Trenger råd - seperasjonsangst og barnehagestart

[Gjest Trist mamma]

Så var ikke alt en dans på roser likevel...Vårt lille gull på tre år startet opp i barnehage for første gang for et par uker siden. Barnet har vært hjemme med oss i vel et år.

Det begynte ganske OK, litt protester ved levering, men til å leve med. Nå har det tatt helt av. Det er hysterisk hyling fra vi går ut dørene hjemme, i bilen og forsøk på å stikke av når vi kommer til bhg. I bhg er det hysteri og forsøk på holde oss igjen og når vi går, totalt sammenbrudd med tårer og hyl som kan høres LANGT unna. Det varer ei stund etter at vi har gått og så roer det seg ned.

Hjemme er det tydelig redsel for at vi skal bli borte. H*n klamrer seg til oss og våkner med mareritt nesten hver eneste natt.

Hadde en lang samtale med avd. leder i dag hvor hun signaliserte at hvis dette vedvarte, følte ikke hun og avdelingen at de kunne ta ansvar for barnet lengre (privat bhg som har mulighet til "oppsigelse"). De er meget obs på barnets situasjon - vi er tredje sett med omsorgspersoner - og er veldig redde for å gjøre noe galt ift barnet. Imidlertid er h*n så urolig i løpet av dagen, at dette tar oppmerksomheten fra de andre barna. Det er slik at en av totalt tre voksne er beskjeftiget med vårt barn stort sett hele tiden.

Det er sikkert unødvendig å si at dette går sterkt inn på hele familien. Vi er sterkt i villrede om hva vi skal gjøre. Jeg føler ikke at det er noen løsning å ta barnet ut av barnehagen. Det blir ikke noe bedre om vi utsetter dette noen uker eller måneder, kanskje verre. Kortere dager er en mulighet, men seperasjon blir det uansett da også.

Er det noen som har råd? Har noen opplevd noe lignende? Hvor kan vi henvende oss?Trøst hadde vært godt å få....

[Mamta]

Dette høres ikke ut som noen god situasjon, nei. Men det jeg kanskje aller mest reagerer på, er at avd.leder i barnehagen mener at de ikke kan ta ansvar for ungen. At èn av de voksne er beskjeftiget med barnet store deler av barnehagedagen, burde vel heller føre til at avd.leder i samarbeid med dere tok kontakt med aktuelle hjelpeinstanser for å bedre situasjonen! Dessuten er det jo ofte slik at noen barn krever mye den første tiden i barnehagen, og det må jo personlaet være oppmerksomme på.

Som du sier, vil neppe en utsettelse i noen uker hjelpe. Snarere tvert imot, vil jeg tro. Dessuten tror jeg også et evt. bytte av barnehage vil kunne skape enda større frustrasjoner omkring separasjon, i og med at det å slutte i denne barnehagen så og si med uforretet sak, vil være enslags bekreftelse på at h*n heller ikke der ble "godtatt". Dersom ikke dere har mulighet til å være hjemme med barnet helt frem til skolestart, MÅ jo barnet gjennom denne separasjonen èn eller annen gang likevel. Dessuten tror jeg det vil være bedre å gjøre det nå enn ved skolestart.

Dere bør ta en ny samtale med avd.leder og be om hjelp til å finne ut av hvordan dere skal takle situasjonen _sammen_. Du kan også kontakte helsestasjonen, PPT eller BUP for å be om råd eller utredning, dersom du anser det som et behov. Hvis barnet er svært urolig i tillegg til å streve med separasjonsangsten, _kan_ det jo tyde på at der "er" noe h*n og dere trenger hjelp til å finne ut av.

Beste hilsen

[Hugmee]

Jeg kan virkelig forstå at du er fortvilet. Jeg har selv jobbet noen år som avdeligsleder i barnehage og prøvde å tenke hva jeg ville gjort i denne situasjonen. Men det er virkelig ikke lett så dette kan bare bli råd du selv må vurdere.

Er det slik at barnet er lei seg hele dagen?

Det må jo tære fælt på dere foreldre også...

Hvis gråtingen gir seg etter at dere har gått og det er tendenser til at barnet trives i barnehagen da - så er det bare en periode som vil gå over selv om det er vondt nå.

Tenk på det at barn har alle de samme følelsene som oss voksne,men ikke ordene for dem eller språket til å forklare seg. Derfor bruker de gråt når de vil fortelle oss noe. Det kan være noe sånt som "mamma jeg vil gjerne fortsette å være sammen med deg og synes det er trist at du går" Noe som de fleste barn vil tenke i perioder og da være litt trist ved bringing.

