Hva er deres erfaring?

[påfugl]

Hvor lang tid gikk det før barnet aksepterte dere begge to?( mamma og pappa)

Her i gården er det mest mamma som duger, fortsatt. Pappa får hente henne om morgenen, går rimelig greit i lek, spiser av og til fra hånden hans, men det må selfølgelig passe damen, dette går nemlig ikke hver gang han prøver.

Hva er deres erfaring med tilknytning til begge to. Det er vel mest vanlig med mamma først, er det ikke?

Vi har vært hjemme i 5 uker nå, pappa har vært hjemme hele tiden.

[korma]

Vet ikke om dette er noen trøst, men min datter på snart 4 og min sønn på 16 måneder har fortsatt mammaen som sin soleklare favoritt....... Og vi har hatt begge siden de var babyer. Minstemann kan fortsatt begynne og hyle og spurte bort til meg hvis pappaen har tenkt å ta ham opp, og storesøster er også en stor mammajente. Selvsagt er de glade i faren sin, men de er fortsatt små, og mamma er nå mamma..

Minstemann som vi ikke kan snakke så mye med synes det er helt topp og være sammen med pappa, vel og merke når jeg ikke er tilstede. Han gråter kanskje litt når jeg går fra dem, men så er jeg glemt i neste sekund. Når det gjelder storesøster har vi f.eks. rutine på å legge henne annenhver kveld for å unngå at hun hver kveld prøver seg med "nei, mamma skal legge meg.." Og det fungerer helt fint.

Jeg tror du skal la mannen din være alene litt med barnet sitt uten at du "svever" rundt i bakgrunnen for å sjekke at alt går bra. Det høres jo ikke ut som om hun er utrygg i forhold til pappaen, mer at hun foretrekker deg.

LYKKE TIL!!

[Anka]

Vårt barn avviste også pappan sin i starten. På hentereisen ville hun ikke engang se på han, og gråt med eng gang han forsøkte å nærme seg.

Det endret seg ganske raskt når vi kom hjem, hvor jeg bevisst reiste ut av hjemmet for en kortere periode allerede første dagen vi var hjemme.

Da måtte hun forholde seg til pappa, og det gikk i grunnen veldig greit.Han fant på ting han visste at hun likte å gjøre, da er det vanskelig å være avvisende og surmule". Hun gråt litt med en gang jeg dro den første dagen, men siden har hun ikke "klaget"

Håper det retter seg snart for dere!

MVH

[påfugl]

Vårt barn avviste også pappan sin i starten. På hentereisen ville hun ikke engang se på han, og gråt med eng gang han forsøkte å nærme seg.

Det endret seg ganske raskt når vi kom hjem, hvor jeg bevisst reiste ut av hjemmet for en kortere periode allerede første dagen vi var hjemme.

Da måtte hun forholde seg til pappa, og det gikk i grunnen veldig greit.Han fant på ting han visste at hun likte å gjøre, da er det vanskelig å være avvisende og surmule". Hun gråt litt med en gang jeg dro den første dagen, men siden har hun ikke "klaget"

Håper det retter seg snart for dere!

MVH

Jeg har gått fra henne noen ganger, dette prøvde vi ut etter få uker hjemme. Men, vi syntes hun ble enda mer klengete på meg de påfølgende dagene.Kontakten med faren tok seg opp igjen da hun følte seg trygg på at jeg ikke forsvant igjen. Dette gjentok seg for hver gang jeg gikk. Dette følte vi ble for vanskelig, vi var redd for å miste den skjøre kontakten de tross alt har/hadde bygget opp. Vi stoppet derfor med mine forsvinninger.

det rare er at hun er så inkonsekvent i sitt forhold, hun godtar han, men i neste øyeblikk springer hun nesten vekk når han nærmer seg.

Er det rart en stakkar blir forvirret?????

Legger til at hun er 2 år.

[bringrid]

Vet ikke om dette er noen trøst, men min datter på snart 4 og min sønn på 16 måneder har fortsatt mammaen som sin soleklare favoritt....... Og vi har hatt begge siden de var babyer. Minstemann kan fortsatt begynne og hyle og spurte bort til meg hvis pappaen har tenkt å ta ham opp, og storesøster er også en stor mammajente. Selvsagt er de glade i faren sin, men de er fortsatt små, og mamma er nå mamma..

Minstemann som vi ikke kan snakke så mye med synes det er helt topp og være sammen med pappa, vel og merke når jeg ikke er tilstede. Han gråter kanskje litt når jeg går fra dem, men så er jeg glemt i neste sekund. Når det gjelder storesøster har vi f.eks. rutine på å legge henne annenhver kveld for å unngå at hun hver kveld prøver seg med "nei, mamma skal legge meg.." Og det fungerer helt fint.

Jeg tror du skal la mannen din være alene litt med barnet sitt uten at du "svever" rundt i bakgrunnen for å sjekke at alt går bra. Det høres jo ikke ut som om hun er utrygg i forhold til pappaen, mer at hun foretrekker deg.

LYKKE TIL!!

Mine egnefødte gutter var mammadalter til over skolealder synes jeg å huske. Når jeg var til stede, ble alle spørsmål rettet til meg også de som hadde med pappaen å gjøre.

Så en tid var jeg hjemmefra sju kvelder i uka ved leggetid. Da koste de seg sammen pappaen og sønner.

De er begge store og selvstendige ektemenn og fedre i dag. Så det gikk over, heldigvis!

[Anka]

Jeg har gått fra henne noen ganger, dette prøvde vi ut etter få uker hjemme. Men, vi syntes hun ble enda mer klengete på meg de påfølgende dagene.Kontakten med faren tok seg opp igjen da hun følte seg trygg på at jeg ikke forsvant igjen. Dette gjentok seg for hver gang jeg gikk. Dette følte vi ble for vanskelig, vi var redd for å miste den skjøre kontakten de tross alt har/hadde bygget opp. Vi stoppet derfor med mine forsvinninger.

det rare er at hun er så inkonsekvent i sitt forhold, hun godtar han, men i neste øyeblikk springer hun nesten vekk når han nærmer seg.

Er det rart en stakkar blir forvirret?????

Legger til at hun er 2 år.

Hei!

Her i huset variere det selvfølgelig ennå litt, men nå ligger det innenfor normalen, for å si det slik. Mamma har ikke en liten skygge overalt lenger, og h*h krabber opp på fanget til paapa for å kose.

Vårt barn har akkurat fyllt to år, og vi har bare vært hjemme i ca 6 uker. Men hun er av type både robust, besremt, kjærlig og trygg. (og "fe seg" som noen sier på våre kanter;-)

Vi merket ganske raskt at hennes avvisning gikk på vilje mer enn på usikkerhet. Hun hadde rett og slett behov for å markere noe.

I tillegg kan det jo nevnes at vi har et barn fra før, og kjenner til noen av "knepene" fra før. Men barn _er_ forskjellige, man må gjøre det man føler er rett i sin situasjon.

Lykke til!