omvelting å få barn

[Gjest sliten, men lykkelig]

Hei.

Jeg er mor til verdens beste lille gutt. Jeg elsker ham over alt på jord. Om dette er det ingen tvil.

Når folk spør meg om hvordan det går, liker jeg å svare ærlig, ....jeg er ingen stor tilhenger av standardfrasene: joda, bare bra. Når folk spør, får de svar.

Selv om jeg mesteparten av tida går rundt som en lykkelig og gal hønemor, innrømmer jeg gjerne at det er en enorm omveltning å få barn, og at jeg til tider er veldig sliten.

Dette svarer jeg også når folk spør.

Så en dag prata gjengen om en jenteflokk som dro på hyttetur, uten barn. Jeg kommenterte at jeg forsto dem godt, ...at det er godt og sundt for disse mødrene å komme litt vekk, få et pusterom... komme tilbake med ny giv.

Da fikk jeg passet mitt påskrevet av en i gjengen (en mann, som sammen med sin kone også sliter med å få barn!)

Hvordan kunne jeg si sånn, nå klagde jeg fælt, jeg burde bare være takknemlig, vi som hadde ventet så lenge....

Overreagerer jeg, eller han??? Jeg ble kjempe lei meg, og fylt med dårlig samvittighet for de gangene jeg har sagt jeg er sliten.

Men; jeg er jo det, og kan man ikke få lov å si det til venner? Jobber til daglig med barn, men jeg var sjelden så sliten på jobb som jeg er nå. Nå skal det legges til at vi er relativt ferske i faget ennå, og at sønnen vår har vært en del syk. Dette bedrer seg nå, og jeg merker at jeg stadig får mer tak på dette.

Jeg kan jo forstå reaksjonen dersom det er fordi han er lei seg fordi de ikke kan få barn, men han burde jo huske at vi har vært der selv.... Vi har ikke fått noe lettvint vi heller.

Er det virkelig slik, at vi som har ønsket og lengtet slik etter disse godungene våre, aldri kan si vi er slitne?

Mvh

[Gjest lilja]

Sånne kommentarer må du ikke ta inn over deg. Du skal da på ingen måte være nødt til å stå "med lua i hånda" bare fordi barnet ditt er adoptert og du måtte vente en stund!!

Adoptivbarn er som andre barn: Skalaen går fra Aldeles henrivende til Fryktelig slitsomme...

Uansett om du har gått gravid og født etter 9 måneder, eller du har ventet i to, tre, fire år på å få barn - så er omveltningen like stor. Det er akkurat like slitsomt å ha søvnunderskudd natt etter natt, å ha sykt barn, trassbarn osv. osv.

DET ER LOV TIL Å HA BEHOV FOR ET PUSTEROM!!

Men, som du sier, omveltningen er stor. Det vil også denne mannen få erfare når de (forhåpentligvis) endelig får barn selv. Akkurat nå har han sannsynligvis litt vanskelig for å se klart igjennom lengsel og kanskje også oppgitthet.

Så du får kompromisse: Du tar det ikke innover deg, og prøver å bære over med ham.

Lykke til videre med gullunf\gen ))

[benie]

Jeg er helt enig med deg. Det er mye som forandrer seg når en får barn.

Fra å ha kun seg selv å ta hensyn til, til plutselig å få et nytt familiemedlem som faktisk styrer hele livet ditt. Hvis det kan være til noen trøst, blir livet snudd opp ned enda en gang hvis dere velger å få nummer to....:-)))

Førstemann kunne jeg "ta under armen" og dra hvor som helst. Jeg så aldri noen begrensning i det å ha barn (han er nå 3 1/2 år). Vi kom hjem fra Kina for fire uker siden med vår lille prinsesse, men jeg har fremdeles bare to armer. Det er nå den virkelige planleggingen begynner.

Men det jeg ville frem til er, uansett, en eller ti, det er viktig å ta vare på voksenlivet!! Av og til er det nødvendig at dette skjer utenfor hjemmets fire vegger. Uten barn!! Jenteturer er helt topp!!!!! Det gir mannen mulighet til å få styre i heimen, uten at mamma blander seg inn. Og barna får en frisk og opplagt mor tilbake. ( Syk av hjemlengsel og savn.) Men prøv deg ikke på å ha dårlig samvittighet. Dette er sunt, både for den ene og den andre.

Prinsessa vår har vært syk siden vi fikk henne på armen. Klart det er slitsomt. Både fysisk, men kanskje mest psykisk. Det er vondt å se at barnet ditt har så vanskelig.

Elsk barnet ditt, men husk å ta vare på deg selv.

For tiden pleier jeg å si at jeg er: "bittelitt" sliten. Med det ønsker jeg å si at ja, jeg er sliten, men jeg klarer meg helt fint. Og ja, jeg er lykkelig og uendelig takknemlig!

