Kanskje litt for personlig...

[Gjest litchi]

men jeg prøver meg likevel.

Regner med at mange av dere her har opplevd sorgen over å ikke få egenfødte barn, enten fordi dere ikke har blitt gravide, eller fordi dere har problemer med å fullføre svangerskap.

Det jeg lurer på er: Har dere vært "ferdig" med å sørge over de barna dere ikke fikk eller mistet før dere startet adopsjonsprosessen, blir man "ferdig" underveis i prosessen, eller forsvinner den sorgen aldri ? Jeg spør fordi vi har opplevd noen spontanaborter, og opplever det som veldig tøft.

På en måte tror jeg at det vil hjelpe oss å komme i gang med en adopsjonsprosess - da vet vi at vi får barn en gang, forutsatt at vi blir godkjent. Men - så skal ikke adopsjon være sorgbearbeiding for foreldre, da.

Jeg er litt i tvil ?!

Også lurer jeg på om sorgen over å ha mistet er så sterk at den vil fortrenge lykken ved å adoptere - at det ikke føles nok som "eget barn". Dette siste tror jeg egentlig ikke på, men det bekymrer meg -ikke noen unge skal komme til oss for å ikke bli helt fullstendig elsket !!

Når jeg leser alle innleggene her, er jeg i alle fall ikke i tvil om at dere mammaer og pappaer er like glade i og stolte av deres barn, som jeg er i / av vår egenfødte !

Men vil vi bli det - i det barnet som evt. kommer til oss, og har noen av dere tenkt som meg før dere kom så langt ?

Håper jeg ikke sårer noen nå ved å spørre om dette !

[Gjest vordende mamma]

Hei på deg! Vi har selv hatt det veldig tøft til tider, og jeg har oså stilt megselv slike spørsmål. Om vi kanskje føler at vi adopterer for å lette sorgen etter tapene av barna vi har mistet. Men hver gang kommer vi frem til NEI det gjør vi absolutt ikke. Vi hadde nok ikke adoptert dersom vi hadde fått barna på "normalt" vis, men likevel. Vi mistet vårt siste barn etter et kort svangerskap i begynnelsen på januar, og satte i gang adopsjonen dagen etter. Hjalp nok litt på sorgen, men heller det at vi hadde noe positivt å se frem til. Alt ble mye lysere.

Uansett nå er det adopsjon som gjelder, og lurer nå fælt på hvorfor det skal være så mye "bedre" å føde barna enn det å få de "ferdige". Tror nok at etter overtakelse av vårt barn at vi likevel blir den perfekte familie, uten at barnet har ligget 9 måneder i min mage.

Lykke til skal dere ha.

Hilsen en lykkelig og sprekkferdig:

[Hilla]

Hei...

"Det samme her". Jeg har prøvd det meste for å bli gravid, og opplevd "det å miste" litt for mange ganger.

Sorgen og fortvilelsen ble større for hver gang.

Etter sisste misslykkede prøverørsforsøk startet vi med adopsjon.

Den vonde følelsen og tristheten slapp taket og vi hadde endelig noe å glede oss til selv om ventetiden var lang.

Jeg storkoste meg som "gravid" å kunne endelig tillate meg å se på barnetøy og drømme om barnet som vi en dag helt sikkert skulle få.

Vi har nå en nydelig jente fra Kina på snart 2 1/2 år.

Lykke til videre i prosessen ;o)

[Koreagull]

For meg var det sorgfullt å tenke på at jeg "måtte" gjennom IVF-behandling. Da det gikk et lys opp for meg, og jeg tenkte at "man kan jo adoptere uten å ha prøvd IVF!", følte jeg en lettelse som ikke kan beskrives! Jeg så rett og slett ikke positive sider ved å gå igjennom en slik behandling. Resultatet er for usikkert, og for mye tid kastes bort.Jeg får liksom ikke sagt nok hvor ferdig jeg er med å være opphengt i graviditet. Det vil nok alltid være en nysgjerrighet, men jeg tror oppriktig ikke graviditet (i tradisjonell form) er noe jeg sårt vil savne. Dette er jo selvfølgelig forskjellig for alle, og bare du kan svare på om du er ferdig med tidligere forsøk/spontanaborter. Det viktigste er å kjenne godt etter hva man egentlig føler, ikke at bearbeidelsen skal ta så innmari lang tid ;o) (Jeg har aldri opplevd en spontanabort, så det vil jeg ikke uttale meg om...)

