Urealistisk?

[Gjest rumor]

Jeg har en ide om at barnet vi kommer til å få vil trenge enormt mye kroppskontakt, for å gjenoppratte balansen fra et liv med minimalt av dette. Jeg er så romantisk og urealistisk (går jeg ut ifra) at jeg tror jeg skal klare å bære barnet mye, og sove sammen med det mye. Denne holdningen kolliderer noe med min manns holdninger.. og andre jeg har snakket med.. kan noen dele sine erfaringer med meg?

rumor

[Teletubbie]

Ikke urealistisk i det hele tatt. Du har forstått hvordan man skal bruke den første tiden mht. tilknytting. BRA!! Vi har gjort det samme med våre to og deriblandt brukt musikk (klassisk, balader) samtidig. Jeg synes dette er ganske avgjørende fordi i begynnelsen har vi ikke språk som forstås så da kan man vise alle følelsene ved hjelp av "kroppsspråket". Lykke til!!

[Gjest cran]

Ikke urealistisk i det hele tatt. Du har forstått hvordan man skal bruke den første tiden mht. tilknytting. BRA!! Vi har gjort det samme med våre to og deriblandt brukt musikk (klassisk, balader) samtidig. Jeg synes dette er ganske avgjørende fordi i begynnelsen har vi ikke språk som forstås så da kan man vise alle følelsene ved hjelp av "kroppsspråket". Lykke til!!

Det blir sikkert slitsomt, men jeg er overbevist om at man får igjen for investeringen i store monn når barnet blir større. Tror det er kjempelurt å bære barnet masse og la det ligge i senga sammen med dere. Vi har kjøpt et bæretørkle fra Naturbarn (omtrent som de man bruker i store deler av Afrika, hjemmeside: www.naturbarn.no - vi har ikke fått barn selv ennå, og har derfor ikke fått prøvd det ut). Dette ser helt supert ut og gir en hendene fri. Jeg kjenner ei som bruker det hele tida, og hun skjønner ikke hvordan andre foreldre orker gå og bære barnet på hofta, og, ikke minst, gå og drasse på barnevogn (som også gir en mindre grad av nærkontakt).

Noen venner av oss fra India mener bestemt at den norske praksisen med å ha barna på eget soverom er barnemishandling. Jeg vil selv ikke ta så hardt i (jeg er jo tross alt et produkt av norsk kultur...), men ser absolutt verdien av nærheten, og især for adoptivbarn.

[taco]

Ikke urealistisk i det hele tatt. Du har forstått hvordan man skal bruke den første tiden mht. tilknytting. BRA!! Vi har gjort det samme med våre to og deriblandt brukt musikk (klassisk, balader) samtidig. Jeg synes dette er ganske avgjørende fordi i begynnelsen har vi ikke språk som forstås så da kan man vise alle følelsene ved hjelp av "kroppsspråket". Lykke til!!

Hei.

Jeg har lest mye litteratur om små barn og tilknytnig/kroppskontakt (i forbindelse med min jobb), samt skrevet en hovedoppgave om emnet.

Det er ingen tvil;

kroppskontakt (les hud mot hud) er en forutsetning for normal utvikling.

Kos deg mye med barnet som kommer, men ikke glem mannen, få han med på kosen!!

Lykke til fra

[thaimor]

Jeg er av den oppfatning at bare man får sove er det samme hvor man ligger, og i hvilken seng... Vi har latt ungene styre dette mye selv. Vi har ei kjempediger dobbelseng og det er som oftest mer enn to der. For øyeblikket ligger storebror i dobbelsenga mens lillebror troner i ensom majestet i toppetasjen av køyesenga. Eget valg altså

Ang. bæring, kosing, klemming, svarer jeg bare et stort JA!

[Gjest Aina E]

Nei, det er det ikke. Jeg synes det er enormt flott å ha kroppskontakt og nærhet med barna som en naturlig del av utvilklingen. Jeg elsker selv å kunne ligge inntil mine to små, myke barn og bare høre pusten deres.

