Om å miste barn....... (langt)

[fodi]

Hei!

Har lyst til å dele noen tanker jeg har med dere andre på DOL.......

Vi har alle tatt det jeg mener er det mest egoistiske valget av alle - nemlig at vi vil ha barn, og alle har vi, av forskjellige årsaker, valgt adopsjon.

Det var en meningsutveksling her for en kort stund siden om det å få barn var en menneskerett, og alle mente selvsagt at det var det ikke. Jeg vet dessverre så altfor godt at ingen har krav på å få barn. Jeg mistet et barn i dødfødsel, etter et fullgått og helt uproblematisk svangerskap for 5 år siden. Min baby var helt perfekt, men mistet surstofftilførselen og døde pga en knekk på navlesnoren noen timer før fødselen. Bare veldig, veldig uflaks, altså.

En sånn opplevelse setter selvsagt sine spor. At "tiden leger" er egentlig bare tull. Savnet er fortsatt like stort, men jeg har smertelig erfart at vi mennesker er sterkere enn vi tror. Man lærer seg å leve med det mest utrolige, og en dag klarer man og smile, le og å glede seg over livet igjen.

Å ha kommet meg igjennom en slik sorg har gitt meg en "ekstra sreng i ryggraden"- en følelse av å være usårbar og uslåelig. I tillegg har det lært meg å se forskjellen på viktige og mindre viktige ting i livet. Jeg bruker nå mine erfaringer til å forsøke å hjelpe andre som har mistet et barn.

Jeg traff mannen min etter denne opplevelsen, og vi har ikke klart å bli gravide, uvisst av hvilken grunn. Jeg har rett og slett ikke klart å starte utredninger for å finne ut av det. Prosessen som endte i søknad om adopsjon var laaang. Det tok ett år fra første kontakt med VB før vi tok kontakt igjen. Det var vondt, og det føltes urettferdig at jeg skulle være nødt til å adoptere. Jeg hadde tross alt vært gravid i 9 måneder, og født et barn. Det gikk enda noen måneder, med mye tenking og prating før jeg følte meg klar til å starte prosessen. Det var litt vanskelig, for mannen min hadde vært klar lenge. Men jeg følte at jeg måtte være helt sikker. Det ble jeg! Og det er jeg! Kjempeklar og kjempesikker på at vi vil få det godt med et lite Kinabarn, og ikke minst at barnet vil få det godt hos oss.

Nå er jeg gravid igjen, i hjertet denne gangen, og en gang, forhåpentligvis i løpet av våren 2004, vil vi få et svært etterlengtet barn og bli en liten familie på tre.

Jeg lurer egentlig på om det er andre "der ute" med samme bakgrunn som meg. Det hadde vært fint å få kontakt med dere.

Ønsker alle andre lykke til videre, hvor enn dere måtte befinne dere i denne prosessen!

Vennlig hilsen

[Gjest BlirMammaSnart?]

Tusen takk for at du var villig til og dele denne historien med oss andre.

Ellers er jeg nokså skrive lysten, men nå finner jeg altså ingen rette ord.

Stor klem fra en som også er gravid i hjertet.

[Gjest kimchi]

Det er ikke så lett og finne de rette ordene, men jeg har ingen problemer med å skjønne hva du mener når du sier at tiden ikke leger alle sår. Jeg har hatt tre svangerskap utenfor livmoren, men disse svangerskapene endte jo veldig tidlig, etter 7-8 uker. Jeg var overbevist om å lykkes med prøverør, og det var legene også, for jeg ble jo så lett gravid. Men slik gikk det ikke, og adopsjon var derfor et naturlig valg. Nå har jeg to flotte barn, og tenker sjelden på at livet kunne ha vært annerledes dersom jeg hadde fullført mine svangerskap. Når det er sagt, så sier det seg selv at jeg ikke hadde nådd og få et slikt forhold til det livet som såvidt var påbegynt inni meg, som du hadde til et barn du hadde båret i 9 måneder. Men livet går videre enten en vil eller ikke, og når du har fått ditt barn fra Kina vil du få det så travelt at tankene sjeldnere vil gå til det barnet som skullle ha fått leve. Men det barnet vil du alltid bære med deg inni deg, og akkurat den plassen vil aldri noen kunne ta.

