Blir syk av denne ventingen....

[Gjest Ventevente]

Synes det er rart at det ikke finnes noen støtte i form av en psykolog/samtalesosionom for ventende adoptivforeldre?!!

Jeg tenker meg syk av denne ventingen. Tenkte jeg skulle gå rakt gjennom ventetiden jeg, men der tok jeg jammen feil. Jo lenger vi må vente, jo mer tenker jeg alt mulig rart om barnet vi skal få. Vi har nå ventet i 1 år og 7 måneder.

Flere morgener har jeg våknet altfor tidlig etter nattens mareritt om at barnet feiler det ene og det andre. At det ikke skal gå så bra som jeg håper. Det er slik at jeg ønsker meg ei jente først, tenk om jeg får gutt og ikke blir glad i ham?(Pst:ønsker meg både gutt og jente). Men ønsker meg jente først. Noe veldig også!! Er det noe galt med meg?

Hvordan skal man takle dette?

Jeg har vært på mange oppsetninger for oss som skal adoptere. Foreldre forberedende kurs, sammenkomster, meldt meg inn i klubben til landet jeg skal adoptere fra osv osv...

Dette går ut over resten av livet mitt også: Jobben, venner, huset, familien, meg selv, forholdet. Alt forsømmes. Til og med de tingene jeg likte å holde på med før forsømmes. Jeg føler ingen glede over noenting lenger. Alt er svart og mørkt...

Har jeg gått inn i en depresjon tro?

Er det noen her som har noen gode råd som kan lyse vente-hverdagen min?

[bringrid]

Jeg forstår godt at det tar sterkt på å vente så lenge på barnet ditt. Håper inderlig at du får en gladmelding snart!

[Gjest kinadoptant]

Jeg er redd du har fått en alvorlig depresjon. HUSK! Dette har har du plikt til å melde fra om til BUFA. De kommer straks til å trekke godkjenningen tilbake. Dersom du søker profesjonell hjelp for depresjonen er det enda verre. Hjelpetrengende personer er helt uegnet til å adoptere. Så bit tenna sammen, ta på deg smilet og lat som ingenting - hvis det er sånn at du fortsatt vil ha ønskebarnet hjem. Men adoptivforeldre er jo så ærlige så det er nok best for samvittigheten om du sier ifra allikevel.

[Gjest tuller du?]

Jeg er redd du har fått en alvorlig depresjon. HUSK! Dette har har du plikt til å melde fra om til BUFA. De kommer straks til å trekke godkjenningen tilbake. Dersom du søker profesjonell hjelp for depresjonen er det enda verre. Hjelpetrengende personer er helt uegnet til å adoptere. Så bit tenna sammen, ta på deg smilet og lat som ingenting - hvis det er sånn at du fortsatt vil ha ønskebarnet hjem. Men adoptivforeldre er jo så ærlige så det er nok best for samvittigheten om du sier ifra allikevel.

Du tuller sant?

[Gjest ikke undertegnet]

Du tuller sant?

Ho følte seg nok truffet av diskusjonen om utroskap lengre nede, skal du se.

I alle fall, tåpelig måte å bruke ironi på (om det var det kinadoptant prøvde på), å sparke en som ligger nede.

Til Ventende vil jeg si: Det er mange opp- og nedturer underveis i en adopsjonsprosess, man gjør seg mange rare tanker om det meste. Det du går og kjenner på er slett ikke uvanlig (selv om din beskrivelse er uvanlig sterk, da), og det forsterkes nok av lange ventetider.

Det går over. Når du har fått den berømte telefonen, og når du har fått barnet ditt vil du nok knapt huske at du følte som nå.

[Gjest kinadoptant]

Du tuller sant?

"Dette går ut over resten av livet mitt også: Jobben, venner, huset, familien, meg selv, forholdet. Alt forsømmes. Til og med de tingene jeg likte å holde på med før forsømmes. Jeg føler ingen glede over noenting lenger. Alt er svart og mørkt... "

Det "Ventevente" beskriver her vil de fleste tolke som en depresjon (gå inn på sider om depresjoner og les). Men for å ha sagt det så er jeg ingen fagperson på dette området. Depresjon regnes som endringer i helsetilstanden og skal etter reglene meldes til BUFA. Jeg tror mange nok har erfaringer med at BUFA ikke godtar at deprimerte adopterer. Men ring og spør hvordan de stiller seg da vel. Så jeg tuller nok ikke, Og rådet om ikke å holde NOE som kan ha betydning for adopsjonen skjult for myndighetene er jo en gjenganger her på forumet - så hvorfor denne overaskelsen?

Men jeg har medfølelse med "Ventevente", og personlig vil jeg råde henne til å søke hjelp for depresjonen (hvis det er det), men hun bør tenke over konsekvensene det kan få for adopsjonen.

Til "ikke undertegnet" lenger ned vil jeg si at jeg ikke kan se noen som helst likheter mellom depresjon og utroskap.

[Gjest tuller du?]

