Vi som har mistet for "lenge Siden"

[mason]

Jeg mistet min datter 4 dager etter fødselen for noen år siden. Jeg kom greit gjennom sorgprosessen ved hjelp av bl.a. sorggruppe, venner og familie. Jeg har i dag tre flotte barn til og livet mitt er så bra som den kan være,

Jeg føler ikke sorg lenger, men jeg føler allikevel at min datter er med meg i tankene hver dag. Det jeg lurer på er om andre som mistet for en del år siden føler det samme. Jeg føler meg nesten litt "rar" som fortsatt tenker så mye på henne.

Dette var virkelig vanskelig å formulere, jeg håper allikevel at dere skjønner hva jeg prøver å få fram. Min datter er vel den av mine barn som mest har gjort meg til den jeg er i dag og vemodet ved at hun ikke fikk vokse opp vil alltid være der. Håper på respons fra noen som sitter med de samme følelsene.

Varme klemmer fra en som alltid vil ha et barn for lite men som allikevel lever et godt og rikt liv.

[kaem]

Jeg har ikke selv mistet et barn, men har opplevd å få et kronisk sykt. Jeg tror det er noe med disse opplevelsene som forandrer oss. Vi blir aldrig helt ferdige med det som har skjedd fordi det forandret oss som mennesker.

Jeg har et dikt som jeg søker trøst i. Håper det kan hjelpe deg også:

"Velkommen till Holland" av Emily Pearl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om hvordan det er å leve med et handikappet barn -

at jeg bør hjelpe de som ikke deler denne unike erfaringen

slik at de kan forsøke og forestille seg hvordan det føles.

Sånn er det...

Å vente barn er som å planlegge en fantastisk ferie til Italia.

Du kjøper guidebøker og legger opp fantastiske planer.

Colosseum, Michelangelo, gondolene i Venezia.

Du kanskje lærer deg noen nødvendige setninger på italiensk.

Alt er veldig spennende.

Etter måneder fylt av forventning er det endelig dags.

Du pakker kofferter og så reiser du.

Flere timer senere lander flyet.

Flyvertinnen kommer inn og sier:

"Velkommen til Holland"!

"Holland"!?!, roper du.

"Hva mener De med Holland? Jeg har bestilt en reise til Italia.

Det er dit jeg skal. I hele mitt liv har jeg drømt om å komme til Italia".

Men flyreisen har blitt endret.

Du har landet i Holland og der må du bli.

Det viktige er at de ikke har ført deg til en

grusom, stygg og skitten plass full med pest, sult og sykdommer.

Den er bare annerledes.

Så må du ut og kjøpe nye guidebøker.

Og du må lære deg et nytt språk.

Og du kommer å møte helt nye mennesker som du aldri skulle ha møtt ellers.

Det er bare en annerledes plass.

Tempoet er langsommere enn i Italia; det er ikke så sjarmerende.

Men når du har vært der en stund og "summet" deg, så ser du deg rundt...

og du begynner å legge merke til at Holland har vindmøller...

og Holland har tullipaner...

og i Holland finnes det til og med malerier av Rembrandt.

Men alle du kjenner er opptatt med å reise til og fra Italia...

og de snakker vidt og bredt om hvor fantastisk de hadde det der.

Og under resten av ditt liv kommer du til å si,

"Ja, det var dit jeg skulle ha reist. Det var det jeg hadde planlagt".

Og den smerten kommer aldri, aldri, noensinne til å forsvinne...,

fordi tapet av den drømmen er et veldig betydelsefult tap.

Men...

om du egner ditt liv til å sørge over att du ikke kom til Italia,

så klarer du aldri å oppdage og nyte av alt det sjeldne, det fantastiske...

med Holland.

[juliet2]

Jeg har ikke selv mistet et barn, men har opplevd å få et kronisk sykt. Jeg tror det er noe med disse opplevelsene som forandrer oss. Vi blir aldrig helt ferdige med det som har skjedd fordi det forandret oss som mennesker.

Jeg har et dikt som jeg søker trøst i. Håper det kan hjelpe deg også:

"Velkommen till Holland" av Emily Pearl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om hvordan det er å leve med et handikappet barn -

at jeg bør hjelpe de som ikke deler denne unike erfaringen

slik at de kan forsøke og forestille seg hvordan det føles.

Sånn er det...

Å vente barn er som å planlegge en fantastisk ferie til Italia.

Du kjøper guidebøker og legger opp fantastiske planer.

Colosseum, Michelangelo, gondolene i Venezia.

Du kanskje lærer deg noen nødvendige setninger på italiensk.

Alt er veldig spennende.

Etter måneder fylt av forventning er det endelig dags.

Du pakker kofferter og så reiser du.

Flere timer senere lander flyet.

Flyvertinnen kommer inn og sier:

"Velkommen til Holland"!

"Holland"!?!, roper du.

"Hva mener De med Holland? Jeg har bestilt en reise til Italia.

Det er dit jeg skal. I hele mitt liv har jeg drømt om å komme til Italia".

Men flyreisen har blitt endret.

Du har landet i Holland og der må du bli.

Det viktige er at de ikke har ført deg til en

grusom, stygg og skitten plass full med pest, sult og sykdommer.

Den er bare annerledes.

Så må du ut og kjøpe nye guidebøker.

Og du må lære deg et nytt språk.

Og du kommer å møte helt nye mennesker som du aldri skulle ha møtt ellers.

