fastlegen min - er ho blitt gærnere enn meg?

[neuni]

hadde time hos legen i går, ein ytterst selsom opplevelse. eg har gått hos henne i eit år, og har fram til no trivdes svært godt - fått følelsen av å bli tatt på alvor, og at ho til og med har forståelse for nettopp mine problemstillinger mht angst og depresjon kombinert med eit kunstneryrke som eg ikkje har nådd å etablere meg i.

i går hadde eg time for å få legeerklæring om forlenga rehabilitering - har fått rehab-støtte i to måneder. rett før sjukmeldingstida var ute, begynte lysta til å gjere ting innafor yrket mitt å dukke opp igjen, for første gang på minst 2 år. derfor bestemte eg meg for å velge å søke rehab, fordi ein "penger-til-tak-over-hue-jobb" vil sluke opp den konsentrerte og fokuserte tida på dagen og ta fra meg kreftene til å verne om og jobbe med den gryende lysta til å jobbe med yrket mitt.

eg kjem til legen og begynner å forklare om dette. på spørsmål om terapien svarer eg at eg stadig går til psykolog 2 ganger i uka, og har komme til eit punkt der veldig mange ting begynner å gripe inn i kvarandre. ho ber meg skaffe eit brev fra psykologen min med kort beskrivelse av terapien og planer, til bruk i legeerklæringen. ho virker kritisk, og eg får følelsen av at ho lurer på om terapien fører fram.

plutselig begynner ho å spørre om eg røyker hasj, eg svarer som sant er at eg aldri har forsøkt det. ho seier ho synes det lukter hasj av meg, og at pupillene mine er litt store. ho spør om eg bruker parfyme, nei, svarer eg - det bruker eg sjelden. ho seier ho vil ha ein urinprøve av meg, slik at ho slipper å lure, og slik at eg slipper å lure på om ho fortsetter å mistenke meg for hasjbruk. eg avgir urinprøve såklart, eg har jo ikkje noko å skjule.

seinere kommenterer ho at ho ser eg har lagt på meg, og ber meg gå på vekta. vekta viser det eg regna med den ville, eg -har- lagt på meg, og veit jo det. hyggelig å høre at det er synlig...

deretter spør ho om framtidsplaner, om eg har nokon tanker om evt andre inntekskilder enn mitt kreative yrke. eg svarer at eg nylig har vært på eit gratis, lite introduksjons-bartenderkurs, og at eg synes det ville være ein ting som kunne kombineres med det kreative yrket. eg legger fram mine argumenter for dette, som er gjennomtenkte og drøfta med både psykolog og kjæreste. ho seier ho ikkje kjem til å anbefale dette medisinsk overfor trygdekontoret, pga risikoen som skiftarbeid representerer for folk med psykiske problemer. eg nevner at den aktuelle døgnrytmen har eg faktisk hatt det siste halvåret, som sammenfaller med ein jevn bedring hos meg, men ho står fast på sitt. (eg kjenner jo til at døgnrytma er viktig for bipolare, men eg visste ikkje at det gjaldt andre psykiske ting?)

ho spør videre om trening, eg svarer som sant er at eg ikkje trener noko organisert, men sykler mykje, eg forteller om treningsting eg kunne tenke meg men ikkje har råd til. da eg nevner ein lengre sykkeltur for kort tid sia, seier ho eg bør gjere slik 3-4 ganger i uka. eg får ein klar følelse av at ho synes eg gjer for lite.

eg får ny resept på antidepressiva som eg har gått på i lengre tid, og ny time neste uke for å fullføre legeerklæringen og få resultatet av urinprøven.

timen er over. på veien heim gråter eg og føler meg ydmyka. eg spekulerer på kva anna ho trur om meg sia ho mistenker meg for hasjrøyking. trur ho at eg er ein hasjrøykende latsabb av ein trygdemisbruker? eg føler meg mistenkeliggjort på ein måte eg blir heilt satt ut av. trur ho virkelig at eg juger for henne? eg har heile tida vært opptatt av å være bunn ærlig overfor behandlere, slik at dei skal kunne kjenne meg og min situasjon best mulig. å juge er dessuten noko eg uansett har vanskelig for. eg leiter om og om igjen etter kva eg kan ha sagt eller gjort som har framkalt denne væremåten hos henne. koffor er ho plutselig overhodet ikkje forståelsesfull, koffor tar ho meg plutselig ikkje på alvor, kva er det egentlig ho trur om meg? koffor behandler ho meg plutselig som om eg ikkje er til å stole på? koffor gjer ho slik at eg føler meg tråkka på og ydmyka? kan eg stole på henne, når ho så tydelig ikkje stoler på meg? det er ikkje spørsmålet om hasj aleine som gjer at eg føler meg slik, men totalinntrykket mitt av hennes holdning til meg.

