En lillesøsters tanker

[Gjest 15 år]

Jeg vet ikke helt om jeg har lov til å skrive her, fordi jeg ikke har mistet et barn. Men jeg vil gjerne at dere leser dette likevel, for jeg har mistet broren min.

Moren min har vært medlem av Et barn for lite i over 3 år, så jeg vet ganske mye om det.

For snart 5 år siden mistet jeg broren min i en forferdelig bilulykke. Jeg kan ikke tro at det snart er 5 år siden, for jeg husker det som om det var i går. Jeg var bare 10 år, men fikk med meg det meste av det som hendte da.

Jeg er 15 år nå og takler det hele mye bedre.

De fleste tør ikke spørre om eller nevne broren min, for de tror det kan såre meg. Men jeg har alltid vært et åpent menneske som tåler det meste.

I det siste har et par av jentene i gjengen min turt å spørre meg, som f.eks bestevenninna mi. Hun spurte meg forsiktig i sommer om jeg greide å snakke om broren min, jeg sa at hun skulle spørre og jeg skulle svare og fortelle henne alt hun lurte på. Vi satt og snakket i 3 eller 4 timer i strekk, og det var deilig å endelig få snakke med henne om det.

Det verste jeg vet er når folk bare går og lurer og lar spørsmålene surre rundt i hodet på dem. Men noen spørsmål kan man spare seg for. Kusina mi som er 31 år, ser jeg ikke så ofte, men hver gang hun ser meg har hun de samme spørsmålene: "Har du det bra ?" og "Tenker du mye på broren din ? "

Det er de verste spørsmålene jeg vet om. "Ja, jeg har det bra, for livet må jo gå videre, jeg kan ikke gå og ikke ha det bra resten av livet." Men når hun spør om jeg tenker mye på broren min, har jeg et standardsvar "JA". Men jeg gjør egentlig ikke det...

Når jeg er ute og har det gøy sammen med vennene mine, tenker jeg ikke på han, men når jeg ser på bilder av han, hører navnet hans eller sitter alene, da tenker jeg på han.

Det begynner å bli mørkt nå, jeg bor i Finnmark, så jeg er vant til lys hele døgnet om sommeren. Jeg har lungebetennelse nå, så jeg må være hjemme hele dagen, men om kvelden går jeg ut og setter meg på en stol og ser på stjernene. Da kommer det masse tanker frem, tanker om broren min, familien min, vennene mine, alle som betyr noe for meg.

Akkurat nå er det høydepunktet i dagene mine.

Men dere som har mistet et barn og som har et til, ikke glem det dere har. Da broren min døde, følte jeg meg helt alene, moren min brukte all sin tid foran dataen, hun satt og jobbet med bilder av broren min og gråt.

Jeg følte det som om hun hadde glemt at hun hadde meg igjen.

Og de første årene klandret jeg faren min for at lånte bort bilen sin til broren min, så han snakket jeg ikke mye med.

Nå har jeg mer enn nok oppmerksomhet, og vet at faren min ikke kunne vite at det skulle skje noe galt, når han lånte bort bilen. Jeg har et nesten perfekt liv, med foreldre som er glad i meg, hus, nok mat og masse venner jeg kan stole på, men det vil alltid mangle noe i livet mitt, nemlig storebroren min.

Men tenk nå over det, ikke glem de som er igjen, det er greit å sørge og ha det vondt, men det er fortsatt noen igjen som er glad i deg !

Dette diktet vil jeg dele med dere. jeg skrev det en kveld jeg satt ute og tenkte:

LIVET ER SOM ÅRSTIDENE.

Våren, liv kommer til, det blir lyst - som fødselen.

Sommeren, alt blomstrer, vokser og utvikler seg - som ungdomstida.

Høsten, liv eldes, blir gammelt og utslitt, med en fin, lang sommer å se tilbake på.

Vinteren, alt liv blir borte, det blir mørkt, kaldt, uten følelser - som døden.

Noen ganger kommer det en snøstorm på våren, og tar bort livet altfor fort....

Kjærlig hilsen Karianne, 15 år.

[rika]

Kjære dokka.

Det var et fint innlegg du hadde skrevet.

Er kjempestolt av deg:-)

Kos fra Tante.

[smila]

Kjempe fint at du vil dele tankene dine med oss.

[juliet2]

Hei 15 år.

Det var ett sterkt vakert innlegg du hadde skrevet. Du virker som ei moden og veloverveid jente. Dette vil du nok nyte godt av seinere i livet.

Synes innlegget ditt var flott, mange ting der som er viktige til ettertanke for oss som er foreldre til ett barn forlite.