Det er bare en annerledes plass.

Tempoet er langsommere enn i Italia; det er ikke så sjarmerende.

Men når du har vært der en stund og "summet" deg, så ser du deg rundt...

og du begynner å legge merke til at Holland har vindmøller...

og Holland har tullipaner...

og i Holland finnes det til og med malerier av Rembrandt.

Men alle du kjenner er opptatt med å reise til og fra Italia...

og de snakker vidt og bredt om hvor fantastisk de hadde det der.

Og under resten av ditt liv kommer du til å si,

"Ja, det var dit jeg skulle ha reist. Det var det jeg hadde planlagt".

Og den smerten kommer aldri, aldri, noensinne til å forsvinne...,

fordi tapet av den drømmen er et veldig betydelsefult tap.

Men...

om du egner ditt liv til å sørge over att du ikke kom til Italia,

så klarer du aldri å oppdage og nyte av alt det sjeldne, det fantastiske...

med Holland.

hei

Ville bare legge inn noen ord til kaem`s historie.

Jeg har også et barn med et handikap og den historien er virkelig fin. Den handler om når vi blir kastet inn i noe nytt og ukjent men også om sorg og savn over det som skulle vært andeledes.

Så har jeg opplevd begge deler både å få et handikappet barn og det å miste et barn. Har lært at prossessene er ganske like - det er uendelig vondt og tar lang tid.

Nå skal jeg atter gjennom prossessen etter at vårt siste ivf forsøk ikke lyktes. Til tross for smerten merker jeg at jeg har lært av tidligere prossesser og at jeg stabler meg fortere på beina.

Livet er jammen ikke lett - og nå har jeg fått en ny ting jeg skal lære å leve med...

[Sonne]

hei mason,

jeg kjenner meg godt igjen i tankene i innlegget ditt.

Vi mistet vårt førstefødte barn for fem år siden, etter å ha kjempet for livet hennes på sykehuset de fire månedene hun fikk leve.

I likhet med deg, har jeg kommet meg tilsynelatende "greit" gjennom sorgprosessen frem til der jeg står pr i dag, samtidig som jeg selv opplever at det har kostet utrolig mye. Jeg har vært så heldig å få to friske barn til, og jeg føler at jeg har utrolig mye å være glad for, og er også glad for at jeg i dag evner å føle virkelig GLEDE.

Jeg savner datteren vår fortsatt mye, og i de tyngre periodene rundt merkedager ol iblandes savnet noe av sorgens intensitet, selv om årene gjør det lettere å komme seg på bena igjen.

Jeg synes egentlig ikke det er rart at hun fortsatt er såpass mye tilstede i tankene mine som hun er, da hun snudde livet mitt opp ned fra den dagen hun ble født og har forandret meg dyptgripende på det indre plan. Ytre sett fremstår jeg tilsynelatende som den samme, kanskje bare litt sterkere og tryggere enn før.

Da hun i større grad enn noen andre, har vært retningsgivende for kursen videre på livet mitt de senere årene, finner jeg det egentlig ikke rart at jeg tenker såvidt mye på henne som jeg gjør. Det er naturlig at hun har lagt beslag på sin bit av sjelen og morshjertet mitt, og de følelsene jeg overfor de to andre barna lever ut i det daglige, kommer overfor henne til uttrykk i mitt tenkende jeg. I hjertet mitt vil jeg alltid være mor til tre, og morskjærligheten har ingen grenser; ei heller når det gjelder tid eller avstand...

Varme (men dog så rotete!) tanker i en sen kveldsstund fra meg;

[LindaHE]

Vår lille datter skulle nå ha vært fire og et halvt år, og jeg kan med hånden på hjertet si at noen dager er fortsatt veldig vanskelige. Tankene rettes ofte mot den lille som vi skulle hatt hos oss. Hvordan hadde hun vært og sånn. Har heldigvis en gutt på tre år som gjør det lettere å se det positive, men noen dager sitter det en engel på skulderen min og gjør dagen tyngre... Mange tårer sitter fortsatt i magen og hjertet, og jeg tror ikke at jeg blir kvitt dem. Ikke at jeg tror jeg vil bli kvitt dem heller... Jeg bærer med meg mitt usynlige barn hele tiden, og er takknemlig for at hun kom inn i livet mitt. Uansett hvor urettferdig det var å miste henne, vil hun alltid være min førstefødte...

[elingeir1365380372]

Hei

Min vakre lille sønn døde 8.4.00 kun 10 mnd.gammel.

Jeg følte at jeg nesten ble kvalt av sorg, savn og smerte frem til jeg dro på sommerferie sommeren 2001. Da slapp sorgen litt , jeg fikk litt andre ting å tenke på og jeg kunne faktisk le litt igjen. Jeg savner han enormt og er på kirkegården ca. 1 gang i uken og forteller litt om hva jeg gjør og hvordan vi har det. Tidligere var jeg der hver dag og gjerne 2 ganger pr.dag- følte meg nærmere han der.

Savnet er der forsatt men på en annen måte. Han er innom tankene mine hver dag og jeg kikker ekstra på andre 3 åringer og tenker at tenk om ting hadde vært annerleds.....

Man blir forandret som menneske når man mister et barn, blir vel aldri som jeg en gang var men....

Patrick har blitt storebror til en jente på 14 mnd. og hun er ofte med på kirkegården..og det er alltid vemodig og være der men litt godt også.

elingeir