Gamle tanker og adopsjon

[Gjest nyutdanna lege]

Leser her at det kan være vanskelig å få adoptere barn hvis man har vært psykisk syk. Dette er noe jeg overhodet ikke har peiling på så derfor spør jeg dere om følgende problem. Som ung medisinerstudent, for ca 7 år siden fikk jeg litt problemer med helseangst. (de fleste medisinerstudenter sliter litt med dette) Det var på preklinikken, der vi stort sett bare lærer om alle typer sykdommer og symptomer uten å møte pasienter. Jeg hadde en periode der jeg hadde masse rykninger ol rundt omkring i kroppen (sikkert bare for mye lesing) Jeg fikk det i allefall for meg at jeg hadde en eller annen alvorlig nevrologisk lidelse. Jeg var helt sikker, denne frykten varte circa i 1 mnd, til jeg fikk bekreftet at jeg var frisk som en fisk. I denne perioden gikk jeg 3-4 ganger til psykolog og tok noen Sobril tabeletter (eller lignende) Den dag i dag, har jeg overhodet ikke noen form for helseangst lenger. Heller litt motsatt, tror det skulle svært mange symptomer til for at jeg trodde jeg var syk. Tror dere at denne episoden har noe å si for mine og min manns muligheter til å få adoptere?

[Gjest ikke undertegnet]

Slik jeg forstår deg, så er de problemene du snakker om langt tilbake i tid. Uten at jeg vet det, så tror jeg ikke det er vanlig å legge særlig vekt på helsemessige ting som skjedde så langt tilbake som 7 år.

Uansett hvor mye vi her på DOL syns og mener om slike tema - vi kan diskutere til vi blir blå - så er det kun en henvendelse til BUFA som kan gi deg skikkelig svar på dette spørsmålet. Hvis da ingen i samme situasjon sitter inne med inside information, da.

I BUFA ligger nok desverre gamle fordommer mot flere typer lidelser sterkt forankret, blant annet diabetes.

[Vanedis]

Klipper fra http://www.adopsjon.com/saksbehandling/index.html

"...Hvis noen av søkerne har hatt en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri periode".

Det du var ute for var en "engangsepisode" - tror ikke dette kommer under alvorlig sykdom - som skjedde for ca. 7 år siden. Tror du kan slappe helt av, men for å være helt sikker kan du evt. kontakte BUFA.

[Gjest for øyeblikket anonym :)))]

Hei

Syns ikke du skulle tenke på dette i det hele tatt. Som deg begynte jeg på en helsefaglig utdannelse og ble sykere jo mer jeg leste he he. Tror det er helt normalt og at det skulle ha noe å si for adopsjon kan jeg ikke forestille meg. Jeg tenkte ikke engang på å nevne for sosialkontoret ved hjemmebesøket at jeg var hypokonder i en kort periode av 87. Jeg har nå ei nydelig jente på to år fra Kina og bare tanken på at jeg ikke skulle få adoptere på grunn av en kort periode med helseangst for mange år tilbake er helt sykt. Min mann er lege og ifølge han så har mange leger tilsvarende det du hadde under utdannelsen.

Lykke til.

[Gjest anonymen]

Jeg mener at det viktigste er å finne ut med seg selv om man mener man vil bli en god forelder. De i BUFA treffer oss aldri og baserer seg kun på sosialrapport og attester. Av og til gjøres forferdelig svake vurderinger. Det ville jeg rett og slett ikke tatt sjansen på og oppfatter det som litt naivt at man skal oppgi alt mulig til BUFA. Snarere tvertimot ville jeg si, hvis man forøvrig har god samvittighet ift. seg selv og barnet som kan komme.

[Gjest også anonym]

En slik kortvarig episode for slå lang tid tilbake, ville jeg ikke engang nevnt for sosialkontoret, og jeg tror neppe din fastlege vil trenge å nevne den heller. Du ville helst sikkert få godkjenning likevel, men da slipper du å måtte gjennom ekstra runder med spesialisterklæringer osv. Mitt inntrykk er at BUFA rett og slett har endel fordommer mot psykiske ting, selv når de ligger årevis tilbake,.. Selvsagt skal de være nøye i sine vurderinger, men det får da være måte på...