Om godkjenning (langt)

[Gjest sitrus]

Jeg ser at mange gruer seg til besøk av barnevernet og denne skumle sosialrapporten. For meg høres det helt sprøtt ut ( ikke det å grue seg, altså, men at det er så vanskelig å bli gokjent).

Vi skal begynne prosessen til våren, og det slår meg ikke en gang at vi ikke skal bli godkjent. Vi har har et egenfødt, harmonisk barn(barnehagens utsagn - ikke bare mitt ), glad og blid, rene klær og god mat får hun hver dag, pappan og jeg har det bra sammen, vi er mestre i å øse kjærlighet over ungen vår, og gode på grensesetting etterhvert(selv om det er vanskelig !), vi har faste jobber, helt grei økonomi, og relativt reint hus.... Men vi har også levde liv bak oss, med gode og vonde erfaringer, ting vi har taklet godt, og ting vi har taklet dårlig....

Jeg mener det er galskap om vi ikke blir godkjent !

Er jeg naiv ?

Snakket med ei som fikk ei jente fra kina for et år siden - hun sa akkurat det samme: Det slo henne ikke en gang at de ikke skulle bli godkjent.

Jeg kjenner nesten ikke et eneste menneske, jeg, som ikke har noen rare særegenheter - heldigvis. Jeg, for eksempel, har et temperament som særlig slår ut når kransekakeforsøk nr. 3 mislykkes.... Da rømmer mannen min kjøkkenet

So what ? Det er VERDEN barna skal vokse opp i - ikke en glansbildeversjon uten utfordringer ? "Welcome to the world" sa legen min, da jeg bekymret fortalte at barnet vårt en gang var vitne til en lit for hard krangel og ble kjemperedd. Selvfølgelig skal ikke barn oppleve sånt ofte, men de tåler det for en gangs skyld.

Jeg "kjøper" at adoptivbarn kanskje har større behov for stabilitet og trygghet enn barn som er født inn i en stabil familie her. Men det får da være måte på ?

Eller bommer jeg helt ?

[laurits]

Hvor har du det fra at det er så vanskelig å bli godkjennt?

Det går nok bra bare du har høy nok IQ :-) (ref. fjorårets debatt om en kvinne som kanskje var psykisk utviklingshemmet).

[Koreagull]

Jeg har heller ikke inntrykk av at det er så innmari vanskelig å bli godkjent, at det kan ta lang tid kanskje, men ikke at det krever at man lever i en "glansbildeverden". Det kommer jo selvfølgelig også an på de som skriver sosialrapporten; skjønn kan være så mangt.

Jeg har heller aldri vært i tvil om at vi vil bli godkjent, men har tvunget meg selv til tenke at "det kan jo skje".

[AAA]

Tjaaa...

Jeg var hysterisk livredd for ikke å bli godkjent. Godkjennelsen kom for ganske nøyaktig et år siden, og de siste ukene før den kom, var grusomme.

Grunnen? En kombinasjon av flere ting egentlig. Det er ikke det at det er noen grusomme ting ved oss som skulle tilsi at vi ikke er egnet som adoptivforeldre, og vi fikk en strålende anbefaling fra sosialkontoret, men det er ting ved vår sak som ikke er helt "A4" Min mann er eldre enn 45 år og han har vært gift før.

Dette i tillegg til alle nedturene vi hadde hatt med prøverørsforsøk osv, gjorde at jeg/vi ikke torde å tro at dette faktisk skulle gå bra. Alle andre sa til oss at de ikke kunne begripe hva vi begymret oss over, og hvis ikke vi ble godkjent ble ingen godkjent osv osv, men likevel, verken loverboy eller jeg torde glede oss før vi hadde det etterlengtede papiret.

Og det kom altså i september i fjor. Den 15. for å være nøyaktig, etter 4 måneder og 8 dagers ventetid. Og jubelen stod i taket.

Etter den tid har vi fått nye bekymringer. Det kom jo et par saker der søkerne fikk avslag etter full ventetid i Kina. Tenk hvis det skulle skje oss. Tenk hvis CCAA skulle finne ut at de ikke vil ha oss. Grøss!

... Og jeg regner med at når dette etterlengtede barnet kommer, så blir det først bekymring for barnesykdommer og styr, så blir det om h*n liker seg i barnehagen, så blir det om skoleveien er trygg, så blir det om h*n blir mobbet, så blir det narkotikaproblematikken og så blir det om h*n får en utdannelse og jobb h*n trives med og så videre og så videre...

Så sånn er det med den saken...! ) Har man svart belte i krisemaksimering så *har* man svart belte i krisemaksimering!!

Hilsen fra

[Gjest krabben]

Heldigvis er det ein grundig prosess for å bli godkjende som adoptivforeldre. Og heldigvis skal det litt til for å ikkje bli godkjende når ein kan dokumentera korleis ein taklar dei problema ein som familie måtte ha. Men likevel: Det er ikkje så rart at dei fleste er nervøse når det fyrst er dei sjølv det gjeld.

