Tunge dager og mange spørsmål.......

[Gjest snart adoptant?]

Håper noen tar seg tid til å lese vår historie selv om den blir lang....

Etter en lang og hard prosess både fysisk og psykisk med flere ICSI-forsøk føler vi at vi nå er kommet til et punkt hvor vi må ta en avgjørelse. Dette fordi vi er slitne og merker at denne prossessen tar alle våre krefter og at det blir tyngre og tyngre å bære.Helt siden vi fant ut at vi nok ikke blir foreldre uten hjelp har vi hatt adopsjon i bakhodet, men valgte som mange andre å prøve assistert befruktning først.

Vi satte oss et mål på hvor mange forøk vi ville prøve - for å ha en grense å forholde seg til. Vi har utifra dette ett forsøk igjen ( har også betalt for dette) Nå viser det seg at vi vegrer oss for å ta dette forsøket. Føler at grensa for hva kroppen og psyken klarer er nådd. Tankene svirrer hele tiden. Hva gjør vi? Er vi "svake " som ikke orker å ta flere forsøk nå selv om det er fire mnd. siden det forrige? er det verdt alt slitet? Men ikke minst: Tanken om at jo lenger vi holder på med ass. befruktning- desto lenger utsetter vi den lange adopsjonsprossessen.... Nå snakker vi mer og mer om å ta kontakt med sosialkontoret. Jeg lurer på hvordan andre jobber seg gjennom denne avgjørelsen og prossessen...?? Vi er 28 år begge to, har visstnok god eggkvalitet, men har likevel ikke lyktes så langt. Selv om mange sier at vi er unge og har tid til både å prøve flere iCSI-forøk og evt. starte en adopsjonsprossess om et års tid føler vi selv at selv om vi er unge så har vi allerede levd med dette i tre år. Hvor mye orker man?

Jeg vet at ingen kan fortelle oss hva vi skal gjøre, men jeg tror at mange her inne har vært gjennom assistert befruktning og kanskje hatt mange tanker rundt adopsjon - ICSI/IVF. Hvordan taklet dere situasjonen? Er det lettere for dem som bare kan se for seg et av alternativene? Vi prøver å veie alternativene opp mot hverandre og har sett at det ikke er barnets hudfarge eller om det ikke er vårt biologiske som er vårt problem. Adopsjon er en lang ventetid , men med et barn i den andre enden. ICSI er en knalltøff prosess, men KAN gi oss et barn om et års tid. Hadde vært lettere å stole på magefølelsen om at adopsjon er det rette for oss hvis ikke legene hadde vært så positive til vår alder og sjanser. Hvordan har dere andre hatt det før avgjørelsen var tatt?

Er det en lettelse å kunne ta det endelige valget??

[Betty]

Jeg er 29 år nå og vi startet adopsjonsprosessen i fjor sommer. Vi forsøkte eggdonasjon først, men det lyktes ikke selv om alt annet uteom eggene var ok i kroppen min. Legen var kjempepositiv før forsøkene våre, og syns nesten det var rart at jeg ikke ble gravid, men det var jo 50/50 på hver forsøk, så ingen kan garantere graviditet. Et par måneder før det siste forsøket (vi hadde bestemt oss for tre forsøk, og tenkte også på adopsjon underveis) følte jeg at det begynte å stoppe for meg. Det siste forsøket var tyngst psykisk og jeg var ikke noe positiv. Etter at testen var tatt sa jeg at nå er det nok, nå klarer jeg ikke mer! Etter at den avgjørelsen var tatt følte jeg meg 10 kg lettere, det var som om livet kom tilbake til meg Vi behøvde ikke lang tid på å finne ut at adopsjon var noe for oss, men så hadde vi jo også tenkt på det underveis. Nå er det ikke alle som har det sånn, og det er bare dere selv som vet når nok er nok, og om adopsjon blir det rette. Det høres ut som om du begynner å få nok, og da kan det jo være godt å lese innleggene her på siden for å "bli kjent med adopsjon", også kan du få tilsendt informasjonspakker i fra foreningene.

Det ble litt rotete der her, men jeg håper det var til litt hjelp...Lykke til videre!

[Gjest nickløs idag]

Kjære deg/dere!