Ingen skal komme og fortelle meg at jeg ikke har lov til å være sliten, selv om jeg ikke kan føde barna mine selv!!!

Hilsen ei "bittelitt" sliten

[Mamta]

Selvsagt skal vi ha lov til å si at vi også blir slitne innimellom. Kanskje nettopp vi, som får barn etter å ha levd barnløse i mange (ti-)år. Da er det virkelig en stor omveltning å få et lite barn i huset som krever (nesten) all oppmerksomhet, tid og krefter av en.

Heldigvis har vi kun møtt forståelse i vår omgangskrets når vi har "klaget vår nød". Vår førstemann var forresten også mye syk hele første året, og jeg kan trygt si at jeg tror aldri har vært så sliten som det året der. Selv som tobarnsmor har jeg ikke vært i nærheten...

Syns du skal fortsette å si ting som de er, jeg. Omverdenen har bare godt av å bli opplyst om at adoptivforeldre = vanlige foreldre!

Hilsen fra en annen lykkelig hønemor

[Gjest klagemuren]

Jeg har ikke noe problem med å forstå dere begge.

Jeg har selv vært ulykkelig ufrivillig barnløs, og hatt runder med mislykkede IVF-forsøk. I denne perioden har jeg opplevd å være ekstremt sårbar. Noe av det vondeste og mest irriterende jeg kunne høre var folk som hele tiden klaget over hvor stritt det var med barna. Og når enkelte i familien til det kjedsommelige har gjentatt hvor strevsomt disse andre i familien hadde det, og hele tiden har fokusert på denne delen av familien, har jeg ikke fått den minste medfølelse. Jeg har heller tenkt en del på at det er noe som ikke stemmer her. På den ene siden sier man at å få barn er det største i verden. På den andre siden blir det overfokusert på det negative og slitsomme. Hvor blir det av gleden?

Jeg har mer enn en gang tenkt at når jeg selv en gang får barn, skal jeg ikke klage.

-Men det kommer jeg sikkert til å gjøre! Man må imidlertid forsøke å fokusere på de positive tingene også.

Alle foreldre har behov for litt tid for seg selv som voksenpersoner, enten som par eller det å få seg et pusterom sammen med andre voksne. Det tror jeg bare er sunt for både foreldre og barn. Så jentetur støtter jeg fullt ut! Etter en slik tur tror jeg at man kan ha fått overskudd både til seg selv og barna.

[hix]

Ingen av dere overreagerer! Dere reagerer bare forskjellig fordi dere befinner dere i helt forskjellige verdner. Tenk deg situasjonen der du er på reise i et fattig land og rusler rundt i et slumområde. Du føler deg veldig uvel, så du setter deg ned på fortauskanten ved siden av en trist mor som holder sitt avmagrede barn i armene, og du sier; "Jeg ble så fryktelig uvel av den biffen. Jeg skulle visst ikke ha spist så mye". Moren med barnet blir tydelig irritert på deg og reiser seg og går. Ville du i denne situasjonen ha blitt såret og følt at kvinnen overreagerte? At denne mannen som reagerte på at du "klager" ble så irritert skyldes akkurat det samme. Han føler at du har alt, mens han har ingen ting, og enda så er du ikke fornøyd. Det har ingenting med missunnelse å gjøre. Det er helt naturlig å reagere som han gjorde.

Det å få barn i huset, om de er aldri så ønsket, er intet mindre en et emmosjonelt lite jordskjelv. Man kan bli utrolig sliten, og jeg er vel litt som deg. Det byr meg i mot å jatte med folk om hvor fantastisk det er å ha fått barn. Visst er det fantastisk, men ikke _bare_ fantastisk. Det kan også være dager da jeg kan sette meg rett ned og gråte av ren frustrasjon. Likevel forventer jeg ikke at andre barnløse som går og lengter, slik jeg også en gang gjorde, skal forstå dette. Hvis jeg prøver å hente forståelse hos andre barnløse, så vitner det bare om at jeg har liten evne til å sette meg inn i deres situasjon. Finn deg noen som er i tilnærmet samme situasjon, som du kan utvikle et mer fortrolig forhold til. I alle andre sammenhenger er det lurt å være litt tilbakeholden. Det er ofte bedre å vike unna enn å alltid være ærlig. Det er nemlig ikke alltid den du snakker til hører det samme som det du sier.

[wilma1365380317]

Klart du er sliten! Og klart det er lov å uttrykke det! Hva slags samtaler skal vi ellers ha med våre venner om vi kan snakke om hvordan vi har det? Det ville jeg spurt dem om hvis jeg var deg.