på timen til uka kjem eg til å ta dette opp med henne på eitt eller anna vis. eg vil gjerne ha tilbakemeldinger fra andre om dette, for denne opplevelsen skjønte eg så lite av at eg blir usikker på korleis eg skal håndtere det.

[mrxx]

Dette må du ta opp med henne. Skriv opp spørsmålene på forhånd, du har jo mange her i innlegget ditt. Spør henne rett ut og si hva du følte etter sist du var hos henne.

Spør kritiske spørsmål, så hun skjønner at hun ikke kan gjøre hva hun vil med deg.

[neuni]

Dette må du ta opp med henne. Skriv opp spørsmålene på forhånd, du har jo mange her i innlegget ditt. Spør henne rett ut og si hva du følte etter sist du var hos henne.

Spør kritiske spørsmål, så hun skjønner at hun ikke kan gjøre hva hun vil med deg.

takk for svar, eg kjem definitivt til å ta det opp med henne, ja. men eg lurer på om eg overreagerer?

eller altså..såklart overreagerer eg, eg er jo ikkje psykiatrisk pasient for moro skyld, heller. eg kjenner sterke tendenser til angst og tristhet i dag, og det ville kanskje ikkje kvensomhelst gjere.

men eg lurer på korleis andre ville reagert på slik behandling?

[mrxx]

takk for svar, eg kjem definitivt til å ta det opp med henne, ja. men eg lurer på om eg overreagerer?

eller altså..såklart overreagerer eg, eg er jo ikkje psykiatrisk pasient for moro skyld, heller. eg kjenner sterke tendenser til angst og tristhet i dag, og det ville kanskje ikkje kvensomhelst gjere.

men eg lurer på korleis andre ville reagert på slik behandling?

Jeg hadde nok bare blitt forbannet og lurt på hva dette er. Jeg hadde nok konfirmert henne ganske kraftig på neste møte.

Men vi reagerer forskjellig, du har reagert slik du har gjort og du må handle etter det. Fortell henne hvordan du følte deg og at du ikke likte situasjonen

[Apostrof]

takk for svar, eg kjem definitivt til å ta det opp med henne, ja. men eg lurer på om eg overreagerer?

eller altså..såklart overreagerer eg, eg er jo ikkje psykiatrisk pasient for moro skyld, heller. eg kjenner sterke tendenser til angst og tristhet i dag, og det ville kanskje ikkje kvensomhelst gjere.

men eg lurer på korleis andre ville reagert på slik behandling?

Ville ikke ha funnet meg i en sånn behandling. Så du overreagerer ikke. Synes at hun hadde en direkte krenkende holdning overfor deg.

[neuni]

Ville ikke ha funnet meg i en sånn behandling. Så du overreagerer ikke. Synes at hun hadde en direkte krenkende holdning overfor deg.

takk!

eg liker ikkje å overreagere, og forsøker å beholde styringa over reaksjonen min. det kjennes litt snålt ut å føle angst etter besøk hos den legen som behandla meg for angst for berre nokre måneder sia..

[Gjest Liza i London]

hei neuni

Har du tenkt på PMS? (hos henne altså?)

men, alvorlig...selvsagt skal du ta det opp med henne, det er så viktig for forholdet mellom dere i fremtiden.

Men jeg tror jeg ville gjort det svært forsiktig, leger i forsvarsposisjon er ugreie!!!

Jeg vet at disse trygdegreiene i Norge får enkelte leger til å bli tilnærmet rabiate. Det er ikke bare pasienter som føler seg mistenkeliggjort, legene gjør det ofte i aller høyeste grad også...og de dagene slike skjemaer skal fylles ut er ikke akkurat solskinnsdager.