Lykke til med alt.

[indiadatter]

.....for 13 år siden. Jeg hadde en knapp måned igjen av svangerskapet da jeg syntes det ble så stille i magen min. Sindre var død. Noen dødsårsak fikk vi aldri, men det var snakk om "krybbedød" i mors liv. Livet vårt ble forandret og vi blir aldri de samme mer. Jeg hadde faktisk ikke tenkt tanken at barnet kunne dø før det var født...

Nå har vi 2 flotte, levende barn: 1 gutt fra magen og ei jente fra India. Hadde 2 tøffe "svangerskap" med dem begge. Er veldig takknemlig for mine flotte barn (men det er vel ikke så spesielt kanskje) og kan virkelig skrive under på at det ikke er noen selvfølge å få barn...

Har ingen anonym e-post-adresse for øyeblikket dessverre, men hvis du har, fodi, har vi jo mulighet for kontakt.

Har tidligere vært aktiv i foreningen "Vi som har et barn for lite".

Hilsen

[Gjest cran]

Det var trist å høre om barnet ditt som døde en slik tragisk død. Jeg har også mistet et barn. Hun ble født i sjuende måned og døde rett etter fødselen. Årsaken viste seg å være en kromosomfeil, som det igjen viste seg at jeg er bærer av.

Mannen min og jeg startet adopsjonsprosessen ganske raskt etter dødsfallet, vi hadde så sårt behov for et barn. Midt i adopsjonsprosessen fikk jeg plutselig et akutt behov for å være gravid fysisk sett, og vi tok en liten pause i adopsjonen til vi følte at vi igjen var modne for adopsjon. Nå gleder vi oss vanvittig til å hente colombiagullet vårt!

[Kineserinden]

Kjære Fodi,

Jeg er i ferd med å avslutte mitt livs vakreste svangerskap - med en liten vidunderlig kineserinne under barmen - et barn jeg aldri har kjent sparke riktignok - men som mentalt påminner meg om sin eksistens hver eneste dag likevel - år ut og år inn får jeg nesten si...

(Det mest problematiske med denne typen svangerskap er vel at de varer uvanlig lenge)

"Gravid i hjertet" er et uttrykk jeg har lært å bli veldig glad i - det er ikke bare vakkert - det beskriver også svært godt hva som skjer med oss i adopsjonsventetiden.

Vi er nok ganske mange som har et barn for lite - eller vi er "mamma kun i hjertet - mot vår vilje".

Det er nok ingen "menneskerett" å få barn nei - snarere er det vel nærmest et "under" hver gang alt går bra - og det lille barnet får vokse opp og leve i rundt regnet 70-80 år. Det er jo dette vi har definert som "normalt" fordi det er et "gjennomsnitt" - men de aller fleste dør jo ikke på "gjennomsnittet" - noe vi alle vet hvis vi tenker oss om. Egentlig passer det jo aldri å dø..

Jeg har med andre ord også et lite barn på kirkegården. Alternativt har jeg et lite barn som venter på meg i himmelen - jeg liker helst å tenke det siste - det gir liksom livet mening at vi kanskje skal møtes igjen en dag.

Inntil så skjer (eventuelt) opplever jeg en vidunderlig lykke for tiden fordi jeg snart skal få være mamma igjen til et svært etterlengtet barn.

Lykke til med svangerskapet - jeg forstår du har en del måneder igjen. Kanskje vil du erfare at du trenger de månedene til å forberede deg mentalt på nedkomsten - slik tilfellet har vært for meg.

Beste hilsner fra Kineserinden