Eg kjenner meg sååå godt igjen frå då me var til godkjenning: Eg oppfattar oss som ressurssterke på alle vis, og med den realistiske delen av hjernen min kunne eg ikkje koma på noko som skulle gjera oss uskikka som foreldre. Likevel: Når sosialkontoret fyrst stod på døra og skulle gå oss etter i saumane, og ikkje minst etterpå - medan me venta på rapporten - var eg så nervøs som eg aldri har vore. Tenk, sjansen vår til å bli foreldre skulle avgjerast av andre, som kunne koma til å venda tommelen ned! Eg trudde ikkje ein augneblink at det verkeleg kom til å skje, men gjett om eg pusta letta ut då godkjenninga var eit faktum! Ikkje lett å tenkja klårt, kaldt og rasjonelt i ein slik situasjon.

Så eg forstår dei som er nervøse - heldigvis går det nesten alltid heilt flott!

[thaimor]

Tjaaa...

Jeg var hysterisk livredd for ikke å bli godkjent. Godkjennelsen kom for ganske nøyaktig et år siden, og de siste ukene før den kom, var grusomme.

Grunnen? En kombinasjon av flere ting egentlig. Det er ikke det at det er noen grusomme ting ved oss som skulle tilsi at vi ikke er egnet som adoptivforeldre, og vi fikk en strålende anbefaling fra sosialkontoret, men det er ting ved vår sak som ikke er helt "A4" Min mann er eldre enn 45 år og han har vært gift før.

Dette i tillegg til alle nedturene vi hadde hatt med prøverørsforsøk osv, gjorde at jeg/vi ikke torde å tro at dette faktisk skulle gå bra. Alle andre sa til oss at de ikke kunne begripe hva vi begymret oss over, og hvis ikke vi ble godkjent ble ingen godkjent osv osv, men likevel, verken loverboy eller jeg torde glede oss før vi hadde det etterlengtede papiret.

Og det kom altså i september i fjor. Den 15. for å være nøyaktig, etter 4 måneder og 8 dagers ventetid. Og jubelen stod i taket.

Etter den tid har vi fått nye bekymringer. Det kom jo et par saker der søkerne fikk avslag etter full ventetid i Kina. Tenk hvis det skulle skje oss. Tenk hvis CCAA skulle finne ut at de ikke vil ha oss. Grøss!

... Og jeg regner med at når dette etterlengtede barnet kommer, så blir det først bekymring for barnesykdommer og styr, så blir det om h*n liker seg i barnehagen, så blir det om skoleveien er trygg, så blir det om h*n blir mobbet, så blir det narkotikaproblematikken og så blir det om h*n får en utdannelse og jobb h*n trives med og så videre og så videre...

Så sånn er det med den saken...! ) Har man svart belte i krisemaksimering så *har* man svart belte i krisemaksimering!!

Hilsen fra

.........og tenk om du ikke liker svigersønnen!!!!! (evt. -datter)

;-)

[laban]

Tjaaa...

Jeg var hysterisk livredd for ikke å bli godkjent. Godkjennelsen kom for ganske nøyaktig et år siden, og de siste ukene før den kom, var grusomme.

Grunnen? En kombinasjon av flere ting egentlig. Det er ikke det at det er noen grusomme ting ved oss som skulle tilsi at vi ikke er egnet som adoptivforeldre, og vi fikk en strålende anbefaling fra sosialkontoret, men det er ting ved vår sak som ikke er helt "A4" Min mann er eldre enn 45 år og han har vært gift før.

Dette i tillegg til alle nedturene vi hadde hatt med prøverørsforsøk osv, gjorde at jeg/vi ikke torde å tro at dette faktisk skulle gå bra. Alle andre sa til oss at de ikke kunne begripe hva vi begymret oss over, og hvis ikke vi ble godkjent ble ingen godkjent osv osv, men likevel, verken loverboy eller jeg torde glede oss før vi hadde det etterlengtede papiret.

Og det kom altså i september i fjor. Den 15. for å være nøyaktig, etter 4 måneder og 8 dagers ventetid. Og jubelen stod i taket.

Etter den tid har vi fått nye bekymringer. Det kom jo et par saker der søkerne fikk avslag etter full ventetid i Kina. Tenk hvis det skulle skje oss. Tenk hvis CCAA skulle finne ut at de ikke vil ha oss. Grøss!

... Og jeg regner med at når dette etterlengtede barnet kommer, så blir det først bekymring for barnesykdommer og styr, så blir det om h*n liker seg i barnehagen, så blir det om skoleveien er trygg, så blir det om h*n blir mobbet, så blir det narkotikaproblematikken og så blir det om h*n får en utdannelse og jobb h*n trives med og så videre og så videre...

Så sånn er det med den saken...! ) Har man svart belte i krisemaksimering så *har* man svart belte i krisemaksimering!!

Hilsen fra

Veldig sant, det nest siste avsnittet ditt.

