Vil ikke sove - laaaaangt.

[Gjest Sne]

Har vært og hentet verdens nydeligste jente på 1 1/2 år. Hun er grei å ha med å gjøre på dagtid og på kvelden, så lenge hun ikke skal legge seg.

Har spurt flere om råd. Hun skriker mye når hun skal sove. Jeg har tatt henne opp flere ganger fra sengen, fordi jeg er redd for at hun er utrygg i sin nye tilværelse. Vi kom hjem for ca. 14 dager og fram til for noen dager siden fungerte leggesituasjonen tilfredstillende. Når jeg legger henne i sengen om kvelden hyler hun høyt. Jeg har latt henne skrike en stund uten at hun har sluttet. Har til slutt tatt henne opp. Da har hun roet seg. Jeg har lagt henne ned i gjen og hun har begynt å skrike, men likevel roet seg etter en kort stund. Har lagt henne på dagtid uten problem, men i går skrek hun og pludret om hverandre til hun til slutt hylte det hun maktet. Jeg orket ikke å høre på henne og tok henne opp.... Da hadde jeg holdt på i over 30 min.

Er hun utrygg ? Er det derfor hun gråter ? Er hun bare sta? Når hun pludrer en gang og hyler sekundet etter virker det på meg som om hun har bestemt seg for at hun ikke vil sove i sengen. Kanskje er hun redd for å sovne ? Er det noen med samme erfaring etter å kommet hjem med barnet? Har noen noen "gode råd". Har allerede fått flere råd, men er usikker på om de gjelder for adoptivbarn som nylig er kommet til landet og som kanskje er utrygge.

Takknemlig for svar!

[Gjest har vært der vi også]

Hun tester ut grensene nå - og selvfølgelig skjønner hun at hun har fått noen som hun "kan kommandere" og få oppmerksomhet hos. Klart hun heller vil bysse på fanget enn å ligge i den kjedelige senga! Dette er en utprøving i forhold til hva dere vil tillate - og jeg synes dere skal være vennlige men bestemte på at når det er sagt god natt, så er det natt. Dere viser at dere er der - men ikke noe dill dall ut av sengen (vel og merke hvis barnet er friskt og OK).

Hun må få bekreftelser på at dere ikke går fra henne - men at dere forventer at hun skal legge seg rolig og sove. Det kan ta tid - vår yngste holdt det gående i nesten hele det første året..... Vi holdt på å gå på veggen til slutt - og måtte få Vallergan til slutt slik at han kunne klare å sovne "normalt". Det tok lang tid, men til slutt måtte han kapitulere og etablerte et normalt søvnmønster og aksepterte at vi ikke kunne ha ham på fanget til han sovnet. Lykke til!

[Gjest xine]

Det kan kanskje være snakk om utrygghet og en utprøving?

Kanskje kan det være snakk om et for stort aktivitetsnivå/ for mange inntrykk gjennom dagen? Adoptivbarn trenger gjerne i starten veldig mye ro og forutsigbarhet for å klare å forholde seg til "verden" på en rolig måte.

Men til sakens kjerne: Jeg har i lignende tilfeller som du skisserer valgt å ta barnet opp av sengen, holde det tett inntil meg på en slags trygg, fast og beroligende måte noen minutter uten å si noe særlig annet enn feks "så, så....du skal sove nå"

Dette har hittil (banker i bordet) fått vår lille til å sovne selv på dager der hun har vært overtrøtt/ overaktivert.

[Tilla]

Nå var minstemann et år eldre enn jenten deres når han kom hjem. Men vi prøvde aldri å legge han alene i starten. Vi var hos han til han sovnet i flere måneder. Første uken i samme seng, deretter lå han i egen seng på vårt rom. Når vi følte at han var klar for det begynte vi å gå ut etter lesing og sang. (hadde et rituale som var ganske likt hver kveld.)

Det fungerte veldig godt for oss. Etter et halvt år flyttet han over til å sove i sengen på sitt eget rom. Han var da veldig motivert for det, og overgangen gikk kjempefint.

Vi fikk høre et par ganger at vi burde slutte med å sitte hos han til han sovnet, ellers kunne vi jo risikere å sitte hos han til han ble konfirmert..... Vi valgte å ikke bry oss om slike kommentarer. Det viktigste for oss var at han skulle være trygg og at kveldene skulle være en god avslutning på dagen.

Er nok mange måter å gjøre det på, dere må ha lykke til og kose dere masse i deres nye tilværelse:-)

[mathilde -]

Kanskje det kommer noen gode tips i denne tråden også:

Vil ikke sove - blir gal snart! Skrevet av "østfold" (10/9-2002 kl. 10:11) på foreldre-småbarnsforumet...

[Gjest kimchi]

Nå var minstemann et år eldre enn jenten deres når han kom hjem. Men vi prøvde aldri å legge han alene i starten. Vi var hos han til han sovnet i flere måneder. Første uken i samme seng, deretter lå han i egen seng på vårt rom. Når vi følte at han var klar for det begynte vi å gå ut etter lesing og sang. (hadde et rituale som var ganske likt hver kveld.)

Det fungerte veldig godt for oss. Etter et halvt år flyttet han over til å sove i sengen på sitt eget rom. Han var da veldig motivert for det, og overgangen gikk kjempefint.

