Å leve med sine egne følelser..

[Utafor]

Før hadde jeg ikke følelser, da var ting ukompliserte. Nå har jeg så alt for mange av dem, og jeg skremmer mine omgivelser. Venner jeg trodde jeg hadde flykter fordi jeg ikke klarer å skjule følelsene mine. Spesielt en venn, han leser meg som en åpen bok. Leser sjalusien min, leser irritasjonen min, kjærligheten, alt.. og han takler det ikke.. Jo mer han skygger unna jo mer hysterisk og desperat blir jeg. På samme måte er det med alle de få vennene jeg har. Jeg har et enormt behov for å snakke om ting, og jo mer jeg snakker jo mer reservert blir de. Jeg går til psykiatrer en gang annenhver uke, men jeg har behov for noen å snakke med langt mer. Hvordan ialledager skal jeg:

1: Klare å ikke overbelaste mine venner?

2: Klare å leve med mine egne følelser og tanker?

3: Skjule sorgen over at vennene mine ikke takler meg?

Håper noen kan fortelle meg hvordan jeg skal møte hverdagen, jeg klarer ikke å finne det ut selv..

Mvh

[Gjest Lanken]

Alle har gjerne slike perioder iløpet av en terapi.

Det er ikke annet å gjøre enn å jobbe med seg selv. Fint du er klar over virknings-mekanismene mellom deg og vennene dine.

Forklar iallefall HVORFOR du prater så uhemmet. Si det er en prosess du må igjennom.

Selv så holder jeg meg rett og slett mye for meg selv når jeg har slike perioder. Har funnet ut at det er det som skaper minst problemer - for meg også.

Slipper denne dårlige samvittigheten over at jeg sliter ut folk.

[Utafor]

Alle har gjerne slike perioder iløpet av en terapi.

Det er ikke annet å gjøre enn å jobbe med seg selv. Fint du er klar over virknings-mekanismene mellom deg og vennene dine.

Forklar iallefall HVORFOR du prater så uhemmet. Si det er en prosess du må igjennom.

Selv så holder jeg meg rett og slett mye for meg selv når jeg har slike perioder. Har funnet ut at det er det som skaper minst problemer - for meg også.

Slipper denne dårlige samvittigheten over at jeg sliter ut folk.

Hei, takk for respons, skal prøve å holde meg litt mer for meg selv tror jeg.. selv om det er langt fra enkelt og jeg holder på å gå på veggen når jeg er alene.. ikke føler jeg kan snakke med noen.. men.. jeg øyner håp når du sier at det er en fase alle må igjennom.. det vil vel si at den går over etterhvert? Håper iallefall det.. dette er sinnsykt slitsomt.. Noen andre gode råd til hvordan bearbeide alt sammen når man er alene?

Mvh

[Gjest Lanken]

Hei, takk for respons, skal prøve å holde meg litt mer for meg selv tror jeg.. selv om det er langt fra enkelt og jeg holder på å gå på veggen når jeg er alene.. ikke føler jeg kan snakke med noen.. men.. jeg øyner håp når du sier at det er en fase alle må igjennom.. det vil vel si at den går over etterhvert? Håper iallefall det.. dette er sinnsykt slitsomt.. Noen andre gode råd til hvordan bearbeide alt sammen når man er alene?

Mvh

En kan jo også bli litt 'oversensitiv' når det gjelder hvordan en tror en virker på andre mennesker.

I mine 'urolige' perioder vet jeg at jeg er slitsom å være sammen med. Ser det i ansiktet på enkelte. Det igjen gjør at jeg forventer at alle skal synes jeg er slitsom.

Men jeg har et par gode venninner som ALLTID orker meg. Jeg tar meg selvfølgelig sammen så godt jeg kan, men det er deilig å vite at de synes jeg er 'ok' selv når jeg prater som en foss pga nervøsitet. Av og til synes de også jeg blir 'for mye', men mine gode egenskaper og det gode forholdet vårt gjør at de orker det allikevel.

Nå har jeg mann og barn da. Du lever kanskje helt alene. Det blir jo litt annerledes. Men samtidig slipper du i såfall den dårlige samvittigheten for at jeg utsetter mine aller nærmeste for 'nerveplunderet' mitt.

[Utafor]

En kan jo også bli litt 'oversensitiv' når det gjelder hvordan en tror en virker på andre mennesker.

I mine 'urolige' perioder vet jeg at jeg er slitsom å være sammen med. Ser det i ansiktet på enkelte. Det igjen gjør at jeg forventer at alle skal synes jeg er slitsom.

Men jeg har et par gode venninner som ALLTID orker meg. Jeg tar meg selvfølgelig sammen så godt jeg kan, men det er deilig å vite at de synes jeg er 'ok' selv når jeg prater som en foss pga nervøsitet. Av og til synes de også jeg blir 'for mye', men mine gode egenskaper og det gode forholdet vårt gjør at de orker det allikevel.

Nå har jeg mann og barn da. Du lever kanskje helt alene. Det blir jo litt annerledes. Men samtidig slipper du i såfall den dårlige samvittigheten for at jeg utsetter mine aller nærmeste for 'nerveplunderet' mitt.

Lever alene ja. Og føler meg veldig alene.. de få vennene jeg har slites ut.. og jeg føler meg enda mer alene. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg for tida.. Sitter bare og griner..

Mvh