Hvordan er det å få et barn på rundt to år?

[Gjest noe usikker]

Hei!

Vi er et par i adopsjonsprosessen. Vi har et egenfødt barn og har gjennomgått flere mislykkede ivf, før vi endelig bestemte oss for adopsjon. Som mange andre adoptanter var vi i begynnelsen sikre på at vi helst ville adoptere et spedbarn. Nå har vi imidlertid lyst til å adoptere et barn på omkring to år. men er litt i tvil... Hvordan er det egentlig å få et barn på den alderen? Ikke det at de er så store, men en baby er det ikke. Er det vanskeligere i og med at vi har et barn fra før? Er tilknytningsprosessen vanskeligere? Er det større sjanser for å få et barn med relasjonsskader? Barna fra det landet vi ønsker bor i gode fosterheimer. Er det noen her som har erfaringer å dele med oss?

[seinfeld]

God kveld!

Vi har to gutter fra Colombia som var hhv 2 og 2 1/2 år da de kom til oss.

Hvordan er det å få en toåring? Jo, det føles akkurat like fantastisk for oss som for alle andre! Toåringen er like sterkt ønsket, forventningene er like søte og barnet er like velkomment som andre mindre barn.

Å få barn er en stor utfordring, i alle fall den største jeg har vært 'utsatt' for. Babyer byr på sine utfordringer og toåringer på sine. Individuelle forskjeller er det også.

Vi har bare gode erfaringer med å bli foreldre til toåringer. Tilknytningen har gått over all forventning. De har begge akseptert oss fra første stund og beriket våre liv på en måte som ikke kan beskrives med ord.

Når det gjelder risiko for relasjonsskader, synes det som om de fleste eksperter er enige om at alder har mindre betydning. Det er hvordan barnet har hatt det før det kom til den nye familien som er viktig. Det finnes mange eksempler på babyer som har strevd med tilknytning og avvisning av sin nye familie. Snakket i sommer med en adoptivmor med 3 barn, de to eldste var 1 1/2 - 2 år da de kom og minste var 3 måneder. Familien slet desidert mest med tilknytning ift den yngste. Hun avviste begge foreldrene i månedsvis etter at hun kom til dem. Hun viste avvisningen ved å 'nekte' å se på dem.

Som du forstår, det er store individuelle forskjeller. Jeg kan heller ikke 'garantere' at en toåring er problemfri. Det jeg kan si er at vi bare har gode erfaringer. Det er en herlig alder - og husk: Toåringer har akkurat like stor rett på kjærlige og gode foreldre som babyer har.

Lykke til!

Hilsen ei som ikke forstår hvor tiden er blitt av. Hvor er det blitt av de lubne små toåringene våre? I køyesenga ligger det nå en stor, lang og slank seksåring og en litt mindre og tettere 3 1/2 åring - like gode begge to:))

[thaimor]

Vi har kun positive erfaringer, og for oss har toårs alderen vært helt perfekt! Våre barn kommer også fra et land med gode fosterhjem (Thailand), og oppfølgingen av barna og forberedelsene på nye foreldre er ganske unik (ikke mine ord, men jeg skriver gjerne under)

Du må gjerne maile meg [email protected] Kanskje jeg kan svare på noe av det du lurer på.

[wilma1365380317]

Slutter meg til Seinfeld, det er herlig å få en to-åring! Jeg vet foreldre som hentet yngre barn samtidig med oss, som har hatt adskillig større problemer m.h.t. tilknytning, så dette har nok ikke bare med alder å gjøre.

Lykke til, hva dere måtte bestemme dere for!

[Gjest Tobarnmamsen]

God kveld!

Vi har to gutter fra Colombia som var hhv 2 og 2 1/2 år da de kom til oss.

Hvordan er det å få en toåring? Jo, det føles akkurat like fantastisk for oss som for alle andre! Toåringen er like sterkt ønsket, forventningene er like søte og barnet er like velkomment som andre mindre barn.

Å få barn er en stor utfordring, i alle fall den største jeg har vært 'utsatt' for. Babyer byr på sine utfordringer og toåringer på sine. Individuelle forskjeller er det også.

Vi har bare gode erfaringer med å bli foreldre til toåringer. Tilknytningen har gått over all forventning. De har begge akseptert oss fra første stund og beriket våre liv på en måte som ikke kan beskrives med ord.

Når det gjelder risiko for relasjonsskader, synes det som om de fleste eksperter er enige om at alder har mindre betydning. Det er hvordan barnet har hatt det før det kom til den nye familien som er viktig. Det finnes mange eksempler på babyer som har strevd med tilknytning og avvisning av sin nye familie. Snakket i sommer med en adoptivmor med 3 barn, de to eldste var 1 1/2 - 2 år da de kom og minste var 3 måneder. Familien slet desidert mest med tilknytning ift den yngste. Hun avviste begge foreldrene i månedsvis etter at hun kom til dem. Hun viste avvisningen ved å 'nekte' å se på dem.