For 3 år siden var vi midt i prosessen med prøverør, medisinering, psykisk belastning og alt som følger med. Etter andre forsøket der vi fikk beskjed at pga av eggkvalitet ville jeg aldri kunne bli gravid, fikk vi et og annet å tenke på! Aldri gravid? Jeg? Jamen jeg vil jo så gjerne ha et barn og prøverør er/var løsningen på mitt store ønske! Skal innrømme at det vart noen tunge dager men så innså vi at det viktigste var ikke at barnet kom fra magen, men at det kom fra HJERTET! Da bestemte vi oss for adopsjon, og jeg har ikke angret så mye som et ørlite sekund engang. Det var som om all verdens bører ble løftet av mine skuldre når beslutninga var tatt. Nå går vi i spenning og venter på tildeling og VET at barnet vi lengter sånn etter virkelig kommer!!!! Endelig!!!

Så mitt råd til deg/dere er å starte adopsjonprosessen med en gang, det er en ganske lang vei men den gir iallfall resultat og det er det viktigste. Dere kan jo eventuelt prøve andre alternativ etter adopsjonen vist ønsket er der, dere er jo begge unge.

Ønsker dere all mulig hell og lykke med hva dere enn måtte bestemme dere for.

Stooor klem fra ei som er glad for valget som ble tatt....

[Gjest Nagel]

Hei, jeg kjenner meg godt igjen i dine tunge dager og mange spørsmål. Vi er et par, litt eldre enn dere, men likevel unge nok til å ha flere år på oss til å få egne barn og til å adoptere. Etter tre IVF-forsøk kom også vi til et punkt hvor det å fortsette med IVF framstod som forferdelig slitsomt. Vi orket rett og slett ikke flere forsøk enda vi kunne få flere gratis. Adopsjon har hele tiden vært et alternativ for oss, men det er et eller annet med at så lenge det er muligheter for IVF så vil man gjerne forsøke det også. IVF er stressende, vondt og etter noen mislykkede forsøk framstår adopsjon som et mye bedre alternativ (i hvert fall gjorde det det for oss). Nå venter vi på barn - dokumentene våre ble sendt i går, og IVF er ikke i tankene våre i det hele tatt. Det var rett og slett deilig å ta en avgjørelse om å kutte det ut. Lykke til, hva du enn velger å gjøre.

[flora]

Kjære snart adoptant!

Det skal ikke være enkelt å ta en avgjørelse for hva man ønsker seg her i livet. Vi brukte lang tid på å bestemme oss, og vi hadde under våre ivf-forsøk adopsjon liggende i bakhodet. Vi har også et forsæk igjen, men kroppen min protesterte i en alder av 28 på å ta dette siste forsøket. Vi fant ut at det siste forsøket kunne vi "glemme" en stund, og det gjorde vi. Lettelsen over å ha "glemt" det , var enorm den dagen , og vi angrer ikke. Det var faktisk ganske deiligt å slippe å tenke på hormoner, sprøyter og spray osv. Jeg angrer ikke på at vi har valgt å stille oss i adopsjonskøen, og nå er vi bare noen måneder unna å få et barn. kanskje er vi over nyåret foreldre til et deilig barn som er vårt. Vi gleder oss enormt. Vi brukte mye tid på å tenke over hvordan barnet ville få det hos oss, og hvordan det måtte være å være mørkere i huden enn de fleste. Men vi tror at vi som foreldre kan være til stor hjelp der. Vi fortalte det tidlig til våre familier, slik at også de skulle få tid til å bli vante til dette nye. Alle har støttet oss. Og, det siste ivf-forsøket- det kan dere jo ta senere, hvis dere føler for det da!

Dere må ha lykke til, uansett hva dere velger. Det blir nok rett uansett!

mvh

[Gjest snø]

Heisann,

Vi var som dere, ganske unge da vi satte igang med prøverør. Vi ble "kastet ut i det" ved en tilfeldighet, egentlig. Jeg var på sykehuset i forbindelse med cyster på egglederne, det kom fram at vi ikke hadde brukt prevensjon på flere år (fordi jeg ikke tåler noe), man konkluderte med at jeg sikkert var steril, og vi ble spurt om vi ville forsøke prøverør. Sånn havnet vi i prøverørskarusellen (!).