Jeg vet ikke hvor godt språk barnet ditt har og om dere kan klare å snakke om hva barnet føler og tenker sammen?

Kan dere kanskje gjøre noen avtaler; som at dere kan ringes i løpet av dagen og snakke med barnet, avtaler om hvor lenge barnet skal være i barnehagen.

Snakk mye om barnehagen hjemme slik at det blir en naturlig del av hverdagen. snakk om hva barnet gjør der og de andre barna/voksne og hva som skal gjøres dagen etter...

Snakk og om følelsene deres, litt leit når du måtte gå, men så hyggelig å se hverandre igjen senere på dagen...

Avtalene bør være så konkrete som mulig "først gjør du det så det og etter at det har skjedd kommer jeg og henter deg"

Jeg synes og du skal ta en alvorsprat med personalet - hvis de nå er "lei" av barnet og har en negativ innstilling så må jo barnet merke dette?

Jeg vet at det ikke er lett å ta opp slike ting, men fra min erfaring på den andre siden, så var det de foreldrene som tok opp slikt vi i personalet fikk et best forhold til (Vi forstod at begge parter var opptatt av barnets beste men at vi ikke alltid var enige om hva det var).

Hvis personalet ikke forstår ditt barns historie og tar dette alvorlig tror jeg nok jeg ville vurdert en annen barnehage. Det er som Mamta sier ikke det beste for barnet, men jeg tror det over tid vil være bedre for barnet og være med voksne som forstår.

Dette ble mye tanker og kanskje jeg bare forvirrer deg enda mer.

Uansett ønsker jeg dere lykke til hvordan dere enn velger å ta det videre.

Hilsen

[Koreandra]

Hei på deg triste mamma. Ja, dette du beskriver her er ikke greit for noen av dere.Jeg jobber i bhg. som styrer og vi har nettopp kommet oss vel i gjennom en tilvenningsperiode.

Hvordan var tilvenningsperioden til barnet deres? Denne perioden er veldig viktig for at barnet skal føle seg trygg på de voksne i bhg., barna, rutiner o.l Hadde barnet deres en primærperson som den kunne knytte seg litt ekstra til i starten. Det er ikke så lett å gi råd, men det er ikke riktig at dere skal bytte bhg. Personalet i bhg. bør ha kompetanse for å takle slike utfordringer! Ikke gi dere. Hvis dere er usikre når dere er hjemme/på jobb og barnet er i bhg. så ring til bhg. for og høre at alt er bra. Skulle ønske jeg kunne hjulpet dere mer. Vennlig hilsen en i barnehagen

[Gjest Trist mamma]

Takk til Hugmee og Mamta som har svart hittil. Det gjør godt å føle forståelse.

Føler litt behov for oppklaring ift barnehagens innstilling.

Jeg har bare erfaring med to barnehager hittil, en god og en meget god. Dette er den meget gode. De tar virkelig barna på alvor og 'ser' barnet på en helt annen måte enn det vi har vært vant til tidligere. Vår eldste gikk i en annen barnehage som vi var godt fornøyde med, men de var nok noe mer 'overfladiske' mht adoptivbarns spesielle situasjon og behov.

De ansatte i den nye barnehagen er meget lydhøre overfor adotivbarnets situasjon og av den grunn engstelige for å 'trø feil'. Innstillingen er ikke slik at 'huff, barnet ditt er så vanskelig at vi ikke orker å ha h*n lengre'. Mitt inntrykk er at de har stor empati overfor barnet og virkelig ser hvor vondt h*n har det i sin angst for å slippe mamma og pappa.

Hovedpoenget mitt er at barnet mitt strever og har det svært vanskelig i løsrivelses- prosessen. Ikke at de ansatte i barnehagen er vanskelige. PPT og BUP er nevnt, også fra barnehagens side. Imidlertid er et ikke slik at man bare tar en telefon dit og så kommer noen i morgen. Det må søkes om hjelp, og dette kan ta tid. Slik som hverdagen er nå, har vi ikke tid. Vi kan ikke fortsette stort lengre på denn måten, og er totalt i villrede om hvilke strakstiltak som kan være aktuelle. Har fått time hos helsesøster i neste uke, og har et tynt, men lønnlig, håp om at det kommer noe ut av det.

