hvordan kan det bli bedre?

[Gjest mamama]

Hvordan kan det bli bedre?

Det blir ikke bedre, Martin er død. Det blir annerledes, men ikke bedre!

Martins død, overskygger livet mitt. Det ligger der hele tiden som en demper. Livet kan aldri bli det samme, Jeg kan aldri bli den samme.

Martin er død, og det er endelig. Jeg kan ikke få gjort noe med det. Jeg lever videre, jeg dør ikke av sorgen. Jeg er bitter, jeg er sint og forbanna, livet er så innmari urettferdig.

Hva er meningen med livet, det finnes ikke mening i at barn dør. Jeg godtar det ikke, jeg aksepterer ikke at livet til Martin skulle ende slik, at han skulle død bare 6 år gammel.

Hvordan skal jeg leve videre med dette, denne sorgen, og dette savnet? Jeg savner han så, savner å se han, å høre han , å ta på han, kose med han.

Jeg har to gutter til, og de gir meg masse gleder, men Martin mangler!!!

Tida går, dagene går, og det er over 1 år siden Martin døde. Jeg er ikke opptatt av tiden, jeg tenker lite på fremtiden. Katastrofen rammet oss helt plutselig, på få minutter ble hele livet snudd om. Den flotte, store gutten vår var plutselig død. DØD!!!! Det er så grusomt og brutalt, det er helt umenneskelig. Allikevel så skjer det, med noen innimellom. Det skjedde oss og vår Martin.

Hjertet mitt er ødelagt, det ble revet i stykker da Martin døde. Innvendig så fungerer ikke kroppen. Men det synes ikke utvendig. Øynene mine mangle den gnisten jeg hadde før, men resten av kroppen ser frisk ut.

Jeg sitter på jobben, men tankene er hos Martin. Jeg får ikke konsentrert meg, så da måtte jeg bare skrive litt.

Spørsmålet var:

Hvordan kan det bli bedre?

og svaret mitt er:

Det blir ikke bedre, Martin er død!! Det blir annerledes, men ikke bedre!

Her kommer et par vers av Ole Paus, "tøffeste gutten i himmelen"

Ikke søk etter meningen, ikke let etter svar. For når du tror at du vet svaret her du glemt hva spørsmålet var. Men det var et liv, og det var en gang, så red han inn i soloppgangen. Tøffe folk sier ikke hvor de drar.

Jeg er ikke redd for å leve, jeg er ikke redd for å død. Jeg er ikke redd for å være alene på opprørt sjø. Det er ikke mye jeg tror på, men jeg tror så det klarer seg. For den tøffeste guttene i himmelen er en venn av meg.

[smila]

Kjære mamma

Det kan ikke bli bedre.

For noen er vekke, som hørte til hos oss.

Jeg synest det verset fra Ole paus, som du siterer er bra.

For som han sier det er ikke mulig å få et klokt svar "tøffe karer" sier ikke hvor de drar...

Så får vi sitte her jeg og du, og resten av alle oss som har en (eller flere) for lite...

En gang rir vi og inni solopgangen og da venter Martin og Oscar på oss...

Klem til deg fra meg

[smila]

Ps. jeg glemte å si en ting til.

Innimellom så synest jeg at livet er så bånn...

Lurer på om jeg orker å stå opp i morgen, kanskje det er høsten og mørketid som er komt over oss.

God natt igjen