Jeg følger hjertet mitt, jeg, for da vet jeg at det må bli bra! Lykke til ;o)

[tålmodig sjel]

Kjære deg!

Har lyst til å svare deg, kjenner meg igjen fra noen år tilbake.

Jeg har ikke hatt aborter, men 7 mislykkede prøverørsforsøk fra inn- og utland bak meg. (Ja, ja, egentlig var det vel veldig tidlige "aborter" for jeg fikk tilbake mange små liv i magen etter disse forsøkene, men jeg mistet alle).

I alle fall så sørget jeg noe helt vanvittig..............

Flere sa til oss: Hvorfor adopterer dere ikke? Men jeg/vi var ikke klare for det. Jeg var nesten besatt på å få vårt "eget" (les: biologiske) barn. Jeg var så sikker på at vi ville lykkes.

Men ut i 5-6 prøverørsforsøk skjønte til og meg jeg at dette ikke gikk. (Til slutt fikk jeg omtrent forbud av legen mot å prøve mer, jeg var psykisk knekt).

Vi begynte å undersøke mulighetene for adopsjon, selv om vi fremdeles ikke var ferdige med sorgen etter de livene vi hadde mistet og sorgen over de barna vi aldri fikk.

Jeg visste at jeg ville bli glad i et barn som ikke "var mitt eget" fra begynnelsen av, men jeg trodde ikke det ville bli helt som om jeg hadde båret det frem selv.

Ønsket om å få et barn sammen var så sterkt, at vi startet adopsjonsprosessen. Sosialkuratoren skjønte at jeg fremdeles sørget under intervjuprosessen. Hun terpet mye på om jeg nå var ferdig og klar for å adoptere. Jeg svarte at jeg var ferdig og klar nå. Jeg løy. Jeg ville adoptere, men ferdig med sorgen var jeg ikke. Vi brukte lang tid i prosessen og tok pauser underveis. Jeg sørget fremdeles over de barna vi ikke fikk.

Det tok 2 år før vi fikk vår vesle kinadatter i armene. Hun er 110% vår! Det er som jeg har født henne selv! (Jeg vet hva jeg snakker om fordi jeg har en egenfødt datter fra tidligere ekteskap).

Sorgen slapp taket underveis i prosessen. Nå tenker jeg (nesten) aldri på de små livene som ikke ble noe av.

Man får ikke tid, vet du, når man får et levende, krevende, vidundelig barn å ta seg av!!

Her ble det mye personlig utdyping på begynnelsen, men jeg prøvde bare å beskrive hvordan det var da vi tok beslutningen om å adoptere. En beslutning vi aldri har angret på, en beslutning som var så riktig for oss og (det virker som) for alle andre som adopterer også.

Anbefales på det sterkeste!!

Lykke til og klem fra

[Gjest wook]

Hei på deg! Vi har selv hatt det veldig tøft til tider, og jeg har oså stilt megselv slike spørsmål. Om vi kanskje føler at vi adopterer for å lette sorgen etter tapene av barna vi har mistet. Men hver gang kommer vi frem til NEI det gjør vi absolutt ikke. Vi hadde nok ikke adoptert dersom vi hadde fått barna på "normalt" vis, men likevel. Vi mistet vårt siste barn etter et kort svangerskap i begynnelsen på januar, og satte i gang adopsjonen dagen etter. Hjalp nok litt på sorgen, men heller det at vi hadde noe positivt å se frem til. Alt ble mye lysere.