Vi var da 24 år gamle og studenter, og hadde _egentlig_ ikke planer om å få barn på flere år, men når det ble snakk om "nå eller aldri", så gikk vi så klart for "nå" :-)

I forkant av alt dette, før vi fikk vite at jeg var steril, hadde vi pratet om at vi godt kunnet tenke oss å adoptere i tillegg til å få egenfødte barn. Vi så for oss to fra magen og en fra Kina :-)

Vi hadde to prøverørsforsøk, begge like mislykket. Første gangen var vi veldig optimistiske - vi var jo unge og spreke og eneste feilen var tette eggledere, dette skulle gå veien! Nedturen var deretter.... Andre forsøket hadde vi 6 mnd etterpå, uten like store forventninger, riktignok, men ikke desto mindre nedtur. Jeg la egg i hauger og spann, men kvaliteten var så som så, så vi fikk beskjed om at vi burde ta det siste forsøket innen utgangen av året. Jeg var da så vdt fylt 25 år...

Vi bestemte oss for å hoppe av prøverørskarusellen, legge barn på hylla noen år til, og heller adoptere. I og med at vi tidligere hadde snakket om adopsjon som noe vi kunne tenke oss å gjøre, var ikke terskelen så høy for det valget. For oss var prisen for prøverør for høy psykisk. Det var en lettelse å ta det valget!

Vi bestemte oss for at vi skulle få barn innen vi ble 30, men det året jeg ble 26 ble "alle" rundt meg gravide, og det slet på humøret... I og med at adopsjon fort tar 2-3 år (hadde vi hørt), så tenkte vi at om vi ble foreldre når vi var 29 ikke skilte seg så mye fra å bli foreldre når vi var 30. Jeg følte meg "gravid" i det vi startet, og det ble med en gang mye lettere å forholde seg til alle magene som "poppet opp" rundt meg.

Tilfeldighetene ville ha det slik at adopsjonsprosessen vår gikk atskillig fortere enn beregnet, og 15 mnnd etter at vi satte i gang - på snømannens 27-års dag ble vi foreldre til ei lita prinsesse på 10 uker (Colombia).

Nå er vi helt i startgropen for nummer to....

Vi har aldri angret så mye som et sekund på at vi hoppet av prøverørskarusellen til fordel for adopsjon. Det var SÅ rett for oss!!! Vi fikk den datteren vi skulle ha. Hadde vi gjort ting annerledes, hadde aldri hun blitt vår...

Jeg vil ikke råde deg i den ene eller andre retningen, bare be deg om å stole på hjertet og magefølesen. Hvis du tror du kommer til å luyre på hva som ville blitt resultatet av det 3. forsøket, så ta det! Blir det vellykket, så kommer dere aldri til å angre på at dere tok det, så klart, og om det er mislykket, så forsinker det dere litt i adopsjonsprosessen - men dere får likevel akkurat det barnet dere skal ha :-))

Men hvis du/dere ikke orker tanken på flere forsøk, så synes jeg ikke dere skal ta flere. Om barnet ens er adoptert eller egenfødt - det spiller til syvende og sist ingen rolle.

Dere skal ikke tenke på hva andre måtte mene og synes, bare hva som kjennes rett for dere :-)

Vi har vært der dere er når, og angrer ikke et sekund på det valget vi gjorde i alle fall. Om det samme er rett for dere, er det bare dere som kan svare på...

Lykke til med valget!

Beste hilsen fra

[bart1365380352]

Hei

Skjønner dere har mye å slite med og ikke minst skjønner jeg det er vanskelig å ta en avgjørelse. Vi har riktignok ikke vært i helt samme situasjon men har sikkert slitt med de samme tankene. Vårt først barn kom uten noe "styr". Ble raskt gravid med eldstemann nesten for raskt he he. Numer to lot derimot vente på seg og tanken på at nummer to skulle være fra ett annet land var helt fjern. Etter diverse hormontabletter og mange tårer

begynte tanken om adopsjon å melde seg. Fikk først masse brosjyrer fra de forskjellige foreningene og bestemte oss så for land. Etter første møte med sosialkontoret var det akkurat som en tung bør ble løftet fra skuldrene mine. Det var så rett så rett det valget vi hadde tatt. I dag sitter vi med en flott gutt på 8 år og ei lita jente fra kina på 2 år.

Så forskjellige som det går an både i sinn og skinn men likevel våre barn. Jeg kan med hånden på hjertet si at begge "svangerskapene" har gitt oss like mye og følelsene er like sterke for begge to. Det er ingen forskjell rett og slett. Jeg er sikker på at dere finner ut hva som er rett for dere, dere er begge unge og har masse tid foran dere. Det eneste jeg eventuelt kanskje angrer på er at vi ikke begynte med adopsjon tidligere, men da hadde vi ikke hatt henne som vi har nå så det er vel en mening med alt.