Men, jeg gjør det ennå og de er 4 og 5 år gamle. Hver kveld.

Det var ingen som advarte meg mot at all bæringen og liten kontakt med andre enn foreldre kunne skape en unge som ikke ville stole på andre enn mutter'n før han var 3 år og ble påtvunget det...

Ellers må det enorm viljestyrke og tålmodighet til med gradvis tilvenning fra dobbeltseng til barneseng når den tid er der. Vi har ikke greid det ennå ;-)

He, he. Kos deg med barnet, men husk på det jeg sa. Klem,

[Gjest Første koseposen]

Flott. Når du får barnet ditt vil både du/dere og barnet ha stor glede av kosen og nærkontakten.

Men, jeg synes også du bør la barnet bestemme hvor mye kos og nærhet det vil ha. Som vi voksne, så er ikke alle barna like - og enkelte vil simpelten ikke ha de store mengdene mens andre er "umettelig".

Og kanskje er det barn som avviser deg også, og du må kanskje gjøre ting anderledes enn du hadde planlagt før du fikk han/henne.

Du må være åpen for hva barnets behov er, og heller gi mer eller gi mindre alt etter som.

Men, vær oppmerksom på at også barn som avviser innerst inne gjerne vil ha kos, det er kanskje bare det at de trenger litt "tid" til å bli kjent med deg/dere først. Så gi i passe porsjoner, så barnet venner seg til at det er deilig å få kos.

Hilsen

[Gjest kimchi]

Det blir sikkert slitsomt, men jeg er overbevist om at man får igjen for investeringen i store monn når barnet blir større. Tror det er kjempelurt å bære barnet masse og la det ligge i senga sammen med dere. Vi har kjøpt et bæretørkle fra Naturbarn (omtrent som de man bruker i store deler av Afrika, hjemmeside: www.naturbarn.no - vi har ikke fått barn selv ennå, og har derfor ikke fått prøvd det ut). Dette ser helt supert ut og gir en hendene fri. Jeg kjenner ei som bruker det hele tida, og hun skjønner ikke hvordan andre foreldre orker gå og bære barnet på hofta, og, ikke minst, gå og drasse på barnevogn (som også gir en mindre grad av nærkontakt).

Noen venner av oss fra India mener bestemt at den norske praksisen med å ha barna på eget soverom er barnemishandling. Jeg vil selv ikke ta så hardt i (jeg er jo tross alt et produkt av norsk kultur...), men ser absolutt verdien av nærheten, og især for adoptivbarn.

Det er en flott holdning du har. Men når det gjelder understimulerte barn kan overgangen til omtrent ingen fysisk kontakt til fysisk kontakt hele tiden for noen bli for stor. Små babyer snur seg vekk etter at en har kost seg en stund, for da er det nok for dem. Det sammme gjelder understimulerte barn som ikke er vant med berøring. En må ikke påtvinge dem kroppskontakt i for voldsom grad, da blir de "overstimulert". Prøv og finne ut barnets grenser. Som andre har sagt, noen barn VIL ha grenseløs kroppskontakt, mens andre trenger litt pauser. Husk hvilket sjokk det er å gå fra å være alene til å plutselig komme til nye mennesker som lukter rart, ser rare ut, og som vil hode en inntil seg hele tiden.

Det aller, aller viktigste er å "lese" sitt barn, vise kjærlighet og oppmerksom het, men også respektere dersom barnet trenger "hvile" etter all stimuleringen.

Nå vet jeg ikke hviket land du skal adoptere fra, men du må også være klar over at ikke alle barn er understimulerte bare fordi de er adoptert. Barn fra f.eks. Thailand og Korea har bodd i kjærlige fosterfamilier, og har fått adekvat omsorg. Igjen: det viktigste er å "lese" ditt barn.