Ellers leste jeg nettopp en uttalelse som gikk på at "ingen elsker sine barn så høyt at de ikke synes det er deilig når de har sovnet om kvelden" :-)

Hilsen

[Gjest Silla]

Klart du er sliten! Og klart det er lov å uttrykke det! Hva slags samtaler skal vi ellers ha med våre venner om vi kan snakke om hvordan vi har det? Det ville jeg spurt dem om hvis jeg var deg.

Ellers leste jeg nettopp en uttalelse som gikk på at "ingen elsker sine barn så høyt at de ikke synes det er deilig når de har sovnet om kvelden" :-)

Hilsen

Ja, og helsesøsteren på God Morgen Norge sa så fint at: Morsfølelsen varer kun i 12 timer om gangen, m.a.o, da er det på tide å legge barnet/barna.

[Gjest litchi]

Selv om du har slitt med å få barn, så har du fått nå ! Din verden er sinnsykt forskjellig fra hans !

Du har full rett til å være sliten mamma - alle mammaer er det innnimellom, uansett hvos utrolig, fantastisk, grenesløst glad man er i ungen sin ! Men du trenger kanskje ikke fortelle det til en som mest av alt skulle ønske at han var i ditt sted, selv om han vet at du også "har vært der" ? Du har tross alt kommet videre. Som jeg leser det, har han sannsynligvis en kjempeprosess foran seg, før han er der du er nå ? Og da du sa det du sa, veltet sikkert savnet og lengselen hans opp i magen som en stor, vond klump:"Bare det var vi som var så slitne....."!

Jeg synes folk skal være ærlige - men jeg synes også folk bør være taktfulle og ha evne til å leve seg inn i hvordan andre har det. Og det går jo an å vurdere sitt "publikum"....

Uansett synes jeg ikke det har noe med saken å gjøre om barnet er egenfødt eller adoptert. Unger er unger, mammaer er mammaer, og "takt" er "takt". I alle fall i min verden !

[Gjest Xue 04]

Hei!

Bra problemstilling du tar opp her. Det har forundret meg at den ikke er i fokus oftere. Jeg er ei godt voksen mor til ei flott jente som er født i Kina og har vært vår datter i snart 2 år. Det føles som hun har vært sammen med oss alltid. Livet før henne husker jeg som masse jobbing og mye roolig fritid i perioder. MEN nå er det sånn at dagene hjemme sammen med gulljenta er litt mer krevende enn jeg kunne ønske, og dagene på jobb er faktisk roligere enn de hjemme. Jeg syns jeg hører dem, venninne mine med 2, 3, 4 barn: Slitsomt med ett barn!? Men jeg har altså fått barn etter å ha levd voksenlivet i mange år og vil bare peke på at det er noen vaner man legger seg til i åra uten barn, og det kommer bare langsomt sigende innover meg nå. Det er deilig med noen voksendager! Og jeg koooser meg når huset er tomt for mann og barn, - i noen timer! Og jeg gjør det uten dårlig samvittighet! Jeg tror også at etter at "ammetåka" langsomt slipper taket er det sunt å oppdage livet utenfor hjemmet igjen, for sin egen skyld!

Og bare for å si det; hun er likevel det viktigste. Selv når hun kravler på meg hele natta, forkjølt og i dårlig form. Blir rasende når hun bæres i si egen seng, sutrer fordi hun er tett og har vondt i øret... Ja, det er ikke moro når det strekker seg over flere dager! Jeg vil likevel være der, alltid. For jeg er en god mamma! Men jeg vil av og til ha litt tid for meg selv, - uten å bruke argumenter som "at da blir tiden med barnet så mye mer positiv", men fordi det er godt for meg. Nei, jenter, finn ditt pusterom og bruk det med god samvittighet!

[Gjest ikke undertegnet]

Hei. Det er lov å uttrykke at man er sliten - selv om man også er lykkelig. Det er slik for alle som får barn.

Jeg opplevde at en nybakt mamma (egenprodusert) i familien sa til meg: Jeg har ikke sett deg så sliten før, du ser virkelig sliten ut! Angrer du på at du har fått barn i huset.

Jeg ble selvfølgelig paff over utsagnet, og svarte som sant var at jeg synes det har vært en tøff omstilling å få et barn på 3 år i huset, men at jeg selvfølgelig ikke hadde angret.

Det jeg har tenkt i ettertid er at jeg kanskje burde ha tatt et kontraspørsmål - om hun angret på å ha fått sine 2 barn. Men, etter ennå en tid - så har jeg bare tenkt at det er da unødvendig å lage slike diskusjoner. Hvor fører de hen egentlig.

Jeg tror bare at konklusjonen for mitt vedkommende må være at jeg forbeholder meg retten til å uttrykke at jeg er sliten, men samtidig undersstreke at jeg er uendelig takknemling for å ha blitt mor til en nydelig og oppvakt liten 3-årig.