"Dette går ut over resten av livet mitt også: Jobben, venner, huset, familien, meg selv, forholdet. Alt forsømmes. Til og med de tingene jeg likte å holde på med før forsømmes. Jeg føler ingen glede over noenting lenger. Alt er svart og mørkt... "

Det "Ventevente" beskriver her vil de fleste tolke som en depresjon (gå inn på sider om depresjoner og les). Men for å ha sagt det så er jeg ingen fagperson på dette området. Depresjon regnes som endringer i helsetilstanden og skal etter reglene meldes til BUFA. Jeg tror mange nok har erfaringer med at BUFA ikke godtar at deprimerte adopterer. Men ring og spør hvordan de stiller seg da vel. Så jeg tuller nok ikke, Og rådet om ikke å holde NOE som kan ha betydning for adopsjonen skjult for myndighetene er jo en gjenganger her på forumet - så hvorfor denne overaskelsen?

Men jeg har medfølelse med "Ventevente", og personlig vil jeg råde henne til å søke hjelp for depresjonen (hvis det er det), men hun bør tenke over konsekvensene det kan få for adopsjonen.

Til "ikke undertegnet" lenger ned vil jeg si at jeg ikke kan se noen som helst likheter mellom depresjon og utroskap.

Jeg tror at de aller fleste som går å venter og venter og venter har opplevd noe (I en eller annen grad) av det ventevente her beskriver. Å kalle det en depresjon og henvise til forum for psykiatri synes jeg er en overdrivelse.

Jeg hadde det litt på samme måten som ventevente. Man går å venter på et lite barn, men vet ikke når telefonen kommer. I morgen? Om en måned? Om et år? Er det rart at en blir litt småtussete av sånt?

Jeg tenkte mang en gang at om noen hadde ringt å sagt at; det blir ikke før om ett år, ville jeg faktisk blitt glad. Da visste jeg iallefall når det ble og ville da sluppet å gå i denne uvissheten.

Så til deg ventevente, du har det nok som mange andre ventende, men den dagen telefonen kommer er alt glemt!!

Stoooor klem fra meg!!

[vannkastanje]

Skjønner godt at du blir småtussete av all ventingen. Det er ikke rart når du har ventet så lenge. Det å ikke vite når den store telefonen kommer er ikke så greit.Av og til så blir jeg litt misunelig på de som adopterer fra Kina, de vet i hvertfall sån cirka!!!

Uannsett prøv å se litt lysere på ting, å prøv å gjøre øitt forberedelser??? Hviket land er det dere adopterer fra??? Er det ikke noen mødreklubb der du bor??? Det er det her vi bor , og jeg har hatt stor nyte av å vere med på de møtene som blir holdt. Også synes jeg det hjelper å gå inn på nicklisten å chatte litt av og til. For min egen del regner jeg med at vinteren kommer til å bli lang, så jeg tenkte at jeg skulle melde meg inn på ett kurs av noe slag, helst noe jeg ikke har gjort før.Ellers så hsr jeg nettopp skrevet ferdig julegavelista så jeg tenkte at for en gangs skyld så skulle gavene være unnagjort tidlig. Desuten så hsr jeg tenkt å bake masse å pakke i fryseren så vi har å ta etter etter hjemkomst når besøkene setter inn.

Dette var bare litt fra meg, håper at du blir i litt bedre humør etter hvert, du er i hvertfall ikke alene om å føle deg frustrert innimellom.

Sender deg en masse ventepulver, så skal du se at det ordner seg etter hvert!!! xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Stor venteklem fra )

[Gjest Ventevente (som desverre ikke er superwomen)]

Fint at det finnes noen som bryr seg. Takk for alle svar! Det varmet en sliten sjel!

Jeg har nok glidd inn i en depresjon:

Fant noe om depresjon på internett: http://www.gsk.no/angst-depresjon/

Det var akkurat som å lese om meg dette her. Mannen min samtykker og sier det var som om han skulle sagt det selv.

Hva gjør jeg nå da?

At jeg er blitt deprimert er jo ULOVLIG ifølge Adopsjons-formidlerne. Stemmer ikke det?

Om jeg nå må bryte hele adopsjons-prosessen som faktisk er den som har gjort meg syk. Da blir jeg jo bare enda sykere, for da må jeg starte på nytt og vente enda lenger. Jeg blir ikke akkurat yngre for hver dag som går.

Hva om jeg blir deprimert igjen neste gang, gangen etter der og atter igjen??

Mener adopsjons-formidlerne at jeg skal forbli barnløs?

[Gjest Ventevente (som desverre ikke er superwomen)]

Fint at det finnes noen som bryr seg. Takk for alle svar! Det varmet en sliten sjel!

Jeg har nok glidd inn i en depresjon:

Fant noe om depresjon på internett: http://www.gsk.no/angst-depresjon/

Det var akkurat som å lese om meg dette her. Mannen min samtykker og sier det var som om han skulle sagt det selv.

Hva gjør jeg nå da?

At jeg er blitt deprimert er jo ULOVLIG ifølge Adopsjons-formidlerne. Stemmer ikke det?

Om jeg nå må bryte hele adopsjons-prosessen som faktisk er den som har gjort meg syk. Da blir jeg jo bare enda sykere, for da må jeg starte på nytt og vente enda lenger. Jeg blir ikke akkurat yngre for hver dag som går.

Hva om jeg blir deprimert igjen neste gang, gangen etter der og atter igjen??

Mener adopsjons-formidlerne at jeg skal forbli barnløs?

Hvis du skal lese det som står på linken i mitt forrige innelgg, så fører ikke den siden direkte til siden jeg skriver om i teksten.

For å komme direkte til teksten, trykk på linken nede i venstre side:

>Depresjon - vanlige s...

Rett under Depresjon/angst på denne siden:

http://www.gsk.no/angst-depresjon/