Re: Har vi tatt oss vann over hodet?

[Gjest ikke undertegnet i dag]

Kjære deg!

Jeg tror at tankene og følelsene du har nå er helt normale og ganske alminnelige mens en venter på å bli foreldre, være seg egenfødte- eller adopterte barn.

Er vi/jeg i stand til å bli foreldre, til å ta imot et barn som trenger ekstra oppfølging?

Mens noen er helt tussete når det gjelder barn, og der kanskje begge ektefellene arbeider med barn, har masse erfaring med andres barn og har alltid drømt om egne barn (som undertegnede), er det andre som kan beskrive en livssituasjon som bl.a. den du nevner.

Jeg synes det er så flott at vi kan være forskjellige, både som mennesker og foreldre, og slik som barn er ulike, og har ulike behov, er vi voksne også.

Derfor tror jeg at du og din ektefelle kan bli glimrende foreldre dersom det er det dere er innstilt på, selv om dere ikke har mye erfaring med barn.

MEN; som adoptivmor til en og fostermor til en, vil jeg si;

vær sikre på hva dere vil! Snakk med andre adoptivforeldre og foreldre med egenfødte barn, gå på kurs, les bøker, tenk gjennom hva et barn vil gjøre med livet deres, og kjenn etter i hjerne, hjerte og gjerne nyrer hva dere egentlig vil.

Slik at dersom dere da, mest sannsynlig og forhåpentligvis, bestemmer dere for å fortsette; vær klar over og klar til å ta imot det barnet som dere får. Til å ta problemer og vanskeligheter, til å elske barnet for den det er, ikke for den dere skulle ønske det var, med evt.sykdommer, utfordringer, utseende, talenter, humor og "bagasje".

Både friske egenfødte barn og adoptivbarn kan bli syke etter noen år, og både egenfødte og adoptivbarn kan få emosjonelle vanskeligheter og problemer.

Mange er friske hele livet, og vil kanskje aldri få noe ekstra å slite med, mens andre vil få mye å kjempe med gjennom livet. Men et barn trenger noen som elsker det UFORBEHOLDENT og som står ved dets side, uansett, med de vansker og utfordringer som finnes. Det betyr slett ikke, og kanskje heller tvert imot,at en ikke kan bli sliten, at en kan trenge hjelp og at en må sette grenser for både seg selv og barnet. Men som foreldre synes jeg at en må være klar over og innstilt på å være der for sitt barn uansett hva som skulle dukke opp.

Mine to skatter er selvfølgelig de to nydeligste barn som finnes på jord, og vi har ikke opplevd "de helt store vansker " enda, men de er små, og vi vet at det i framtida kan dukke opp utfordringer som krever ekstra innsats. Men det trenger ikke skje.

Mitt poeng er bare at jeg synes at dere skylder både dere selv, og deres framtidige barn, og tenke nøye, nøye gjennom hva dere vil og ønsker, slik at dere den dagen det eventuelt skulle dukke opp vanskeligheter, er dere forberedt på at dette er noe vi skal takle sammen, og dette er vi forberedt på. I den grad en kan forberede seg, da. Men mentalt synes jeg at det er lurt at dere tenker på at problemer kan dukke opp............

Kjære dere, lykke til i en interessant og utfordrende tid!!

Dette ble langt og litt usammenhengende, men måtte bare skrive for å uttrykke en av mine hjertesaker; et barn trenger kjærlighet og omsorg, og kan være avhengig av å ha foreldre som står "last og brast" sammen med de.

Mange hilsener fra

[Gjest ikke undertegnet i dag]

Uff, dette ble visst en ny tråd, det. Men det skulle altså høre til litt lnger nede.......;o)

Klem fra