Barn med relasjonesforstyrrelser/ trassalder!

[Colombiamamma]

Som kommende adoptivmamma, så tenker jeg stadig på hvordan det vil være å få et barn som har vanskelig for å knytte seg til oss som foreldre.

Hvordan kan man i grensetilfeller se om det er trass fra barnets side eller større relasjonsproblem?

Jobber til daglig med barn med større eller mindre behov for ekstra hjelp for å fungere i samfunnet. Det er svært mange foreldre med biologiske barn også som sliter med foreldre-barn relasjon. Ser av erfaring at mye ordner seg med faste rutiner og konsekvente voksne som tar barna på alvor.

Har mye veiledning med foreldre som sliter.

Er det ikke vanskelig med balansegangen mellom å sette grenser og ta hensyn til barnets bakgrunn?

Bare lurer! Synest det virker kjempevanskelig selv med den fagbakgrunnen jeg har.

Hva er deres erfaring?

[Gjest kimchi]

Jeg jobber også innen hjelpeapparatet, og av og tenker jeg at vi som jobber i dette feltet ikke burde få lov til å adoptere. Vi er nok til tider for problemfokusert, og har lett for å "diagnostisere". Fordi du jobber med barn som har fått for lite grenser i oppveksten høres det for meg ut som om du er alt for opptatt av grensesetting. Normalfamilier takler helt fint å gi passe doser grenser. Du MÅ ikke tro at de familiene du møter i jobben er et gjennomsnitt av barn i Norge; de kommer til deg fordi de trenger hjelp! De aller fleste foreldre er ikke fagfolk, og de aller fleste foreldre setter intuitivt passe grenser. Når du får barnet ditt er kjærlighet og omsorg det aller, aller viktigste! Barnet ditt må bli trygg på deg, og selvsagt er grenser en del av dette, men du skal ikke ha grenser som hovedfokus! Så lenge det ikke er tvil om at du er den voksne som bestemmer, så går ting rimelig greit tror jeg. Det er jo som du vet når barna skjønner at foreldrene lar seg manipulere at ting begynner å gå galt.

Uff, jeg mente ikke å være så skarp, men når du blir mor skal du være mor, og ikke fagperson.

[Gjest Blomstring]

Problemstillingen din er jo evig aktuell for oss!

Vi startet i den andre enden med vår lille store Kina-skatt. Hun hadde vel ikke fått noe annet enn sylskarpe grenser ala "brent barn skyr ilden" kanskje(?), så vi måtte "lære " henne å ta det minste lille hensyn til seg selv. Hun gråt ikke uansett hvor mye hun slo seg for eksempel.

Jeg har aldri jobbet innen hjelpeapparatet... Min tommelfingerregel er at jeg setter i utgangspunktet grenser for mitt barn som om hun skulle vært egenfødt (det kommer naturlig, for i situasjonen så tenker jeg ikke på det faktum at hun er adoptert...). Deretter, så resonnerer jeg over det faktum at hun er adoptert og har en særskilt bakgrunn. Som i eksemplet nevnt ovenfor så lå jo poenget i det motsatte av å "sette grenser"....

I andre opplagte tiilfelle tar jeg med en gang høyde for adopsjonsbakgrunnen; etter 8 mnd. har hun begynt i korttidsbarnehage, og for å gjøre overgangen best mulig, så "bodde" jeg i barnehagen nesten 14 dager...og der har de aldri stt en tilpasning som har gått så fint(?).

Har også tenkt hver dag at "vi har 13 mnd. (hennes alder v adopsjonen) kosing å taigjen", så det har vi virkelig forsøkt å kompensere for. Men trass? Vi fikk aldri røre henne når hun drakk melkeflasken, og hun skvatt da hun kjente hud, hun visste jo ikke hva en klem var, nærhet. Alt dette har endret seg, med tiden som vår bærebjelke. Hadde hun ikke fått tiden til hjelp, hadde jeg blitt trassig var jeg henne...Kanskje vil det komme kjempetrass senere tenker du på?

