Burde være lykkelig nå?

[gulle]

Hei alle sammen.

Er en god stund siden jeg har skrevet noe her inne nå. Har ikke orket å få alle tankene svart på hvitt.

Ser der dessverre er kommet mange nye til, siden jeg var på det mest aktive her inne.

Mine tanker går til dere alle.

Selv er det nå 2 og ett halvt år siden min datter døde 9 mnd gammel. Hun var alvorlig handikappet+ hjertefeil, men det hadde ikke noe å si for meg. Vi visste hele tiden mens hun levde at hun ikke kom til å bli gammel.Legene gav henne 2 mnd, men den slo hun da genialt.

Jeg har nå fått en datter igjen. Hun er frisk og er nå tre mnd ganmmel. Jeg koser meg inderlig med henne, det er spesiellt å få barn igjen etter å ha opplevd å miste.Alt blir så inderlig.

De to første mnd etter fødselen var jeg høyt oppe. Lykkelig og fornøyd og glad for at jeg var kommet igjennom alt. Trodde på bedre dager nå, og at endelig ville jeg ikke føle livet så tungt lenger.

Men nå den siste mnd har det virkelig vært tungt. Jeg må visst bare innse at depresjonen igjen har tatt tak i meg. Savnet etter henne jeg mistet er sterkt, og jeg føler meg sååå idiotisk som sliter så nå. Jeg burde jo være lykkelig nå?

Sjønner at sorgen alltid blir med meg, og vet jo at gode dager også vil komme igjen. Men gud så tungt det er når sorgen tar tak og setter seg fast. Av og til er livet noe dritt. Selv om jeg vet godt at det er godt også.

[rotekoppen1365380376]

Jeg tror oppturene og nedturene, hvor vi savner barna våre vil komme å gå uansett hvor lang tid det er siden vi mistet dem. For meg har det gått 4,5 år, men nedturene er der fremdeles, bare ikke så ofte. Når du nettopp har fått et lite barn tror jeg det minner deg om hva du har mistet på en helt spessiell måte, opplevde det samme noen måneder etter at jeg fikk min datter. Du er glad i den du har , men trist for hva du mistet og hva dette barnet og du går og har gått glipp av sammen, opplevelsen av en lillesøster. Min darrer er nå snart to år, jeg får mine nedturer hvor jeg fortsatt sørger over gutten min, men jeg føler jeg er på mange måter flinkere enn andre å ivareta spessielle opplevelser å minner, kanskje nettopp p,g,a den vi mistet. Nå planlegger vi nr 3, men det går litt tregt, opplever sorgen sterkere nå merker jeg. Irriterer meg mere over de som klager fordi de er blitt gravide bare et par måneder etter å ha fått et barn. Før gledet jeg meg på andres vegner.Men for all del jeg gjør fortsatt det, bare at enkelte komentarer får meg til å tenke på den jeg mistet .

Uansett tror jeg din reaksjon er vanlig, vi vil jo ikke glemme det barnet som betød så mye den lille tiden det fikk, og som betyr så mye nå. For meg ble det i tilegg viktig at ingen glemmer at vi faktisk har to barn.

Lykke til, hilsen rotekoppen.