[Gjest kattemams]

Det er en flott holdning du har. Men når det gjelder understimulerte barn kan overgangen til omtrent ingen fysisk kontakt til fysisk kontakt hele tiden for noen bli for stor. Små babyer snur seg vekk etter at en har kost seg en stund, for da er det nok for dem. Det sammme gjelder understimulerte barn som ikke er vant med berøring. En må ikke påtvinge dem kroppskontakt i for voldsom grad, da blir de "overstimulert". Prøv og finne ut barnets grenser. Som andre har sagt, noen barn VIL ha grenseløs kroppskontakt, mens andre trenger litt pauser. Husk hvilket sjokk det er å gå fra å være alene til å plutselig komme til nye mennesker som lukter rart, ser rare ut, og som vil hode en inntil seg hele tiden.

Det aller, aller viktigste er å "lese" sitt barn, vise kjærlighet og oppmerksom het, men også respektere dersom barnet trenger "hvile" etter all stimuleringen.

Nå vet jeg ikke hviket land du skal adoptere fra, men du må også være klar over at ikke alle barn er understimulerte bare fordi de er adoptert. Barn fra f.eks. Thailand og Korea har bodd i kjærlige fosterfamilier, og har fått adekvat omsorg. Igjen: det viktigste er å "lese" ditt barn.

Det blir akkurat som med kattene - de gir beskjed når de har fått nok! (uten sammenligning forøvrig) ;-)

[Gjest xine]

Heisan!

Jeg er overbevist om at det er viktig for barn med mye ro/trygghet, nærhet og kos.

I forhold til bæring må en først og fremst ta i betraktning barnets alder og ikke minst vekt.

Vår datter var 10 måneder da vi hentet henne for snart 10 måneder siden.Vi hadde henne i bæresele under hentereisen. Vi valgte å ta det med ro slik at vi kunne klare oss uten vogn.

Dersom vi skulle hatt vogn (hvis barnet hadde vært eldre)ville vi helt klart valgt en der sitteretningen gir mulighet for øyenkontakt med foreldrene.

Hun sov i grindseng ved siden av vår seng fra første dag. Dette gjør hun fortsatt. Dette har sikret både henne og oss nattero og god søvn, noe alle parter har trengt. Hun har imidlertid fått komme opp i vår seng fra kl. 6 om morgenen.

Ellers vil jeg si at hun i mange måneder etter hjemkomst satt på fanget i timevis, og kunne nesten ikke få nok av nærhet og kos.

Hun begynte å gå ved 15 måneders alder, og da ble naturlignok tiden hun tilbrakte på fanget redusert.

Som du forstår synes ikke jeg at du er urealistisk

Jeg vil imidlertid anbefale mest mulig nærhet og kos pådagtid, slik at barnet trygt kan ligge i seng ved siden av dere.

[Gjest uten sign]

Vi fikk vår datteri april 2002 da var hun 14 mnd. Og selvfølgelig koser vi masse med henne. Men hun har hele tiden vært reservert ift. kontakt, ingen typisk koseunge.

Hun vil ikke sove sammen med oss, hverken når jeg tar henne opp om natta (pga hun er urolig og gråter) eller for en hvilestund på dagtid. Hun er urolig og har liksom ikke tid til denne typen kosing. Fangsitting har også vært uinteressant, men kommer mere og mere etter hvert.

Bæring derimot har hele tiden vært helt topp. Både for å roe henne ned og for dans/leik.

Vi har valgt å la henne ta ting i sitt eget tempo. Jeg ligger mye på gulvet og leker med henne. Da kan hun komme og legge seg på magen min og slappe av et øyeblikk.

Vår datter er veldig trygg på oss og verden for øvrig. Så jeg tror man får ta ungene på deres egne premisser og la ting gå sin gang. Noen ting tar litt lengre tid.

Ønsker dere lykke til!