Jeg tror du kan "ta det litt med ro"...! Du blir jo ditt barns ekspert, og du skal se du får verdens herligste barn, og å ha din bakgrunn må jo være bare en kjemperessursnettopp for ham eller henne?!

Jeg har vært mor i kun 8 mnd, foreløpig, og i min naivitet har jeg kun min skarve sunne fornuft å skalte med. Til gjengjeld har jeg et sterkt morshjerte... Vi utkjemper kamper vedrørende grensesetting allerede, ja. (Og etter hvert vil de helt sikkert bli av mer komplisert art sannsynligvis). Men, det føles som en helt naturlig del av vårt samspill, og med den fantastiske humoren min datter har, så har vi det så fantastisk morsomt undertiden, selv når våre motstridende "interesser" konfronteres. (Ikke visste jeg at det var mulig å eie selvironi i en alder av 14 mnd.(?).)

Føler meg som en "enkel sjel"...Vår jente har uhyre sterk vilje, -det sies jo om de fleste adoptivbarn fra Kina - og jeg anser meg selv som en relativt "streng" mor. Det virker det som hun liker at jeg er, for da kan hun lage desto flere ablegøyer innen rammene for å si det enkelt. Jeg prøver jo å legge vekt på at hun kan bruke den kjemperessurs viljestyrke er, i områdene hun kan "bestemme" over, og samtidig må jeg hente frem uante viljestyrker hos meg selv, når det er påkrevet.

Gled deg!!!!!!!

Detter er større enn jeg hadde forestilt meg i min villeste fantasi, du har så mye godt i vente. Trass eller relasjonsskader...? Jeg tror bestemt at du, gjennom ulike undersøkelser, klart og tydelig vil føle forskjell...

Ønsker dg og dine det beste!

[Asksmommy]

Hei, colombiamamma. Leste nettopp en fin artikkel i amerikanske "Adoptive Families" Den var skrevet av en mamma om hennes erfaringer med barn nr. 3, og det hun skriver om er parallelle med en del av erfaringene til blomstring, nettopp at det som står i boka ikke passer og at situasjonen er "motsatt". Synes den var en positiv støtteerklæring til barneoppdragelse som for barnets del må avvike fra normen. Husker ikke så godt alt den omhandlet, og muligens er den ikke så aktuell som jeg har for meg nå, men hvis du vil lese den, kan jeg sende deg en kopi. Send meg en mail på [email protected]

[bringrid]

Jeg jobber også innen hjelpeapparatet, og av og tenker jeg at vi som jobber i dette feltet ikke burde få lov til å adoptere. Vi er nok til tider for problemfokusert, og har lett for å "diagnostisere". Fordi du jobber med barn som har fått for lite grenser i oppveksten høres det for meg ut som om du er alt for opptatt av grensesetting. Normalfamilier takler helt fint å gi passe doser grenser. Du MÅ ikke tro at de familiene du møter i jobben er et gjennomsnitt av barn i Norge; de kommer til deg fordi de trenger hjelp! De aller fleste foreldre er ikke fagfolk, og de aller fleste foreldre setter intuitivt passe grenser. Når du får barnet ditt er kjærlighet og omsorg det aller, aller viktigste! Barnet ditt må bli trygg på deg, og selvsagt er grenser en del av dette, men du skal ikke ha grenser som hovedfokus! Så lenge det ikke er tvil om at du er den voksne som bestemmer, så går ting rimelig greit tror jeg. Det er jo som du vet når barna skjønner at foreldrene lar seg manipulere at ting begynner å gå galt.

Uff, jeg mente ikke å være så skarp, men når du blir mor skal du være mor, og ikke fagperson.

Min sønn som har overtatt sitt barndomshjem, bemerket forleden at nabolagets barn helst leker i hagen hans slik som det var da han var liten.

Jeg forklarte ham at det kommer av at de føler seg trygge der som de vet de har noen voksne som setter grenser for dem og samtidig liker å ha barn rundt seg.