Uansett nå er det adopsjon som gjelder, og lurer nå fælt på hvorfor det skal være så mye "bedre" å føde barna enn det å få de "ferdige". Tror nok at etter overtakelse av vårt barn at vi likevel blir den perfekte familie, uten at barnet har ligget 9 måneder i min mage.

Lykke til skal dere ha.

Hilsen en lykkelig og sprekkferdig:

Kjenner vedlig godt igjen det du skriver. Å få barn nr. 1 gikk ganske greit da jeg først ble gravid.Men da vi etter noen år skulle prøve på nr.2 var det alt annet enn enkelt. Når jeg endelig ble gravid endte det i spontanabbort hver gang. Etter gang nr. 2 begynte jeg å ymte fram på om adopsjon men mannen min ville ikke.

Jeg ble satt på hormonkur uten resultat. Vi kom så langt som til at vi bestemte oss for IVF men da vi hørte at vi måtte til Danmark for å få gjort det fant vi ut at vi ville heller adoptere. Tok kontakt med et vennepar som hadde to adoptivbarn og de klarte å overbevise mannnen min.

Adopsjonsprosessen gikk unna på 11 mnd fra vi bstemte oss til vi reiste for å hente gutten vår. noen uker før henterisen ble jeg gravid igjen. Jeg ble rimelig fortvilet og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Men naturen ornet opp på sin måte, jeg abborterte igjen. Da ble jeg faktisk glad for nå hadde vi en liten gutt som ventet på oss i Korea.

Jeg vil ikke si at morsfølelsen kom umiddelbart men nå fire år senere har han en like stor plass i hjertet mitt som vår egenfødte datter. Til tider kan han faktisk overskygge hene.

Dette ble litt spontant men jeg vil bare si at man blir like glad i barna uansett om de kommer fra magenmin eller fra en annen mammas mage

[Gjest Sommerstorm]

Vi har opplevd omtrent det samme som dere. Flere ganger gikk det galt, og siste gangen hadde vi kommet ganske langt - hadde nesten begynte å glede oss på ordentlig.

Sorgen over å miste et ufødt barn ble bare større og større for hver gang. Det gjorde ikke saken bedre at det var 'baby boom' i venninnegjengen en stund, og jeg ble mer og mer misunnelig for hver av dem som fortalte at de var gravid.

Noen få måneder etter den siste spontanaborten bestemte vi oss for at nok er nok... for en stund. Bare i det vi tok den avgjørelsen, skjedde det noe inni oss. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke var særlig misunnelig på neste venninne som kom og fortalte hun var gravid.

Etter hvert som prosessen har gått fremover, så er vi bare mer og mer gira på det som skal skje. Dette er bare noe av det mest spennende man kan oppleve, og vi føler oss enormt priviligerte! Nå går vi og tripper og venter på den viktige telefonen; for den tror jeg er rett rundt hjørnet...

Lykke til vider i prosessen!

Klem fra

[Gjest Anonym denne gangen]

Kjenner vedlig godt igjen det du skriver. Å få barn nr. 1 gikk ganske greit da jeg først ble gravid.Men da vi etter noen år skulle prøve på nr.2 var det alt annet enn enkelt. Når jeg endelig ble gravid endte det i spontanabbort hver gang. Etter gang nr. 2 begynte jeg å ymte fram på om adopsjon men mannen min ville ikke.

Jeg ble satt på hormonkur uten resultat. Vi kom så langt som til at vi bestemte oss for IVF men da vi hørte at vi måtte til Danmark for å få gjort det fant vi ut at vi ville heller adoptere. Tok kontakt med et vennepar som hadde to adoptivbarn og de klarte å overbevise mannnen min.