Som du forstår, det er store individuelle forskjeller. Jeg kan heller ikke 'garantere' at en toåring er problemfri. Det jeg kan si er at vi bare har gode erfaringer. Det er en herlig alder - og husk: Toåringer har akkurat like stor rett på kjærlige og gode foreldre som babyer har.

Lykke til!

Hilsen ei som ikke forstår hvor tiden er blitt av. Hvor er det blitt av de lubne små toåringene våre? I køyesenga ligger det nå en stor, lang og slank seksåring og en litt mindre og tettere 3 1/2 åring - like gode begge to:))

..........ser for meg de to skjønne.........For det er de!!

Beste hilsner

[bringrid]

Kjempemorsomt å få et barnebarn på 18 mnd. I motorikk var han som en toåring, løp rundt og var nysgjerrig på alt. Veldig mye flinkere enn sin far på samme alder, sølte nesten aldri og ødela nesten ingenting, og sluttet seg til meg sin farmor med det samme. Nå er han fem og et halvt og veldig flink og stor og fornuftig, men like vitebegjærlig.

Bare gled deg!

Min svigerdatter ønsket seg en baby, men kunne ikke skjønne hvorfor da hun kom hjem med prinsen, reiste sammen med familier med babyer tilbake fra Colombia og syntes babyene virket kjedelige i forhold til den lille løpende skjønningen med blinkende sko.

[seinfeld]

..........ser for meg de to skjønne.........For det er de!!

Beste hilsner

Men, det er jammen dine også!!

Vi får skryte litt i kor...

[thaimor]

Kjempemorsomt å få et barnebarn på 18 mnd. I motorikk var han som en toåring, løp rundt og var nysgjerrig på alt. Veldig mye flinkere enn sin far på samme alder, sølte nesten aldri og ødela nesten ingenting, og sluttet seg til meg sin farmor med det samme. Nå er han fem og et halvt og veldig flink og stor og fornuftig, men like vitebegjærlig.

Bare gled deg!

Min svigerdatter ønsket seg en baby, men kunne ikke skjønne hvorfor da hun kom hjem med prinsen, reiste sammen med familier med babyer tilbake fra Colombia og syntes babyene virket kjedelige i forhold til den lille løpende skjønningen med blinkende sko.

Blinkende sko! Ja den var velkjent ;-) Vår eldste ankom Norge nettopp i slike sko - valgt av ham selv i Bangkok

[Gjest ChiengMai]

Gutten vår var temmelig nøyaktig to og et halvt år da vi hentet ham i Bangkok for ett år og 3.5 måneder siden.

Overgangen til Norge og til oss har gått smertefritt, han var godt forberedt og hadde bodd i en fantastisk fosterfamilie som hadde oppdratt ham godt.

Han er harmonisk, trygg og meget godt klar over hvem som er familien hans. Han er sta og temperamentsfull - og attpå til svært klok, rene filosofen.

Jeg er klar over at dette er _hans_ potensiale, og at personligheten hans er avgjørende for hvordan han har taklet overgangen. Dette er noe vi ikke har kontroll på uansett hvor små eller store barn vi adopterer.

Utvikling:

Språkmessig ligger han i øvre skikt for hva man kan forvente av en på snart fire år, han har bedre språk en svært mange jevngamle som er født i Norge av norske foreldre.

Og motorisk .. det er noe for seg, hehe. Han er i alle fall den første unge på i underkant av 3.5 år _jeg_ har sett race avgårde på tohjulsykkel uten støttehjul. Finmotorikken er også upåklagelig.

Jeg ville ikke betenke meg et sekund på å si ja til nok en unge på samme alder som han! Og tro meg, han opplevdes _ikke_ som stor i det hele tatt selv om han er stor for alderen (i Thailandsk målestokk).

[Mamta]

Våre barn har vært mellom 1,5 og 2 år ved hjemkomst. De har begge bodd på barnehjem i India og har blitt tatt svært godt vare på før vi kunne hente dem hjem.

Tilknytningsproblemer er muligens en større fare for å oppleve ved adopsjon av såpass store barn. Men det er ikke min opplevelse av situasjonen. Vi har mange adoptivfamilie - venner som også har adoptert barn i denne alderen og det ser ut til å gå kjempefint med dem alle.

Selvsagt kan det bli mindre kos på fanget osv. med en 2 - åring enn en baby, men da er det viktig å finne på andre hyggelige ting sammen som gir fellesskapsfølelse og skaper rom for en god tilknytningsprosess.

Når dere har et barn fra før må

det jo bare være flott å få et barn som ikke er altfor mye yngre, vil jeg tro. Om barnet fortsatt er lite, gjelder jo rgelen at det skal være minst to år mellom yngste barn i familien og det barnet man adopterer.

Syns seinfeld sier det så fint, en toåring har like mye rett til en god og kjærlig familie som et spedbarn.

Lykke til!

[Tilla]

Må bare hive meg på eg og:-)

Minstemann var to og ethalvt år når han kom hjem, og det er en utrolig spennende alder.

Hvis vi engang gjør det om igjen så ville vi gjerne startet der en gang til:-)