Vanskeleg forhistorie (langt)

[Gjest ikkje underteikna]

Frå Asia kjem det innimellom born som har ein vanskeleg forhistorie.

Vald, prostitusjon, seksuelle overgrep og maktmisbruk fører til born mor ikkje kan ta seg av og difor adopterer bort. Er det nokon her inne som har born (eg skjønar godt om de vel å vere anonyme, dette er eit vanskeleg tema) med ei slik forhistorie som har tenkt over korleis dei skal takle dette?

Ein seier gjerne at arv spelar inn, sjølv om miljø står for storparten av utviklinga til born. Dette barnet har jo arv frå begge foreldra. På den eine sida mor, som er eit offer, men dei har og ein far som er valdeleg og utøvar makt. Dette skal BARNET med tid og stunder forhalde seg til.

Er det nokon her inne som ville vere skeptisk til å ta imot eit slikt adoptivbarn med tanke på korleis ein skal takle forhistoria til barnet, eller av redsle for å få eit barn som "arvar negative eigneskapar etter biologisk far"?

Eg veit sjølv at eg ville ha vsnkeleg for å tenkje på korleis eg skulle formidle dette til barnet når det vart stort. Tankar omkring dette?

[Tuttelutt]

Det er jo ikke slik at barn av voldsdømte eller drapsdømte, narkomane eller hva det nå måtte være, automatisk arver sine foreldres "skavanker".

"Hvorfor drikker Jeppe?" er et relevant spørsmål. Det har som regelnoe med miljøet å gjøre også...

Hadde mitt adoptivbarn hatt en slik bakgrunnshistorie er jeg ikke sikker på om jeg ville presentert den. Hva godt skulle komme ut av det? Det måtte jeg i såfall ha avgjort når barnet var blitt voksent, om det kunne takle slike opplysninger.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er jo ikke slik at barn av voldsdømte eller drapsdømte, narkomane eller hva det nå måtte være, automatisk arver sine foreldres "skavanker".

"Hvorfor drikker Jeppe?" er et relevant spørsmål. Det har som regelnoe med miljøet å gjøre også...

Hadde mitt adoptivbarn hatt en slik bakgrunnshistorie er jeg ikke sikker på om jeg ville presentert den. Hva godt skulle komme ut av det? Det måtte jeg i såfall ha avgjort når barnet var blitt voksent, om det kunne takle slike opplysninger.

Er det ikke slik at barnet når det er 18 år har rett på å få kjennskap til sin forhistorie, i alle fall så lenge foreldrene VET noe? Jeg kan ikke skjønne at dette er noe man som foreldre har lov til å nekte barna sine kjennskap til?

[Gjest kimchi]

For å ta det ene spørsmålet ditt først: NEI; NEI; NEI, jeg er ikke redd for at barna mine skal arve negative egenskaper fra sine biologiske foreldre. Hadde jeg trodd at kriminalitet, voldelighet osv. var arvelig kunne jeg ikke adoptert!!!! Det finnes ikke kriminelle gener!! Det er vi som adoptivforeldre som preger barna våre på godt og vondt, og dersom barna mine blir voldelige og kriminelle når de blir voksne er det vi som adoptivforeldre som bør gå i oss selv, og ikke legge skylden på "dårlige gener".

Når det gjelder å fortelle barna om en vanskelig forhistorie er jo det en utfordring for oss alle. Men det viktigste er jo å finne aldersadekvate måter å fortelle historien på. Når barna er små forteller en selvsagt ikke alt, det er slikt som kanskje ikke blir fortalt før barnet er voksent. Men det er foreldrenes oppgave å finne ut hvordan en skal snakke med barnet sitt, og det finnes ingen standardsvar til hvordan en skal fortelle slike såre ting.

[mathilde -]

For å ta det ene spørsmålet ditt først: NEI; NEI; NEI, jeg er ikke redd for at barna mine skal arve negative egenskaper fra sine biologiske foreldre. Hadde jeg trodd at kriminalitet, voldelighet osv. var arvelig kunne jeg ikke adoptert!!!! Det finnes ikke kriminelle gener!! Det er vi som adoptivforeldre som preger barna våre på godt og vondt, og dersom barna mine blir voldelige og kriminelle når de blir voksne er det vi som adoptivforeldre som bør gå i oss selv, og ikke legge skylden på "dårlige gener".

Når det gjelder å fortelle barna om en vanskelig forhistorie er jo det en utfordring for oss alle. Men det viktigste er jo å finne aldersadekvate måter å fortelle historien på. Når barna er små forteller en selvsagt ikke alt, det er slikt som kanskje ikke blir fortalt før barnet er voksent. Men det er foreldrenes oppgave å finne ut hvordan en skal snakke med barnet sitt, og det finnes ingen standardsvar til hvordan en skal fortelle slike såre ting.

Å snakke om opphavet... http://home.no.net/califam/opphav/

[Mamta]

For å ta det ene spørsmålet ditt først: NEI; NEI; NEI, jeg er ikke redd for at barna mine skal arve negative egenskaper fra sine biologiske foreldre. Hadde jeg trodd at kriminalitet, voldelighet osv. var arvelig kunne jeg ikke adoptert!!!! Det finnes ikke kriminelle gener!! Det er vi som adoptivforeldre som preger barna våre på godt og vondt, og dersom barna mine blir voldelige og kriminelle når de blir voksne er det vi som adoptivforeldre som bør gå i oss selv, og ikke legge skylden på "dårlige gener".