Ønsker dere alt mulig godt og håper at det ordner seg for dere.

klem fra Bart

[Gjest litchi]

Hei !

Jeg er ikke helt i samme situasjon som deg, men det ligner litt. Jeg har ikke problemer med å bli gravid, men derimot problemer med å fullføre svangerskap. Har hatt to missed abortions (fosteret dør, men støtes ikke ut), den første så sent som i 19 uke.

Vi har et barn fra før, så gyn. sier at det sikkert går bra neste gang.

Min mann er ikke innstilt på å adoptere før vi har forsøkt et svangerskap til. Tanken skremmer nærmest vettet av meg, og jeg skulle gjerne gått over på adopsjon med en gang. Siden "oddsen" vår kanskje ikke er så dårlig, og det er så viktig for min mann, synes jeg nesten jeg må "føye meg".

Men - jeg synes ikke det er feigt/svakt å ta et valg om at man faktisk ikke vil utsette seg for mer - enten det gjelder assistert nefruktning, eller risikosvangerskap. Det er sunt, synes jeg, at man faktisk har såpass kontakt med egne følelser og en oppfatning av hvor mye man selv tåler. Det smarteste man kan gjøre, er å ta konsekvensen av det, i stedet for å slite seg ut fordi man på en eller annen måte synes man "bør". Det bør da ikke være et nederlag å ta konsekvensen av at "nok er nok" !

Det vil alltid være noen som synes dere burde valgt annerledes - uansett hvilken beslutning dere tar. Håper dere finner ut hva som virkelig er best for dere, og handler i henhold til det.

Lykke til !

[bek]

Har vært gjennom det samme som dere, så jeg vet litt om hvordan dere har det.

Vi valgte å adoptere etter endel ICSI forsøk, og det har vi ikke angra på en dag.

Men vi utsatte siste forsøk til etter adposjonen. Få dere lov til det??

Vi ble ikke gravide, da heller, men det var mye letter å bære. Vi hadde jo ein flott gullgutt!

[Gjest aneca]

Jeg kjenner meg så godt igjen, bortsett fra at det gikk så mye lengre tid før jeg tok avgjørelsen om at prøverørsforsøk var et avsluttet kapittel. Tror det er riktig det du sier, at valgets kval gjør det ekstra vanskelig, i tillegg til den fysiske og psykiske belastningen selvfølgelig. Vi var friske begge to og kunne teorietisk få barn med andre partnere, bare ikke med hverandre. Det gjorde at vi hele tiden tenkte at det før eller siden ville gå bra. Egg-/sædkvaliteten var topp, modningen av eggene topp, ingen syster eller ligende osv. Dette førte til at vi hadde seks forsøk. I etterkant skulle jeg ønske det var noen som hadde satt foten ned, siden jeg ikke selv klarte å ta den avgjørelsen. I denne lange prosessen var ikke adopsjon egentlig et alternativ, det ble bare nevnt som en tanke. Vi gikk til adopsjonsforengen uten på noen måte å ha gjort oss opp en mening på hvorvidt adopsjon var tingen for oss eller ikke. Vi ønsket bare å sjekke det ut, slik at dersom vi en dag forsatt kom til å være uten barn, så kunne vi alle fall si til oss selv at alle ting var nøye overveid.

Nå er vi likevel foreldre til verdens skjønneste lille jente ;-) Vi er helt tussete og øre av lykke. Det er det riktigste vi noen gang har gjort!!! Eneste grunn til at jeg ikke kan si at det skulle vi gjort for lenge siden, er det faktum at vi da ikke ville hatt henne. Trodde heller aldri på dem som følte at dette barnet og ingen andre var akkurat deres - nå gjør jeg det - det var bare sånn. Alt annet rimer ikke - hun er vår!! (selv om morsfølelsen på ingen måte kom av å se på bildet av henne, slik mange andre sier den gjorde. Det var bare sååå uvirkelig frem til vi fikk sett og holdt henne ;-)

Det er umulig å råde andre i en så viktig avgjørelse som dette, men jeg tror ting faller på plass i det øyeblikket valget er tatt (det er en lettelse) og adopsjosnprosessen er i gang. Og har dere først fått barnet forstår du bare ikke hvorfor i all verden du kastet bort så mye tid på kunstig befruktning etc.