Elllers ligger det vel an til sykemelding av meg. Jeg er utslitt av mangel på søvn (pga barnets mareritt) og bekymring for barnet.

Takk for at du leste dette.

[Gjest adoptant]

Vår datter hadde separasjonsangst også - hun fikk leketerapi med barnepsykolog gjennom tre kvart år, og da var det verste over. Hun lekte nesten HELE tiden at mammane ble borte/reiste fra ungene sine, uansett om hun lekte med dukker, lekedyr eller kosedyr - og det var helt nødvendig for henne å få hjelp til å finne ut at mammaene kommer tilbake. Vi hadde en dyktig psykolog som kommuniserte svært godt med vår 3-4 åring! Kontakt PPT i din kommune og spør om en times veiledning i første omgang!

[Angela1365380318]

Eg er ikke adobtert, men hadde det på samme måte når eg begynte i barnehagen.

Eg gråt og gråt og ville ikke at mamma skulle gå, eg husker det enda selv hvor fælt det var.

Men det måtte til, det var ikke mangen barn der eg bodde og eg måtte jo lære meg å være men jevnaldrene en gang sant?

Min mor syntes nok dette var like fryktelig som meg, hun fikk være med meg en stund så rådet de ansatte henne til å gå mens eg var opptatt med å leke. Dette gjor hun gudsjelov ikke, hun mente at en mamma er en person som ikke forlater barnet sitt, men en som barnet er trygg på alt altid er der og sier ifra når det skal gå.

Eg råder deg til å gjære det samme om mulig, når dere er hjemme kan dere snakke om hvor gøye leker det er i barnehagen, de andre barna osv.

Om det er mulig jobbmessig så kan du jo være med barnet en liten stund åleke før du drar, først et par timer også mindre og mindre tid før du tilslutt bare leverer barnet og sier hadet. Slik at overgangen uten mamma går gradvis.

[Mamta]

Takk til Hugmee og Mamta som har svart hittil. Det gjør godt å føle forståelse.

Føler litt behov for oppklaring ift barnehagens innstilling.

Jeg har bare erfaring med to barnehager hittil, en god og en meget god. Dette er den meget gode. De tar virkelig barna på alvor og 'ser' barnet på en helt annen måte enn det vi har vært vant til tidligere. Vår eldste gikk i en annen barnehage som vi var godt fornøyde med, men de var nok noe mer 'overfladiske' mht adoptivbarns spesielle situasjon og behov.

De ansatte i den nye barnehagen er meget lydhøre overfor adotivbarnets situasjon og av den grunn engstelige for å 'trø feil'. Innstillingen er ikke slik at 'huff, barnet ditt er så vanskelig at vi ikke orker å ha h*n lengre'. Mitt inntrykk er at de har stor empati overfor barnet og virkelig ser hvor vondt h*n har det i sin angst for å slippe mamma og pappa.

Hovedpoenget mitt er at barnet mitt strever og har det svært vanskelig i løsrivelses- prosessen. Ikke at de ansatte i barnehagen er vanskelige. PPT og BUP er nevnt, også fra barnehagens side. Imidlertid er et ikke slik at man bare tar en telefon dit og så kommer noen i morgen. Det må søkes om hjelp, og dette kan ta tid. Slik som hverdagen er nå, har vi ikke tid. Vi kan ikke fortsette stort lengre på denn måten, og er totalt i villrede om hvilke strakstiltak som kan være aktuelle. Har fått time hos helsesøster i neste uke, og har et tynt, men lønnlig, håp om at det kommer noe ut av det.

Elllers ligger det vel an til sykemelding av meg. Jeg er utslitt av mangel på søvn (pga barnets mareritt) og bekymring for barnet.

Takk for at du leste dette.

Kjære deg.

Midt oppi den vonde situasjonen er det jo godt at dere opplever forståelse fra personalets side og at de ser problematikken i sitt rette perspektiv.

Når det gjelder strakstiltak, KAN det jo hende at helsesøster har noen tilbud å komme med og/ eller kan henvise dere videre. Vær likevel oppmerksom på at en henvisning fra helsestasjonen til f.eks. PPT kan være nokså langdryg. PPT selv vet jeg av erfaring fra min tid i barnehagen tar svært lang tid. Men har hørt at BUP i mange tilfeller er raskere.

I og med at dette nærmest kan ses på som en krisesituasjon for barnet, hvor barnehagepersonalet bekrefter deres opplevelse av situasjonen, må det da være mulig å nå frem hos f.eks. BUP raskere enn dersom en skulle gå den 'vanlige' veien? Det var bare en tanke som slo meg.

