Når skal vi slippe til "de andre"?

[Gjest - hønemor og hanefar ?]

Vårt barn har tilbrakt de første 19 månedene av sitt liv på barnehjem. Konseptet "familie" med mor/far/barn er derfor noe som må læres. Vi har fulgt anbefalingen fra adopsjonsforberedende kurs om å ikke la ungen vår gå fra arm til arm, det har kun vært mor og far som har løftet og hatt barnet på fanget. Vi har fått flere bekreftelser på at dette har vært en riktig framgangsmåte, ungen vår kan nemlig finne på å strekke armene opp mot vilt fremmede mennesker, og trenger tydeligvis denne læringsperioden. Men familie og venner rundt oss synes nå at denne perioden har vart for lenge (2 1/2 mnd.), og begynner å miste tålmodigheten. De VIL løfte, kose og ha på fanget NÅ!

Har noen her på forumet fulgt samme metode? I så fall, hvor lenge? Vi føler oss usikre på når vi skal slippe ungen vår løs i jungelen av bestemor- og tantearmer og kunne trenge å høre andres erfaringer. Noen som vil dele?

[Mamta]

Hei!

Våre to barn kom også fra barnehjem rundt samme alder som deres. Vi har også vært bevisste på hvordan familiemedlemmer og andre skulle forholde seg til våre "nyankomne" barn.

Det vi har gjort er å konsekvent praktisere at mamma eller pappa tar seg av mating, stell og legging de første månedene. Vi har også unngått at barna overnattet hos besteforeldre før vi var sikre på at mor/ far - barn forholdet var skikkelig trygt etablert.

Barna våre har også vært svært forskjellige på dette området. Førstemann slapp andre mennesker til nokså tidlig, etter bare få uker med oss. Mens andremann var reservert i flere måneder. Etter min erfaring var det likevel aldri noen tvil hos barna hvem som var mamma/pappa.

Jeg skjønner veldig godt at familien deres reagerer når det har gått såpass lang tid og de enda ikke har fått holde barnet på fanget engang. Slik jeg tenker, er besteforeldre og kanskje også tanter/onkler viktige omsorgspersoner (i tillegg til foreldrene) for barnet og kan godt slippe til mye tidligere enn f.eks. naboer og venner. Men det må selvsagt skje på barnets premisser og ikke overdrives.

Dere kan jo prøve dere frem og se hvordan barnet reagerer. At h*n kan finne på å strekke armene mot fremmede kan jo likegodt være et tegn på interesse og nysgjerrighet som at tilknytningen ikke er etablert enda. Jeg har forresten opplevd flere fremmede barn strekke armene mot meg - og de har ikke vært adoptert!

Hilsen fra en annen hønemor;-)

[Gjest ChiengMai]

Gutten vår var 2.5 år da vi hentet ham.

Besteforeldrene som bor på gården, samt tanter, onkler og søskenbarn fikk lov til å ha fysisk kontakt med ham fra han selv ville. Vi regner disse for å være så viktige omsorgspersoner at hverken de eller gutten skulle være nødt til å føle seg avvist i tilvenningsfasen.

Som hos Mamta var det visse ting vi som foreldre var de eneste som gjorde; gi mat, stelle, gå på do med og være hos ham når han skulle sove. Han var fra dag en obs på hvem som var mamma og pappa, og hvem som var "de andre" i familien.

[Gjest xine]

Vi opplevde ganske raskt etter hjemkomst at særlig bestemødrene og tanter var for intense og ville holde barnet mest mulig ansikt til ansikt kose og leke. De tok henne gjerne ut av våre armer uten å spørre barnet om det ville komme.

Barnet fremsto der og da som strålende, sjarmerende, søkende og lattermild.

Men vi foreldre så at hun ble for oppspilt, flyktig og aktivert, noe som også førte til oppvåkninger om natten.

Vi bestemte oss for å skjerme henne for slik kontakt med andre den første tiden.

Så når vi var i besøker var det pappa eller mamma som holdt henne. De andre fikk selvfølgelig lov å beundre henne og snakke med henne.

Skjermingen varte vel det første halvåret. Vi opplevde en god del surmuling og press.

Vi hadde nok ikke fortsatt skjermingen så lenge dersom bestemødrene og tantene hadde vist seg mer rolige/mindre intense og mer opptatt av barnets ve og vel enn en tilsynelatende egen tilfredsstillelse ved å ha nærkontakt med barnet.

Vi ville nok kanskje latt en og kanskje to rolige og greie bestemødre fått holde barntet på fanget etter noen måneder.

Men i vårt tilfelle med vårt barn og bestemødre har nok det beste vært å skjerme barnet.