Her er kopi av noe jeg har skrevet (mer enn en gang!) på UFB-forum, til et sånt "jeg fikk to blå, men tror jeg så en dråpe utflod"-innlegg. Selv om ikke dere kjenner spark i magen akkurat, så er det vel noen horder av sommerfugler som rører på seg, tenker jeg:

"Og det går ikke over. Du tror det blir bedre når du kan kjenne den sparke, men så kjenner du det ikke hver dag, og kanskje er det mindre eller svakere enn i forrige uke. Og tenk hvor mye fælt som kan skje under fødselen, og på krybbedød og hjernehinnebetennelse og plutselig er h*n to år og kan løpe ut i trafikken og litt senere vil h*n sykle alene langs veien og snart ligger du ikke våken lenger fordi h*n skriker, men fordi du ikke tør sovne før du har hørt at h*n har låst seg inn..."

Livet er ikke for amatører.

Lykke til - nå kan det ikke være lenge igjen? Jeg har sjekket ut Melis og kanne, så nå er det bare deg igjen som skal heies i mål her. Jeg må liksom avslutte de jeg har fulgt siden UFB-forum på 90-tallet...

[AAA]

Veldig sant, det nest siste avsnittet ditt.

Her er kopi av noe jeg har skrevet (mer enn en gang!) på UFB-forum, til et sånt "jeg fikk to blå, men tror jeg så en dråpe utflod"-innlegg. Selv om ikke dere kjenner spark i magen akkurat, så er det vel noen horder av sommerfugler som rører på seg, tenker jeg:

"Og det går ikke over. Du tror det blir bedre når du kan kjenne den sparke, men så kjenner du det ikke hver dag, og kanskje er det mindre eller svakere enn i forrige uke. Og tenk hvor mye fælt som kan skje under fødselen, og på krybbedød og hjernehinnebetennelse og plutselig er h*n to år og kan løpe ut i trafikken og litt senere vil h*n sykle alene langs veien og snart ligger du ikke våken lenger fordi h*n skriker, men fordi du ikke tør sovne før du har hørt at h*n har låst seg inn..."

Livet er ikke for amatører.

Lykke til - nå kan det ikke være lenge igjen? Jeg har sjekket ut Melis og kanne, så nå er det bare deg igjen som skal heies i mål her. Jeg må liksom avslutte de jeg har fulgt siden UFB-forum på 90-tallet...

Jeg blir sikkert en fryktelig svigermor. Tror jammen jeg må begynne å bekymre meg for det med en gang. *ler*

Laban: Nei nå nærmer det seg... :-) Papirene våre ble sendt i midten av november, så rundt juletider, kanskje litt etterpå, burde det være vår tur. Og det er søren meg ikke lenge til! Tralalala!!

Klem fra

[Mamta]

Kunne ikke dy meg og må bare kommentere noe av det du skriver: >>

Vel, MIN mann ville nok rømt kjøkkenet etter første mislykkede kransekakeforsøk, han, stakkar...

>

OK, godt å vite at jeg forlengst har landet på jorden...

:-)))

[Gjest ChiengMai]

Hvor har du det fra at det er så vanskelig å bli godkjennt?

Det går nok bra bare du har høy nok IQ :-) (ref. fjorårets debatt om en kvinne som kanskje var psykisk utviklingshemmet).

Kanskje? Med en IQ på rundt 70 er man pr definisjon psykisk utviklingshemmet. Er nok ikke rom for tvil en gang.

[Gjest Forhåpentlig høyere IQ en 70]

Kanskje? Med en IQ på rundt 70 er man pr definisjon psykisk utviklingshemmet. Er nok ikke rom for tvil en gang.

Vet du gjennomsnittet på iq?

Jeg har selv alltid hatt lyst til og sjekke IQen min.

Har alltid innbildt meg at jeg er blandt de "smarte" i samfunnet, men man vet jo ikke. Regner jeg ikke kan være helt lost da jeg nesten bare har topp karakter. (Det hører til historien at jeg alldri har gjort en lekse, så alt er ren og skjer flaks).

Kanskje det finnes en test på nettet man kan ta, det hadde vært artig.

Håper ikke slike tester trekker for skrivefeil, jeg har nemlig dysleksi.

Mvh

[Gjest ChiengMai]

Vet du gjennomsnittet på iq?

Jeg har selv alltid hatt lyst til og sjekke IQen min.

Har alltid innbildt meg at jeg er blandt de "smarte" i samfunnet, men man vet jo ikke. Regner jeg ikke kan være helt lost da jeg nesten bare har topp karakter. (Det hører til historien at jeg alldri har gjort en lekse, så alt er ren og skjer flaks).

Kanskje det finnes en test på nettet man kan ta, det hadde vært artig.

Håper ikke slike tester trekker for skrivefeil, jeg har nemlig dysleksi.

Mvh

Tror ikke det legges vekt på rettskriving i slike IQ-tester, ikke de jeg har sett i alle fall.

Det finnes flere slike tester på nettet, du får bare søke så finner du nok noen der du kan teste deg.

Fikk en gang for flere år siden en link til en slik test fra en venn, han trodde han skulle få "tatt" meg der. Men i motsetning til ham hadde jeg kun tre feil, hehe.

Hadde jeg fått en rent matematisk IQ-test hadde jeg nok havna under 70. :-D