Krysser fingrene for at dere finner utav det og får hjelp til å hjelpe lillegullet!

Beste hilsen

[Gjest snø]

Hei,

Huff, jeg forstår dette er en fortvilet situasjon. Jeg har ikke opplevd noe liknende selv, men kan fortelle hva min søster opplevde da de hadde tilvenning for sin egenfødte gutt.

Han gråt sammenhengende i 14 dager. Han gråt ikke bare før, under og like etter levering, men også gjennom hele dagen. Broren hans som gikk på stor avdeling måtte være sammen med ham, og søsteren min og svogeren min var innom 3-4 ganger til dagen.

Han våknet også klokken 05 om morgenen og var helt ulykkelig. Søsteren min var nær ved å gi opp, og det var pyton for dem alle sammen, storebror inkludert. Min lille nevø ville rett og slett IKKE gå i barnehage, og ga VELDIG klart uttrykk for det...

Som sagt, gutten gråt i tre uker var dønn ulykkelig hjemme også. Sov dårlig, ja, i det hele tatt.

Jeg må påpeke at han også som baby var en liten gutt som ikke ville være hos andre enn mamma og pappa. Ingen andre fikk holde ham uten at det ble skrik ut av det.

Jeg sier ikke at dere ikke skal ta seperasjonsangsten alvorlig og søke hjelp om nødvendig. Ville bare fortelle en historie om en liten, egenfødt gutt som slet på samme måten.

Historien fikk en lykkelig slutt - plutselig en dag var det ok å gå i barnehagen, og nå elsker han det. Han er også etterhvert blitt tryggere på andre enn mamma og pappa.

Jeg har ikke lest de andre svarene du har fått, men jeg håper det ordener seg. Jeg forstår at det skjærer deg i hjertet å se barnet ditt så ulykkelig!

Håper dere finner ut av det, fortell oss hvordan det går!

Jeg synes forresten at det virker som om personalet i barnehagen deres takler dete dårlig. Det ER tross alt ikke uvanlig at enkelte barn sliter med å tilpasse seg i barnehagen. Så klart er det anerledes iom at barent deres er adoptert, men jeg synes ikke at de skal gi opp likevel.

Hvis du vil kan jeg spørre søsteren min om hvordan barenhagen deres forholdt seg til at han skrek i to samfulle uker, hvilke råd de fikk, og hvordan de forholdt seg til situasjonen?

Beste hilsen fra

[gogo1365380358]

Kjære Trist mamma.

Kan godt forstå at dere har det tøft nå. Ser at du har fått mange gode råd, og kan bare støtte meg til dem. Jeg jobber selv i barnehage, og vet at to uker er kort tid. Veldig mange barn trenger lengre tid på å bli trygg på nye voksne, nye barn og et helt nytt miljø som barnet ikke er vant til.

Når Ped.lederen deres mener at barnet tar for mye oppmerksomhet bort fra de andre barna blir jeg lettere frustrert. Barnet deres bør få all den oppmerksomhet det behøver i denne perioden. Jeg personlig synes at dere bør få en fast voksen som følger barnet deres gjennom hele dagen, og som barnet deres kan få bli trygg på å få tillitt til.

Snakk med ped.lederen og fortell hvordan dere ønsker å ha det - du har innflytelse på det som skjer i barnehagen, og det er du som kjenner barnet ditt best!

[Gjest kinadoptant]

Kjære Trist mamma.

Kan godt forstå at dere har det tøft nå. Ser at du har fått mange gode råd, og kan bare støtte meg til dem. Jeg jobber selv i barnehage, og vet at to uker er kort tid. Veldig mange barn trenger lengre tid på å bli trygg på nye voksne, nye barn og et helt nytt miljø som barnet ikke er vant til.

Når Ped.lederen deres mener at barnet tar for mye oppmerksomhet bort fra de andre barna blir jeg lettere frustrert. Barnet deres bør få all den oppmerksomhet det behøver i denne perioden. Jeg personlig synes at dere bør få en fast voksen som følger barnet deres gjennom hele dagen, og som barnet deres kan få bli trygg på å få tillitt til.

Snakk med ped.lederen og fortell hvordan dere ønsker å ha det - du har innflytelse på det som skjer i barnehagen, og det er du som kjenner barnet ditt best!