Når det gjelder å fortelle barna om en vanskelig forhistorie er jo det en utfordring for oss alle. Men det viktigste er jo å finne aldersadekvate måter å fortelle historien på. Når barna er små forteller en selvsagt ikke alt, det er slikt som kanskje ikke blir fortalt før barnet er voksent. Men det er foreldrenes oppgave å finne ut hvordan en skal snakke med barnet sitt, og det finnes ingen standardsvar til hvordan en skal fortelle slike såre ting.

I tillegg vil jeg bare si at ihvertfall når det gjelder barn fra India, så vet man i mange tilfeller svært lite eller ingeting om bakgrunnen - og dermed arveegenskaper.

Jeg har aldri hatt noen betenkeligheter med å adoptere fra asiatiske land på tross av dette. Barna trenger foreldre - og vi - ikke minst - trengte BARNA!!! Vi er heldige og velsignet som har hverandre...

Hilsen fra

[trompet]

Er det ikke slik at barnet når det er 18 år har rett på å få kjennskap til sin forhistorie, i alle fall så lenge foreldrene VET noe? Jeg kan ikke skjønne at dette er noe man som foreldre har lov til å nekte barna sine kjennskap til?

Er det ikke så at når barnet er atten år så har de krav på å få vite om sitt opphav??????

Jo , det går an å si det på den måten, men det er ikke foreldrenes oppgave å fortelle noe mer enn det de er pålagt, nemlig at barnet er adoptert og at det kom til oss fra ....

Resten av bakgrunden er det barnet som selv må finne ut av og de får de fleste opplysningene gjennom Suak.(tidligere var det hos fylkesmannen)

Adoptivforeldrene bør ikke fortelle noe som de ikke er hundrede prosent sikre på. Hva som står i dokumentene ved overleveringen skal barnet få fra andre enn foreldrene, og barna (når de er fylt atten) kan få disse opplysningen helt uavhengig av foreldrene.

Hvis barna er fra et land som ikke vet noe om biol. foreldrene.. så kan foreldrene fortelle at de vet lite eller ingen ting.

Og det er det svaret egenlig de egentlig bør gi .

Men dere som er småbarnforeldre bør legge disse problematiske fundreingene til side .. og bare være mamma og pappa.

Hilsen en som er gammel i tralten og har voksne barn som har valgt å la fortid være fortid uten å få traumer av den grunn.

Men jeg vet at jenter er mer interesert i sitt opphav ettersom de blir voksene og selv får barn.

Men som sagt, det er ikke foreldrenes plikt og fortelle barna om biologiske foreldre.

I mange land er det dessuten skam for mor å ha et barn utenom ekteskap, eller blandet barn, osv.

[Gjest ChiengMai]

Er det ikke så at når barnet er atten år så har de krav på å få vite om sitt opphav??????

Jo , det går an å si det på den måten, men det er ikke foreldrenes oppgave å fortelle noe mer enn det de er pålagt, nemlig at barnet er adoptert og at det kom til oss fra ....

Resten av bakgrunden er det barnet som selv må finne ut av og de får de fleste opplysningene gjennom Suak.(tidligere var det hos fylkesmannen)

Adoptivforeldrene bør ikke fortelle noe som de ikke er hundrede prosent sikre på. Hva som står i dokumentene ved overleveringen skal barnet få fra andre enn foreldrene, og barna (når de er fylt atten) kan få disse opplysningen helt uavhengig av foreldrene.

Hvis barna er fra et land som ikke vet noe om biol. foreldrene.. så kan foreldrene fortelle at de vet lite eller ingen ting.

Og det er det svaret egenlig de egentlig bør gi .

Men dere som er småbarnforeldre bør legge disse problematiske fundreingene til side .. og bare være mamma og pappa.

Hilsen en som er gammel i tralten og har voksne barn som har valgt å la fortid være fortid uten å få traumer av den grunn.

Men jeg vet at jenter er mer interesert i sitt opphav ettersom de blir voksene og selv får barn.

Men som sagt, det er ikke foreldrenes plikt og fortelle barna om biologiske foreldre.

I mange land er det dessuten skam for mor å ha et barn utenom ekteskap, eller blandet barn, osv.

Da vi fikk tildelt sønnen vår fikk vi temmelig mange rapporter og papirer på ham, blant annet står bakgrunnen til biologisk mor samt grunnen til at ho valgte å adoptere ham bort der.

Nå er heldigvis ikke bakgrunnen hans så forferdelig problematisk, tvert imot vil jeg tro den er representativ for mange enslige mødre i Thailand. Slik jeg ser det så er de papirene vi har fått på ham fra Thailand _hans_ og noe vi oppbevarer til han blir gammel nok til å få dem. I disse papirene står hele hans historie frem til han kom til oss. Jeg tror ikke det er særlig mer å hente sånn sett andre steder.

Hvorvidt han ønsker å lese dem eller forholde seg til dem i det hele tatt blir selvfølgelig hans valg.

[Gjest bare lurer altså]

Dette gjelder vel ikke bare Asia....? Men kan vel like gjerne gjelde barn fra Sør-Amerika eller Europa???