Adopsjonsprosessen gikk unna på 11 mnd fra vi bstemte oss til vi reiste for å hente gutten vår. noen uker før henterisen ble jeg gravid igjen. Jeg ble rimelig fortvilet og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Men naturen ornet opp på sin måte, jeg abborterte igjen. Da ble jeg faktisk glad for nå hadde vi en liten gutt som ventet på oss i Korea.

Jeg vil ikke si at morsfølelsen kom umiddelbart men nå fire år senere har han en like stor plass i hjertet mitt som vår egenfødte datter. Til tider kan han faktisk overskygge hene.

Dette ble litt spontant men jeg vil bare si at man blir like glad i barna uansett om de kommer fra magenmin eller fra en annen mammas mage

Adoptivforeldres enorme behov for stadig å gjenta det selvfølgelige at man blir like glad i adoptivbarn som i egenfødte gir ofte uheldige utslag. Hva i all verden var hensikten med å skrive at "noen ganger overskygger han henne"?

[Gjest Lengter etter adoptivbarn]

Tenkte jeg skulle dele litt av min opplevelse av det å adoptere og ikke få barn fra egen mage.

Min historie er nok

veldig forskellig fra din:

Jeg har aldri hatt noe ønske om å føde barn selv, jeg er faktisk veldig glad for å slippe, synes det å føde virker skremmende. Jeg vet ikke om jeg kan bli gravid, har ikke noe ønske om å prøve heller.

Har alltid hatt et sterkt ønske om å adoptere mine barn. Har hatt et romantisk bilde av det å adoptere fra jeg var ganske lita. Heldigvis så deler min mann dette ønsket, han synes også dette er veldig spennende. Vi begge studerer språket, ser filmer fra adoptivlandet, lærer om kulturen, vi har fått oss et vennepar som er fra landet vi skal adoptere fra. Osv osv

Husker jeg sa til min mor da jeg var lita at vi måtte få fosterbarn (hadde sett Punky på TV) jeg ønsket meg det så inderlig en søster, helst ei på samme alder som jeg kunne leke med.

Tror ikke jeg hadde blitt mer glad i egne barn enn adopterte barn. Min søster har to adopterte gutter og jeg er veldig glad i dem. Det er ingen forskjell på dem og dem vi er biologisk tante og onkel til.

At det å adoptere skulle være en så langtrukken prosess var jeg ikke forberedt på. Det gikk veldig raskt og greit for min søster og mannen. Vi venter vårt første adoptivbarn nå og har ventet i 1 år og 7 måneder, regner med at vi må vente enda en stund. Dem som går gravid vet jo at de sikkert får barn etter 9 måneder, så de kan planlegge og forberede seg mer. Er litt misunnelig på det, men det er vel mest fordi det er en påkjenning denne langtrukne ventetiden. Tenk om det bare hadde tatt 9 måneder. En annen ting som føles trist er at foreldrene til min mann maser om at vi må heller få egenfødte barn. Håper at de klarer å bli glad i et adoptivbarn. Jeg vet mine foreldre gjør. De synes det er spennende og støtter oss fullt ut.

Uansett, vi skal adoptere og har ingen ønsker om egenfødte barn.

Vi gleeeeeeder oss! :-)

[peru1365380364]

Kjære litchi!

Så sunt og lurt at du setter ord på følelsene og tankene dine, selv om det kan være et følsomt tema.

Vi har nok ikke vært helt i samme situasjon som dere, men vil likevel dele vår erfaring.

Etter 9,5 års ekteskap fikk vi vår aldeles fantastiske adoptivsønn, og nå er vi fosterforeldre for hans lillesøster og får mest sannsynlig adoptere henne om kort tid.

Vi har bare prøvd naturmetoden før vi bestemte oss for å adoptere, og har aldri opplevd graviditet. Nå sier vi begge to at vi er glade for at vi aldri opplevde å få egenfødte barn, for da ville vi nok ikke hatt våre to små.