[Gjest snart adoptant?]

Jeg kjenner meg så godt igjen, bortsett fra at det gikk så mye lengre tid før jeg tok avgjørelsen om at prøverørsforsøk var et avsluttet kapittel. Tror det er riktig det du sier, at valgets kval gjør det ekstra vanskelig, i tillegg til den fysiske og psykiske belastningen selvfølgelig. Vi var friske begge to og kunne teorietisk få barn med andre partnere, bare ikke med hverandre. Det gjorde at vi hele tiden tenkte at det før eller siden ville gå bra. Egg-/sædkvaliteten var topp, modningen av eggene topp, ingen syster eller ligende osv. Dette førte til at vi hadde seks forsøk. I etterkant skulle jeg ønske det var noen som hadde satt foten ned, siden jeg ikke selv klarte å ta den avgjørelsen. I denne lange prosessen var ikke adopsjon egentlig et alternativ, det ble bare nevnt som en tanke. Vi gikk til adopsjonsforengen uten på noen måte å ha gjort oss opp en mening på hvorvidt adopsjon var tingen for oss eller ikke. Vi ønsket bare å sjekke det ut, slik at dersom vi en dag forsatt kom til å være uten barn, så kunne vi alle fall si til oss selv at alle ting var nøye overveid.

Nå er vi likevel foreldre til verdens skjønneste lille jente ;-) Vi er helt tussete og øre av lykke. Det er det riktigste vi noen gang har gjort!!! Eneste grunn til at jeg ikke kan si at det skulle vi gjort for lenge siden, er det faktum at vi da ikke ville hatt henne. Trodde heller aldri på dem som følte at dette barnet og ingen andre var akkurat deres - nå gjør jeg det - det var bare sånn. Alt annet rimer ikke - hun er vår!! (selv om morsfølelsen på ingen måte kom av å se på bildet av henne, slik mange andre sier den gjorde. Det var bare sååå uvirkelig frem til vi fikk sett og holdt henne ;-)

Det er umulig å råde andre i en så viktig avgjørelse som dette, men jeg tror ting faller på plass i det øyeblikket valget er tatt (det er en lettelse) og adopsjosnprosessen er i gang. Og har dere først fått barnet forstår du bare ikke hvorfor i all verden du kastet bort så mye tid på kunstig befruktning etc.

Takk til alle dere som har svart meg og som har bidratt med sin historie og sine tanker! Jeg synes det var så godt å lese om deres erfaringer- det er rart med det, en føler seg litt alene noen ganger..kjenner ingen i samme situasjon. Snakker endel med venner og familie men det blir ikke helt det samme.Det hjelper meg også til å sortere mine egne følelser når en leser andres erfaringer. For oss går det nok mot å legge ICSI på hylla- kanskje for godt. Vi er spente på ukene og månedene fremover.Tror og håper vi går mot lettere dager etterhvert. Vi sees nok her i tida fremover også...?!! Lykke til alle sammen.

[Lengsel1365380312]

Kjære deg!

Jeg henger meg på de andre og må bare fortelle at det er en lettelse å ha kommet til beslutningen om å adoptere. For meg har det tatt 10 år... så prosessen er lang!

Jeg begynte allerede som 21 åring å skulle få barn. Det har resultert i 8 missed abortions. Det har vært beintøft. Alle de undersøkelsene, stimuleringene, hormonbehandlingene etc... det gjør en helt syk. Ingen tvil om det. Lengselen gjør en enda mer dårlig.

Så derfor var det en lettelse da vi i februar i år sendte inn søknadspapirene om adopsjon! Det var deilig! Det viktiste er BARNET - ikke svangerskapet og fødselen. Snakk med andre som har født - de husker jo nesten ikke hverken svangerskap eller fødsel - og mange vil heller ikke huske det!

Det eneste jeg synes er litt "urettferdig" akkurat nå, er at jeg må gå på prevensjon - at jeg som ønsker meg barn så sterkt må gjøre alt for å unngå å bli gravid!! (Noe jeg blir veldig lett). Men heller det en nedtur på nedtur! Nå er beslutningen tatt og jeg kan nesten ikke vente med å gjøre istand barnerommet, handle inn etc. BARNET mitt kommer jo!!!

Lykke til videre i prosessen - dere finner ut av det!!