"Bare" en adoptivmor?

[Gjest anonym i natt]

Nå i kveld fikk jeg en helt ny og skremmende tanke jeg aldri har tenkt før. Selv om vi har hatt en adopsjonsprosess på to år og vært foreldre i noen måneder, var dette helt nytt. Det slo meg at dersom jeg dør når datteren vår er liten, vil hun ikke kjenne meg eller tenke på mammaen hun ikke ble kjent med. Hun vil kanskje tenke på moren som fødte henne istedet (det regner jeg jo med at hun vil uansett, men at jeg ikke blir _noe_...). At sorgen ligger der og ikke over meg. Dette er jo en veldig egoistisk tanke, for ingen ønsker vel at et barn skal oppleve å sørge. Det vil ikke jeg at at datteren min skal heller. Men likevel. Tanken på at ingen barn ville ha sørget over meg som mor om jeg døde før hun ble kjent med meg og hadde meg som mor i hele oppveksten, gjorde meg trist.

Jeg ble så lei meg over dette at jeg måtte få litt trøst av min mann. Han sa at om det hadde skjedd at jeg hadde dødd "ung", så ville mange andre ha sørget over meg. Og han hadde fortalt vår datter masse om meg. Det trøstet.

Men senere kom jeg på at tenk om han hadde giftet seg om igjen og da ville det vært den nye konen som ble den eneste morspersonen min datter hadde vokst opp med og kjent. Og kanskje sørget over når hun døde. Men likevel ville nok den ukjente biologiske moren hennes vært den hun lengtet etter. Ikke meg, adoptivmoren som døde.

Er det noen andre som har tenkt sånn? Det var en litt skremmende tanke å få. men det er sikkert noe jeg "kommer over" etter en natts søvn.

[Gjest Aina E]

Må innrømme at jeg bare leste begynnelsen av innlegget ditt.

Men jeg ville bare si at det er heelt naturlig å bli grepet av en slik dødsangst når man blir mor.

Man er livredd for at noe skal skje med en nå som man plutselig har et stort ansvar for et lite barn.

Det er jo ikke så rart? Vi ønsker jo at barna har det bra og at de får glede av oss som foreldre og at vi får oppleve å se de vokse opp.

Det tror jeg gjelder uavhengig av om man adopterer eller ikke, i og med at følelsen er like sterk for et adoptert barn som et egenfødt barn.

Jeg tenker også av og til på om mine barn skulle bli mer glad i en annen mor dersom jeg dør (For det ville jo sannsynligvis skje at min kjære finner seg ei annen ei etter hvert?). Men man kan ikke tenke sånn og det er ofte sånne tanker som er ubegrunnet angst. For hvor stor er sjansen? Veeldig liten.

Nyt heller tiden du har nå og ikke tenk på hva som kan skje. For det er mye nemlig, og du ville ikke ha tid til å tenke på annet, dersom du skulle bekymre deg så fælt. Lykke til.

[Gjest britt unni gabrielsen]

Kan ikke annet enn å si at jeg aldri har tenkt dine tanker. vi har to barn og en er adoptert. Om jeg dør hadde jeg håpet at de kunne bli glad i en annen dersom far fant en ny kone "mor". Man kan ikke være egoistisk og du hadde jo ikke merket dette allikevel - du hadde jo vært død så hva hadde da vært problemet??

Dessuten så eier man ikke sine barn uansett om de er adoptert eller ikke.

Lykke til og forsøk å tenke positive tanker i stedenfor - negativitet smitter over på dine rundt deg.

[tålmodig sjel]

Kjære deg,

dette var ikke så gode tanker sånn midt på natten.

Må innrømme at jeg ikke har tenkt så langt noen gang, men at jeg godt kan forstå din bekymring.

Det jeg vil si er at jeg er helt sikker på at når din datter hadde blitt voksen ville hun kunne sette seg inn i din situasjon og dine følelser som du hadde i løpet av den lange adopsjonsprosessen. Hvis hun engang ble mor selv ville hun også godt forstå hvor mye hun betydde for deg og hvor glad du hadde vært i henne den korte tiden dere hadde hatt sammen.

Uff, dette blir jo bare helt hypotetiske tanker og jeg håper dette aldri blir aktuelt for deg eller for noen av oss andre.

Kos deg med jenta di!!!

Klem fra

[Gjest ikke undertegnet]

Du får sørge for å få tatt masse bilder av deg og henne nå. (Det gjør jeg) Ikke bare fordi jeg er redd for å dø, men for at hun skal se at jeg var ung og pen en gang

Og så kan du lage en bok der du skriver til henne hvor glad du er i henne, hva dere gjør hver dag osv. Den kan hun få glede av uansett når hun blir voksen.

Og så er det jo fint at din mann lover å fortelle om deg.

Og dødsangsten følger nok med morsrollen litt som Aina sier. Det er ganske vanlig. Så ikke tenk at du skal "ta deg sammen" som noen her foreslår. Det er kanskje nettopp det at du ser at det kan ta slutt en dag, som gjør at du blir en ekstra god mor, fordi du vet hvor verdifull hver dag og hver kosestund er? Kos dere!