De er bare helt fantastiske, og vi kunne ikke byttet dem mot tusen egenfødte barn! Vår opplevelse er at det var akkurat disse to som skulle bli våre, og vi elsker dem over alt på jord!

Lykke til med adopsjonsprosessen!!

Mange klemmer fra

[Gjest mamman til vesla]

Av og til føler jeg meg litt "unormal".

Vi følte aldri noen sorg over å ikke få egenproduserte barn.

Men, vi følte en enorm sorg over å ikke ha barn i hele tatt.

Vi sa i alle år at det var det samme hvordan vi fikk barn: naturlig, kustig befruktining eller adopsjon, BARE DET KOM ET BARN.

Vi var ikke gift da ønskene om barn meldte seg, så adopsjon var utelukket fra myndighetenes side. Vi kom på lista over IVF forsøk, kom i gang, og mislykktes.

Etter første forsøk hadde vi giftet oss. Adopsjon kom mer inn i bildet, og vi satte en grense på ett forsøk til, fordi det var her og nå, og fordi det var billigst. Men mer var vi ikke innstillt på å

forsøke.

Andre forsøk gikk som første, og dagen etter gikk søknaden om adopsjon i postkassen til Verdens barn.

Det var så deilig. For endelig følte vi at vi var i gang på ordentlig. Nå skulle vi bli mamma og pappa.

SUAK fokuserer veldig på at sorgen over å ikke få barn må være over. Dette snakket jeg og mannen min myyye om. Hva var galt med oss. Hvor var vi egentlig i sorgprosessen som ikke hadde disse følelsene?

I dag sitter vi med et gyllent vidunderbarn fra en annen del av verden, på 2 år, og enda har ikke sorgen over å ikke få egenfødte vist seg. Jeg kan ikke forestille meg at den vil komme noen gang, og jeg trr aldri vårt barn vil føle seg som en erstatning.

Er det vi som er unormale som bare ønsket oss et barn, et hvilket som helst barn? Går de fleste gjennom en sorg over å ikke få egenfødte barn?????

[thaimor]

Av og til føler jeg meg litt "unormal".

Vi følte aldri noen sorg over å ikke få egenproduserte barn.

Men, vi følte en enorm sorg over å ikke ha barn i hele tatt.

Vi sa i alle år at det var det samme hvordan vi fikk barn: naturlig, kustig befruktining eller adopsjon, BARE DET KOM ET BARN.

Vi var ikke gift da ønskene om barn meldte seg, så adopsjon var utelukket fra myndighetenes side. Vi kom på lista over IVF forsøk, kom i gang, og mislykktes.

Etter første forsøk hadde vi giftet oss. Adopsjon kom mer inn i bildet, og vi satte en grense på ett forsøk til, fordi det var her og nå, og fordi det var billigst. Men mer var vi ikke innstillt på å

forsøke.

Andre forsøk gikk som første, og dagen etter gikk søknaden om adopsjon i postkassen til Verdens barn.

Det var så deilig. For endelig følte vi at vi var i gang på ordentlig. Nå skulle vi bli mamma og pappa.

SUAK fokuserer veldig på at sorgen over å ikke få barn må være over. Dette snakket jeg og mannen min myyye om. Hva var galt med oss. Hvor var vi egentlig i sorgprosessen som ikke hadde disse følelsene?

I dag sitter vi med et gyllent vidunderbarn fra en annen del av verden, på 2 år, og enda har ikke sorgen over å ikke få egenfødte vist seg. Jeg kan ikke forestille meg at den vil komme noen gang, og jeg trr aldri vårt barn vil føle seg som en erstatning.

Er det vi som er unormale som bare ønsket oss et barn, et hvilket som helst barn? Går de fleste gjennom en sorg over å ikke få egenfødte barn?????

Hva de fleste gjør er ikke godt å si, men svarene vitner om like store variasjoner her som ellers i samfunnet. Noen sørger seg gul og blå for en periode, noen blir aldri ferdige og kommer ikke lenger, mens andre igjen ser "løsningen" tidligere og klarere enn andre.