Jeg er utrolig stolt av mins sønns rolige måte å takle sin første"fødtes" raserianfall. Det glir så fint over når pappa kjærlig forklarer, men står på sitt. (jeg har en tendens til å gi meg, men jeg er bare farmor. Da forklarer mitt barnebarn meg at sånn og sånn sier pappa og mamma "og det er riktig det, men av deg farmor får jeg lov..." Dette gjaldt å få lov å skjære opp maten med skarp kniv, mens jeg passet på )

Mammaen er også flink, men på en helt annen måte. Hun ler, klemmer, tuller og tøyser med barna så de helt glemmer at de var sinte. Meget effektivt og morsomt å se på!!

[Colombiamamma]

Jeg jobber også innen hjelpeapparatet, og av og tenker jeg at vi som jobber i dette feltet ikke burde få lov til å adoptere. Vi er nok til tider for problemfokusert, og har lett for å "diagnostisere". Fordi du jobber med barn som har fått for lite grenser i oppveksten høres det for meg ut som om du er alt for opptatt av grensesetting. Normalfamilier takler helt fint å gi passe doser grenser. Du MÅ ikke tro at de familiene du møter i jobben er et gjennomsnitt av barn i Norge; de kommer til deg fordi de trenger hjelp! De aller fleste foreldre er ikke fagfolk, og de aller fleste foreldre setter intuitivt passe grenser. Når du får barnet ditt er kjærlighet og omsorg det aller, aller viktigste! Barnet ditt må bli trygg på deg, og selvsagt er grenser en del av dette, men du skal ikke ha grenser som hovedfokus! Så lenge det ikke er tvil om at du er den voksne som bestemmer, så går ting rimelig greit tror jeg. Det er jo som du vet når barna skjønner at foreldrene lar seg manipulere at ting begynner å gå galt.

Uff, jeg mente ikke å være så skarp, men når du blir mor skal du være mor, og ikke fagperson.

Er av en litt annen oppfatning enn deg.

Tror ikke jeg vil "diagnostisere" noe raskere enn andre foreldre. Min erfaring er at veldig mange er i hjelpeapperatet uten at de trenger noe mer enn sunne grenser. Selvfølgelig er det mange andre tilfeller også, men det var heller ikke de jeg tenkte på. Mener absolutt de som virkelig trenger det skal få hjelp.

Har jobbet i barnehage tidliger i mange år. Vi si at 95% av problemene som ble tatt opp av "normale" foreldrene i foreldresamtaler var relatert til grenser/ konflikter.

De fleste sliter i større eller mindre grad. Ikke permanent men i perioder.

Ser at "normalen" kan være vanskelig å finne.

Hva er et "normalt" barn?

Tror det er nesten like mange svar på det som det finnes barn.

Vi vil jo alle like å tenke at vi er normale.

Jeg vil se på meg selv som "normal", det er likevel ikke sikkert naboen synest det. Vi er vel alle spesielle på vår egen måte. Og det er vel slik vi ønsker det skal vær??

Min usikkerhet går i hvor lett man ser om det er alvorlige relasjonsproblem eller bare variabler av "normalen"

Klem fra

[Gjest anonym for anledningen]

Ja, siden du spør: jeg synes det er vanskelig å skille nmellom hva som er trass og hva som kommer av relasjonsskader. Vår datter har en del symptomer på relasjonsskader, så det er klart at jeg tenker meg om før jeg setter foten ned. På den ene siden er det viktig at hun blir trygg på oss og føler seg akseptert og på den andre siden at hun forstår at det er vi som skal ha styringa. Et evig dilemma, spør du meg. Men kommer du i tilsvarende situasjon ville jeg ikke nøle med å konferere spesialister på området. Det fins også en nettside med nyttig informasjon, jeg fant den her på forumet for noen uker siden: http://members.aol.com/RADchina

Det kan være lurt å orientere seg litt på forhånd. Lykke til!