Viktig å få andre vinklinger på sorg - liv - følelser.

Skriv gjerne i gjen en annen gang dersom du ønsker det.

Håper du snart blir frisk av lungebetennelsen.

God Helg

Mvh

[Gjest mammaen din]

Kjære store lille jenta mi.

Visst var det tøft da broren din døde, for meg, for deg, for pappa og alle som var glad i bror.

Jeg håper inderlig at du visste det da, og jeg vet at du vet det nå, at jeg elsker deg høyere enn alt.

Når du av og til synes at jeg er umulig, overbeskyttende og ikke helt med, så tror jeg også at du innerst inne vet at det er fordi jeg har en intens trang til å beskytte deg og sørge for at ingenting farlig skal komme i din vei.

Og jeg tror også at du innerst inne synes at du har en ganske glup mamma, selv om hun ikke kan plukke poteter.

Kjempe-super-glad i deg, jenta mi, du er mitt livs lys.

Klem fra mammaen din

[Sonne]

Kjære Karianne;

takk for at du delte tankene dine med oss. Du virker utrolig reflektert; du viser oss tydelig at det ikke bare er vi foreldre som jobber oss gjennom følelser og tanker i en sorgprosess. Du klarer i en alder av 15 år å sette bedre ord på følelsene rundt tapet av broren din enn mange voksne noen gang evner...

Jeg kjenner fra før en del av din mors følelser rundt å miste gutten sin, og det gjorde sterkt inntrykk å lese din som lillesøsters opplevelse av å miste storebroren sin. Selv har jeg ikke så store barn: ei på fire år og ei på fire uker! Jeg opplever dog også at fireåringen min har sine følelser i forhold til storesøstera si som hun aldri fikk lære å kjenne selv, men allikevel har levd med tapet av siden hun ble født. Senest i kveld begynte hun plutselig å gråte og sa at hun var lei seg for at storesøster Eirin var død.. Da skulle jeg som mamma gjerne vært på innsiden av det som rører seg i hodet på henne, for på en best mulig måte å komme henne i møte der og da. Jeg tror at vi som foreldre er veldig opptatt av både hvordan deres egen sorg har virket inn på dere som søsken og likedan hvordan vår foreldres sorg har påvirket dere.Oppi alt følelsesvirvaret føler vi nok noen ganger at vi ikke helt strekker til overfor dere, men vit at vi prøver så godt vi kan!

Takk også for det fine diktet du har skrevet. Ønsker deg alt godt, og god bedring med lungebetennelsen din!

Varme hilsener fra meg;

[Gjest Kristin (eam)]

Kjære kjære lillesøster.

En stor klem til deg fra oss tre !

Innlegget ditt er flott - vi må alle så godt vi kan forsøke å være til stede i det livet vi har. Det er ikke alltid like lett !!

Håper du er frisk igjen nå !

Klem til deg fra Kristin & Co

Tusen takk for besøket i sommer - håper vi sees igjen snart !

[Anki]

Kjære deg

Sitter her og tørker tårer etter å ha lest innlegget ditt. Det var et veldig flott innlegg med mye viktig innhold.

Også fikk jeg tårer i øynene av svaret fra mammaen din.

Lykke til videre til dere begge to og resten av familien deres.

Vennlig hilsen

[Angela1365380318]

Heisann!

Du virker veldig moden og reflektert tross alt den unge alderen din. Det er ikke bare foreldre som blir lei seg og lider etter et menesketap, men hele sammfunnet - i ulik grad.

Barn kan gjærne ha det verre en foreldrene for de ikke blir fortalt og forklart alt, de mister en søsken og foreldrene blir forandret.

Eg sjønner godt at du gav faren din skylden da du var yngre, det ble lettere slik, barn trenger en forklaring, en grunn til at noe sjedde, men når du ble eldre så du nok at verden ikke alltider så lett.

Håper alt blir bra for deg i fremtiden!

[Marit]

Hei lillesøster !

Veldig rørende å lese innlegget ditt.

Tror nok at jeg kjenner moren din,og vet at du har en flott og omtenksom mor.

Her i huset sitter også ei lillesøster.Hun var bare 6 år da broren ble overkjørt av bussen.Nå er hun 12.

Har skrevet ut innlegget ditt slik at hun kan få lese det.

Som mor må jeg si at det er veldig vondt at jeg ikke kan lindre hennes sorg eller gi henne broren tilbake.

Hun har nå fått en ny rolle,og er storesøster til to små jenter.

Hun er veldig redd for at noe skal skje med dem.

Jeg vil alltid ha ett spesiellt forhold til min elste datter pga. det vi har måttet gå igjennom sammen......

Lykke til med tia framover.