Finnes det noen fasit da? Er ikke målet det samme for oss - et ønske om BARN.

Selv brukte jeg ååååår på å forstå at adopsjon var en fullgod måte å bli mamma på. Dette ble min veg. I mine øyne er du heldig som slapp denne lange prosessen, for det er ingenting å ønske seg

Hvem av oss som er normal eller unormal, tja si det du. Vi representerer vel bare den menneskelige natur og er forskjellige ;-)

[nanchang]

Joda, i magen min skal det ikke vokse noe, og fra disse bryster skal det ikke renne melk, i flere år var dette tungt, og det reduserte livskvaliteten min/vår såpass at etter to IVF-forsøk var det bare EN ting å gjøre - få slutt på denne tilstanden! NÅ! Kan ikke fortsette å leve på denne måten, nå SKAL jeg bli mamma, adopsjon here we come! Hva er det jeg EGENTLIG vil? Jo - jeg vil være mamma! Gjøre alle disse mammagreiene! To små barnearmer som klemmer meg, myke barnekinn å susse på osv osv., Det er SKJEBNEN som har utvalgt meg til dette - jeg er utplukket til å være mamma til to små som er født av en annen kvinne. Slik er det bare, og tankene på de egnefødte (krølltopper med lyst hår f.eks...) - jeg kastet overbord disse filletankene som forsuret livet mitt/vårt, og innstilte meg på svart hår og brune øyne istedet, livsglede kom tilbake! Utrolig hvor det virka!

[Gjest litchi]

Joda, i magen min skal det ikke vokse noe, og fra disse bryster skal det ikke renne melk, i flere år var dette tungt, og det reduserte livskvaliteten min/vår såpass at etter to IVF-forsøk var det bare EN ting å gjøre - få slutt på denne tilstanden! NÅ! Kan ikke fortsette å leve på denne måten, nå SKAL jeg bli mamma, adopsjon here we come! Hva er det jeg EGENTLIG vil? Jo - jeg vil være mamma! Gjøre alle disse mammagreiene! To små barnearmer som klemmer meg, myke barnekinn å susse på osv osv., Det er SKJEBNEN som har utvalgt meg til dette - jeg er utplukket til å være mamma til to små som er født av en annen kvinne. Slik er det bare, og tankene på de egnefødte (krølltopper med lyst hår f.eks...) - jeg kastet overbord disse filletankene som forsuret livet mitt/vårt, og innstilte meg på svart hår og brune øyne istedet, livsglede kom tilbake! Utrolig hvor det virka!

For et fantastisk innlegg !

Og tusen takk til dere alle for svar og råd ! Skjønner at om dette er det like mange tanker som det finnes mammaer. Det har gått noen små lys opp for meg, samtidig som jeg har fått enda mer å tenke på....

[thaimor]

Joda, i magen min skal det ikke vokse noe, og fra disse bryster skal det ikke renne melk, i flere år var dette tungt, og det reduserte livskvaliteten min/vår såpass at etter to IVF-forsøk var det bare EN ting å gjøre - få slutt på denne tilstanden! NÅ! Kan ikke fortsette å leve på denne måten, nå SKAL jeg bli mamma, adopsjon here we come! Hva er det jeg EGENTLIG vil? Jo - jeg vil være mamma! Gjøre alle disse mammagreiene! To små barnearmer som klemmer meg, myke barnekinn å susse på osv osv., Det er SKJEBNEN som har utvalgt meg til dette - jeg er utplukket til å være mamma til to små som er født av en annen kvinne. Slik er det bare, og tankene på de egnefødte (krølltopper med lyst hår f.eks...) - jeg kastet overbord disse filletankene som forsuret livet mitt/vårt, og innstilte meg på svart hår og brune øyne istedet, livsglede kom tilbake! Utrolig hvor det virka!

Svart hår og brune øyne... *sukk!* ;-)