene jeg, hvis de er så skadlig som du sier.

Nå får du roe deg ned litt.

Mvh en som er litt

[Gjest kimchi]

Ser at du har fått mange svar, men ingen kan selvfølgelig si om du vil bli godkjent eller ikke. En dissosiativ lidelse er etter det jeg forstår en relativt alvorlig lidelse. Det betyr noe sånt som at personen pga. tidligere traumatiske opplevelser har perioder hvor han/ hun "blir borte". Befinner seg f.eks. plutselig et sted og aner ikke hvordan hun har kommet seg dit, finner klær i skapet hun ikke vet hvordan er kommmet dit, ser på klokken og vet ikke hva han/ hun har gjort de siste timene.

Selvfølgelig er det varierende alvorlighetsgrad av dissosiativ lidelse som av alle andre lidelser, men det er en kronisk psykisk lidelse. Fungerer f.eks. personen i full jobb? Dersom vedkommende skal ha nubbesjanse til å bli godkjent må behandlende lege/ psykolog legge ved en utfyllende rapport om hvordan personen fungerer i dagliglivet, og en vurdering av hvorvidt denne fungeringen er "god nok" i forhold til omsorgen for et barn. Husk at når en adopterer må en være forberedt på å møte andre, og til tider kanskje større utfordringer enn med egenfødte barn. Selv om det helt sikkert gjøres feil og noen blir godkjent som ikke burde blitt det, så skal ikke det bety at utredningen ikke skal gjøres grundig av oss av den grunn.

[Gjest adoptivmamma]

Mener du at du kjenner folk som tydlig er skadlig foreldre har du plikt til og kontakte barnevernet.

Det er da ingen som sier at adoptivforeldre er superforeldre.

Syns du skal anmelde disse forholdene jeg, hvis de er så skadlig som du sier.

Nå får du roe deg ned litt.

Mvh en som er litt

Hvem har sagt at ingen av disse er meldt til barnevernet? Jeg har faktisk en jobb som gjør at jeg har meldeplikt.

Men det var vel ikke det diskusjonen gikk på her? Det er mange som mener at en godkjenning er beviset på at man er gode og kvalifiserte foreldre. Bl.a blir det ofte sagt mer eller mindre direkte her på DOL.Det blir jo stadig påpekt at man tror myndighetene klarer å "sile" riktig. Det kommer ofte som arrogante svar til folk som ikke passer helt inn i A4 mønsteret, og som tar opp problemer eller spørsmål vedr. godkjenningen. Jeg er så kvalm av det at jeg kunne spy!

Jeg tror også at noen søkere som kunne vært utmerkede omsorgspersoner og foreldre, ikke blir godkjente.

[Gjest ikke undertegnet]

Hvem har sagt at ingen av disse er meldt til barnevernet? Jeg har faktisk en jobb som gjør at jeg har meldeplikt.

Men det var vel ikke det diskusjonen gikk på her? Det er mange som mener at en godkjenning er beviset på at man er gode og kvalifiserte foreldre. Bl.a blir det ofte sagt mer eller mindre direkte her på DOL.Det blir jo stadig påpekt at man tror myndighetene klarer å "sile" riktig. Det kommer ofte som arrogante svar til folk som ikke passer helt inn i A4 mønsteret, og som tar opp problemer eller spørsmål vedr. godkjenningen. Jeg er så kvalm av det at jeg kunne spy!

Jeg tror også at noen søkere som kunne vært utmerkede omsorgspersoner og foreldre, ikke blir godkjente.

Slik jeg tolker spørsmål angående godkjennelse her inne, så regner jeg nesten som en selvfølge at de som er så sterkt i tvil om hvorvidt de blir godkjente enten har en sterk grunn til tvil selv, eller de har fått signaler fra enten barnevern eller BUFA om at de vanskelig vil bli godkjente.

Alle her inne vet da at vi som doler ikke vet svaret på hvorvidt noen blir godkjente eller ikke. Når noen likevel spør må vi da gå ut fra at den som spør vil ha synspunkter på det de spør om.

Mulig at man da bare ønsker positive svar, og at man vil at de kritiske røstene skal forholde seg tause.

Du må gjerne ha dine negative synspunkter på at noen her inne mener de er bedre foreldre fordi de er GODKJENTE foreldre, men det får stå for din regning. Har du litt gangsyn vet du at godkjennelsen gjelder TEORETISK gode omsorgspersoner, og at teori og praksis er to forskjellige ting. Adoptivforeldre er FORELDRE, hverken bedre eller dårligere enn andre. Noen er sågar veldig gode foreldre, andre sikkert dårlige foreldre.

Det er ikke MITT inntrykk at vi adoptivforeldre tror vi er bedre enn andre på det jevne.

[nattfugl]

Mener du at du kjenner folk som tydlig er skadlig foreldre har du plikt til og kontakte barnevernet.

Det er da ingen som sier at adoptivforeldre er superforeldre.

Syns du skal anmelde disse forholdene jeg, hvis de er så skadlig som du sier.

Nå får du roe deg ned litt.

Mvh en som er litt

Føler du deg truffet av det adoptivmamma sier, siden du går så ekstremt i forsvar? Tror du virkelig at barnevernet har kapasitet til å ta seg av alle som mishandler barna sine psykisk? BV har som regel nok med barn av rusmisbrukere, unger som blir fysisk mishandlet og unger som er utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Det betyr ikke at psykisk mishandling ikke er skadelig for barna. Jeg er helt enig i at foreldre som kommer med sånne utsagn som adoptivmamma nevner ikke burde hatt barn!

[Gjest Litt tøff itrynet?]

Føler du deg truffet av det adoptivmamma sier, siden du går så ekstremt i forsvar? Tror du virkelig at barnevernet har kapasitet til å ta seg av alle som mishandler barna sine psykisk? BV har som regel nok med barn av rusmisbrukere, unger som blir fysisk mishandlet og unger som er utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Det betyr ikke at psykisk mishandling ikke er skadelig for barna. Jeg er helt enig i at foreldre som kommer med sånne utsagn som adoptivmamma nevner ikke burde hatt barn!

Jeg er også enig at slike mennesker ikke burde hatt barn, hvor har du fått noe annet fra?

Syns bare at ekstrem tilfeller burde enten anmeldes og jeg kjenner ingen jeg ikke synes er gode foreldre. I så fall hadde jeg ikke kjent dem godt nok til og kunne uttalt meg.

Min personlig mening er at psykisk misshandling, må anmeldes på lik linje som fysisk misshandling. Være seg om det er adoptivforeldre enn andre.

Jeg tror ikke verden er sort/hvitt, personlig kjennner jeg ingen som misshandler barna sine og takk og lov for det. -Hvor kjenner dere disse barnemisshandlerne fra?

Jeg synes det sier like mye om dere, som kjenner barnemisshandlere som den som misshandler.

Syns det er faretruende at Adoptivmamma kjenner alle disse menneskene, og ikke bare vet om.

Glad hun tydligvis har anmeldt noen forhold,

Mvh en som ikke i det hele tatt føler at dette gjelder meg, men syns det er spesiel at man kjenner utduglige foreldre.