Jeg forstår at du er såret, hvem ville ikke blitt det?

Og jeg mener egentlig ikke å unnskylde henne, bare påpeke at det kan være helt andre grunner enn deg til at hun oppførte seg slik.

At hun burde være mer profesjonell i sitt møte med deg er en helt annen ting.

Men siden dere har hatt et all right forhold før, så er jeg rimelig sikker på at hennes holdning til deg ikke har endret seg.

Så sats på en omgang med forståelse når du tar det opp med henne!

[neuni]

Jeg hadde nok bare blitt forbannet og lurt på hva dette er. Jeg hadde nok konfirmert henne ganske kraftig på neste møte.

Men vi reagerer forskjellig, du har reagert slik du har gjort og du må handle etter det. Fortell henne hvordan du følte deg og at du ikke likte situasjonen

mm..det er sant. eg skulle egentlig ikkje behøve å "rettferdiggjere" min reaksjon ved å høre kva andre synest.. *filosofere*

[neuni]

hei neuni

Har du tenkt på PMS? (hos henne altså?)

men, alvorlig...selvsagt skal du ta det opp med henne, det er så viktig for forholdet mellom dere i fremtiden.

Men jeg tror jeg ville gjort det svært forsiktig, leger i forsvarsposisjon er ugreie!!!

Jeg vet at disse trygdegreiene i Norge får enkelte leger til å bli tilnærmet rabiate. Det er ikke bare pasienter som føler seg mistenkeliggjort, legene gjør det ofte i aller høyeste grad også...og de dagene slike skjemaer skal fylles ut er ikke akkurat solskinnsdager.

Jeg forstår at du er såret, hvem ville ikke blitt det?

Og jeg mener egentlig ikke å unnskylde henne, bare påpeke at det kan være helt andre grunner enn deg til at hun oppførte seg slik.

At hun burde være mer profesjonell i sitt møte med deg er en helt annen ting.

Men siden dere har hatt et all right forhold før, så er jeg rimelig sikker på at hennes holdning til deg ikke har endret seg.

Så sats på en omgang med forståelse når du tar det opp med henne!

takk for innspillet!

pms, ja - det var jo ein tanke...

eg trur nok det viktigste for meg kjem til å være at ho forstår at eg er til å stole på. at ho forstår at eg legger vekt på å være ærlig, og at eg ikkje ønsker å suge penger fra systemet (det er no faen meg ikkje stort å få sugd ut, så det ville no ikkje verdt bryet uansett..hehe). så eg håper at resultatet fra urinprøven er tilstrekkelig til at ho ser at ho kan stole på meg.

eg skjønner jo at ein lege vil være opptatt av å sjekke at ein pasient faktisk trenger den hjelpa ein får når det er snakk om sjukmelding/rehab. så hvis eg gjennom denne historia kan få henne til å ha tillit til det eg forteller, så var det kanskje verdt det? eg veit ikkje...eg følte jo at ho hadde denne tilliten til meg før. jaja, det vil no vise seg. men eg skal ha det i tankene, det du seier om å gå forsiktig fram. eg ønsker ikkje å framprovosere ein sterk forsvarsholdning, nei. før eg veit ordet av det, så får eg kanskje ein diagnose eg aldri hadde tenkt meg.. ;D

[favn]

takk for innspillet!

pms, ja - det var jo ein tanke...

eg trur nok det viktigste for meg kjem til å være at ho forstår at eg er til å stole på. at ho forstår at eg legger vekt på å være ærlig, og at eg ikkje ønsker å suge penger fra systemet (det er no faen meg ikkje stort å få sugd ut, så det ville no ikkje verdt bryet uansett..hehe). så eg håper at resultatet fra urinprøven er tilstrekkelig til at ho ser at ho kan stole på meg.

eg skjønner jo at ein lege vil være opptatt av å sjekke at ein pasient faktisk trenger den hjelpa ein får når det er snakk om sjukmelding/rehab. så hvis eg gjennom denne historia kan få henne til å ha tillit til det eg forteller, så var det kanskje verdt det? eg veit ikkje...eg følte jo at ho hadde denne tilliten til meg før. jaja, det vil no vise seg. men eg skal ha det i tankene, det du seier om å gå forsiktig fram. eg ønsker ikkje å framprovosere ein sterk forsvarsholdning, nei. før eg veit ordet av det, så får eg kanskje ein diagnose eg aldri hadde tenkt meg.. ;D

Spør du meg er min mening rundt det at du og mange andre sliter med kommunikasjon og usikkerhet i forhold til leger o.l. følgende:

Gjør deg refleksjoner om du har noen som helst forpliktelser overfor det å tilfredsstille legen, en person som er til for å hjelpe, ikke utøve dårlig _autoritet_.

Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne å opprettholde kontakt med en lege som oppfører seg slik du beskriver.

[Gjest Liza i London]

takk for innspillet!

pms, ja - det var jo ein tanke...

eg trur nok det viktigste for meg kjem til å være at ho forstår at eg er til å stole på. at ho forstår at eg legger vekt på å være ærlig, og at eg ikkje ønsker å suge penger fra systemet (det er no faen meg ikkje stort å få sugd ut, så det ville no ikkje verdt bryet uansett..hehe). så eg håper at resultatet fra urinprøven er tilstrekkelig til at ho ser at ho kan stole på meg.

eg skjønner jo at ein lege vil være opptatt av å sjekke at ein pasient faktisk trenger den hjelpa ein får når det er snakk om sjukmelding/rehab. så hvis eg gjennom denne historia kan få henne til å ha tillit til det eg forteller, så var det kanskje verdt det? eg veit ikkje...eg følte jo at ho hadde denne tilliten til meg før. jaja, det vil no vise seg. men eg skal ha det i tankene, det du seier om å gå forsiktig fram. eg ønsker ikkje å framprovosere ein sterk forsvarsholdning, nei. før eg veit ordet av det, så får eg kanskje ein diagnose eg aldri hadde tenkt meg.. ;D

Noe av det jeg tenkte på, men ikke husket å få med...er det at denne tilsynelatende mistroen behøver slett ikke komme fra legen din!

jeg har ingen problemer med å se for meg følgende:

Trygdelege...eller saksbehandler...skriver og våser litt om "kunstnere og stoff..og psykiske problemer...hmmm..."

En forbanna fastlege som stoler på sin pasient føler seg undervurdert og overprøvet og skal så sannelig vise dem at hun har gjort jobben skikkelig!

Og så, innmari dessverre...svikter hun i denne kommunikasjonen til deg.

Jeg kjenner meg ihvertfall igjen...........

[neuni]

Spør du meg er min mening rundt det at du og mange andre sliter med kommunikasjon og usikkerhet i forhold til leger o.l. følgende:

Gjør deg refleksjoner om du har noen som helst forpliktelser overfor det å tilfredsstille legen, en person som er til for å hjelpe, ikke utøve dårlig _autoritet_.

Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne å opprettholde kontakt med en lege som oppfører seg slik du beskriver.

etter bortimot 2 år som psykiatrisk pasient som har møtt ein del forskjellige behandlere, er jo dette noko eg har reflektert over tidligere. det eg har komme fram til, er at ein til ein viss grad må være innstilt på å tilfredsstille legen/behandleren, ettersom denne jo er eit menneske, og eit menneske eg trenger noko fra. skal eg få det eg trenger uten meir strev enn eg som pasient orker, må eg la legen/behandleren få innta ein posisjon som denne føler seg vel i. dersom eg ikkje gjer det, må eg være innstilt på - og i stand til - å løpe halve oslo rundt for å finne folk som er slik eg ønsker. dei færreste har ork til det, og iallfall ikkje når psykiske problemer er det det er snakk om.

dersom timen til uka ser ut til å peke i retning av at hennes tillit til meg gjenopprettes og ho har ein tilstrekkelig grad av forståelse for min reaksjon, så vil eg nok bli værende hos henne. eg ønsker jo sjølv å ha ein viss "tabbekvote" i mine møter med omverdenen, og ønsker å gi andre det samme.

om ho derimot viser at ho ikkje kan ta ein diskusjon med eit visst innhold av kritikk, så stiller saka seg ganske annerledes...