Jeg synes absolutt dere burde ta barnet ut av barnehagen for en periode (hvis en av dere har anledning til å være hjemme). Barnet er tydeligvis ikke modent for barnehagestart enda, og med tanke på at det har skiftet omsorgspersoner flere ganger er ikke det rart.

Korte dager er også en løsning. Det vil bli adskillelse da også, men kun for kort tid, og barnet vil bli tryggere på at dere kommer tilbake. Sånn var det i hvertfall med vår datter. Jeg var sammen med henne i barnehagen de to første ukene. Så begynte jeg å ta korte turer, i starten bare 5 minutter. Øket så sakte til hun kunne være alene i barnehagen alene i 3 timer. Noe lenger var hun ikke i barnehagen første året. Det gikk veldig fint, og senere har barnehagen bare vært positiv.

Skjønt hun reagerer med raseri når jeg henter henne de få gangene hun må være der lenger enn vanlig - dvs.8-9 timer. Hun nekter å kle på seg, fekter og slår, og det er tydeligvis en reaksjon på at vi har vært for lenge borte. Vanligvis er hun i barnehagen 6-7 timer og det er helt greit. Ingen problemer verken ved levering eller henting, og alt går greit mens hun er der i følge barnehagepersonalet.

En venninne av meg som også hadde problemer med adoptivsønnen ved barnehagestart (ligner på de problemene du beskriver) valgte å la sønnen være hjemme et år til. Han har begynt i barnehagen igjen nå i høst, og stortrives. Det har ikke vært noen vanskeligheter. Bortsett fra at han ofte gir uttrykk for at moren kommer å henter han for tidlig. Han er i barnehagen fra ca 9 til 14 tre dager i uka.

[Kylling]

Hei

Jeg kan forstå at dette er fryktelig for dere. Ingenting er verre en når barna lider.

Jeg er vel litt mer drastisk enn de andre i mitt råd. Jeg syns om du i det hele tatt kan få det til økonomisk at dette barnet trenger mammaen sin hjemme lenger. Eventuelt kan du jo også ta fri en mnd. eller to å forsøke å være i barnehagen med barnet ditt i denne perioden.

Har barnet ditt bodd på barnehjem kan kanskje dagmamma være mindre traumatisk.

Barn med separasjonsangst har det vanskelig og alle midler må taes i bruk for ikke å øke denne angsten ytterligere.

[Gjest kip]

Dette høres ikke ut som noen god situasjon, nei. Men det jeg kanskje aller mest reagerer på, er at avd.leder i barnehagen mener at de ikke kan ta ansvar for ungen. At èn av de voksne er beskjeftiget med barnet store deler av barnehagedagen, burde vel heller føre til at avd.leder i samarbeid med dere tok kontakt med aktuelle hjelpeinstanser for å bedre situasjonen! Dessuten er det jo ofte slik at noen barn krever mye den første tiden i barnehagen, og det må jo personlaet være oppmerksomme på.

Som du sier, vil neppe en utsettelse i noen uker hjelpe. Snarere tvert imot, vil jeg tro. Dessuten tror jeg også et evt. bytte av barnehage vil kunne skape enda større frustrasjoner omkring separasjon, i og med at det å slutte i denne barnehagen så og si med uforretet sak, vil være enslags bekreftelse på at h*n heller ikke der ble "godtatt". Dersom ikke dere har mulighet til å være hjemme med barnet helt frem til skolestart, MÅ jo barnet gjennom denne separasjonen èn eller annen gang likevel. Dessuten tror jeg det vil være bedre å gjøre det nå enn ved skolestart.

Dere bør ta en ny samtale med avd.leder og be om hjelp til å finne ut av hvordan dere skal takle situasjonen _sammen_. Du kan også kontakte helsestasjonen, PPT eller BUP for å be om råd eller utredning, dersom du anser det som et behov. Hvis barnet er svært urolig i tillegg til å streve med separasjonsangsten, _kan_ det jo tyde på at der "er" noe h*n og dere trenger hjelp til å finne ut av.

Beste hilsen

Be om permisjon fra jobben i f.eks 1 år til. Se om du kan ta en kveldsjobb i denne perioden og vær sammen med barnet om dagen. Pappaen passer på om kvelden når du er vekk. Barnet trenger dere nå! Ikke vær redd for å finne kreative løsninger for å få alt til å fungere. Gjør det som magefølelsen sier dere. Alt vil ordne seg, det tar bare litt lenger tid for noen barn. Og den tiden betyr mye for tryggheten.

Vennlig hilsen