Vi fikk høre et par ganger at vi burde slutte med å sitte hos han til han sovnet, ellers kunne vi jo risikere å sitte hos han til han ble konfirmert..... Vi valgte å ikke bry oss om slike kommentarer. Det viktigste for oss var at han skulle være trygg og at kveldene skulle være en god avslutning på dagen.

Er nok mange måter å gjøre det på, dere må ha lykke til og kose dere masse i deres nye tilværelse:-)

Dersom jeg forsto deg riktig har barnet bare vært hos dere i 14 dager? I så fall ville ikke jeg gått fra henne alene på rommet sitt. Kanskje er hun vant med å sove på samme rom som mange andre? Kan du sitte ved siden av henne og synge litt, eller brette sammen klær eller et eller annet slik at hun ikke føler seg så alene? Husk følelsene hennes må være hulter til bulter etter å ha blitt revet opp fra det som var kjent og plutselig er kommet til noe som foreløpig er uvant. Dette er IKKE en "krig" hvor en skal se hvem som holder ut lengst. Deres jobb nå er å få henne trygg på dere og i sitt nye liv, og da må man bruke tid.

Jeg mener absolutt at en del råd ang. f.eks. soving som gis til foreldre ikke gjelder for barn som nettopp har kommet hjem.

Lykke til!!

[bangkok]

Dersom jeg forsto deg riktig har barnet bare vært hos dere i 14 dager? I så fall ville ikke jeg gått fra henne alene på rommet sitt. Kanskje er hun vant med å sove på samme rom som mange andre? Kan du sitte ved siden av henne og synge litt, eller brette sammen klær eller et eller annet slik at hun ikke føler seg så alene? Husk følelsene hennes må være hulter til bulter etter å ha blitt revet opp fra det som var kjent og plutselig er kommet til noe som foreløpig er uvant. Dette er IKKE en "krig" hvor en skal se hvem som holder ut lengst. Deres jobb nå er å få henne trygg på dere og i sitt nye liv, og da må man bruke tid.

Jeg mener absolutt at en del råd ang. f.eks. soving som gis til foreldre ikke gjelder for barn som nettopp har kommet hjem.

Lykke til!!

Jeg er også enig med Tilla !

Et barn som har opplevd så store omveltninger som en adosjon, er utrygge den første tiden hjemme, det er i hvertfall vår erfaring.

Vær hos barnet ditt til hun sovner du, så skal du se at hun etterhvert blir tryggere !

Våre sovner i dag fint på egenhånd :-)

Lykke til !

[Gjest guil]

Tok henne opp og bysset henne i seng den første mnd ca. Eller det ble vel to helst... Jeg brukte dette også som en god tid for kroppskontakt, som hun sårt trengte. (Nå lar hun seg "alltid" berolige/trøste ved kroppskontakt, og er kjempeglad i å kose).

Som regel lot hun seg berolige og sovne av den samme vuggesangen (omogomigjen), mens jeg holdt henne inntil meg. (nå sier hun Koose mamma på dagen når hun trenger og ønsker det... eller legger hodet sitt oppå mitt på morningen og sier "hei du!"...)

Noen (få) kvelder lot vi henne skrike mer enn vi "ville" fordi vi var så slitne...

Etter 1-2 mnd : hørte litt med helsesøster, om tidspunktet; da burde hun lære seg å sovne alene, (vår Kina-skatt har nok vært ganske "trygg" i utgangspunktet): Gikk først inn etter to minutter, så fem , ti , femten , en halvtime osv. (samme kvelden altså). Tok henne ikke opp av sengen. Samme rituale hver kveld (samme nattasanger). Og vi lott henne få høre ved lyder at vi var i nærheten/siderommet, og det liker hun. Etter fire kvelder (og en del skriking undertiden) sovnet hun godt selv, tiltross for at vi da gikk ut av soverommet mens hun var våken. Nå sier hun "natta" oftest med et smil (men ikke absolutt alltid da..., men nå varer eventuell gråt bare i ca. 20-30 sekunder...og det kan vi leve med av og til synes jeg?)

Hun har alltid sovnet i egen seng (på vårt soverom). Mørkest mulig i rommet. Første 14 dagene tok vi henne opp i vår seng dersom hun våknet fra kl. tre om natten, deretter fra kl. fem. (Igjen: flott å få den kroppskontakten, lillemuller trenger det!) Nå tar vi henne opp fra kl. fem-seks dersom hun våkner og ikke vil roe seg, men som regel sover hun nå (etter 7 mnd) godt hele natten. (fra åtte til sju).

Våkner hun av og til på natten, prøver vi først og berolige henne i sengen sin og oftest går det fint. Av og til tar vi henne opp og bysser til hun så vil legge seg/nesten sover.

dette ble langt, og rotete, men

Det er tøft i starten, men så ordner det seg etter hvert... (Minutt-tipsene hadde vi fra noen venner som for 17 år siden gikk på "søvnkurs..." med sin egenfødte! Det fungerte for oss, men jeg vet andre har prøvd det med adoptert barn uten hell, men da tror jeg kanskje det er noe mer særskilt.)

Lykke til med å finne ut det riktige for dere tre!!