[favn]

etter bortimot 2 år som psykiatrisk pasient som har møtt ein del forskjellige behandlere, er jo dette noko eg har reflektert over tidligere. det eg har komme fram til, er at ein til ein viss grad må være innstilt på å tilfredsstille legen/behandleren, ettersom denne jo er eit menneske, og eit menneske eg trenger noko fra. skal eg få det eg trenger uten meir strev enn eg som pasient orker, må eg la legen/behandleren få innta ein posisjon som denne føler seg vel i. dersom eg ikkje gjer det, må eg være innstilt på - og i stand til - å løpe halve oslo rundt for å finne folk som er slik eg ønsker. dei færreste har ork til det, og iallfall ikkje når psykiske problemer er det det er snakk om.

dersom timen til uka ser ut til å peke i retning av at hennes tillit til meg gjenopprettes og ho har ein tilstrekkelig grad av forståelse for min reaksjon, så vil eg nok bli værende hos henne. eg ønsker jo sjølv å ha ein viss "tabbekvote" i mine møter med omverdenen, og ønsker å gi andre det samme.

om ho derimot viser at ho ikkje kan ta ein diskusjon med eit visst innhold av kritikk, så stiller saka seg ganske annerledes...

Jeg leser av det du skriver at du reflekterer en god del over ditt forhold til andre mennesker, inkludert legen din. Det er det ikke alle som gidder. Du har åpenbart både innsikt og utsikt, noe som garantert er godt å ha i livets ryggsekk.

Lykke til videre med deg og ditt - inklusive framtiden med legen.

[neuni]

Noe av det jeg tenkte på, men ikke husket å få med...er det at denne tilsynelatende mistroen behøver slett ikke komme fra legen din!

jeg har ingen problemer med å se for meg følgende:

Trygdelege...eller saksbehandler...skriver og våser litt om "kunstnere og stoff..og psykiske problemer...hmmm..."

En forbanna fastlege som stoler på sin pasient føler seg undervurdert og overprøvet og skal så sannelig vise dem at hun har gjort jobben skikkelig!

Og så, innmari dessverre...svikter hun i denne kommunikasjonen til deg.

Jeg kjenner meg ihvertfall igjen...........

hmm...*nikke tankefullt* det kunne jo - om ikkje anna - være ein forklaring på den plutselige forandringen. for nettopp "plutselig forandring" var av dei tinga som satte meg ut, at eg venta meg samme åpne kommunikasjon, prega av forståelse, som før - men møtte noko ganske anna..

[neuni]

Jeg leser av det du skriver at du reflekterer en god del over ditt forhold til andre mennesker, inkludert legen din. Det er det ikke alle som gidder. Du har åpenbart både innsikt og utsikt, noe som garantert er godt å ha i livets ryggsekk.

Lykke til videre med deg og ditt - inklusive framtiden med legen.

takk! *smile* det var ein fin tilbakemelding å få på ein tung dag )

[neuni]

...så trur eg ikkje for alvor at legen min er blitt gæern overskrifta er laga i håp om at den skulle få nokon til å orke å lese det forskrekkelig lange innlegget mitt

[flisa]

Men kjære deg da du! Du kan ikke finne deg i sånt, kan du skjønne. Syns søren døtte meg det var overgrep å be om urinprøve. Jaggu!

Skift til en lege som skjønner at psykiske problemer ikke alltid ,å komme av narko. ;MAKAN!

[favn]

takk! *smile* det var ein fin tilbakemelding å få på ein tung dag )

Takk i lige måde

[Gjest Z@pvir]

Spør du meg er min mening rundt det at du og mange andre sliter med kommunikasjon og usikkerhet i forhold til leger o.l. følgende:

Gjør deg refleksjoner om du har noen som helst forpliktelser overfor det å tilfredsstille legen, en person som er til for å hjelpe, ikke utøve dårlig _autoritet_.

Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne å opprettholde kontakt med en lege som oppfører seg slik du beskriver.

Du kan ikke ha lang fartstid som kronisk pasient, Favn.

Forlange er et fremmedord når en er avhengig av legens hjelp. Leger blir fryktelig fort fornærmet.

Det blir i tillegg sett på som et minus hvis du ofte bytter lege.

[Gjest Rusle]

Hjelpe meg for en guffen lege. Var jeg deg, ville jeg ha skiftet lege så fort som mulig.

Hun kan ikke ha mye tillit til pasientene sine.