Finnes det flere....?

[Gjest klokken tikker]

Lurer på om det finnes flere her inne på forumet som har hoppet rett på adopsjon uten først å prøve "alt" for å få egenfødte??

Vi har et adoptivbarn og planer om nr.2.

Vi har ikke sett det store behovet for nødvedigvis å føde barna selv, men har nå begynt å tvile. Hva om vi angrer på at vi ikke prøvde den dagen det faktisk blir for sent å prøve selv??

Noen som har synspunkter/tanker om dette??

[jiemei]

Hei

Det finnes flere. Nå har ikke vi hentet vårt første barn ennå, men snart...Etter å ha prøvd i flere år fikk vi for et par år siden beskjed om at IVF var eneste mulighet for oss. Vi hoppet av der og da og startet adopsjonsprosessen. Kom fram til at det var viktigere for oss å bli foreldre og kunne gi omsorg til ett barn enn nødvendigheten av at det skulle ligne oss selv. Mange har syntes at vårt valg har vært litt rart, men vi har ikke angret en dag etter at vi bestemte oss.

[Mamta]

Åjada! Da det etter mange år ble klart at vi ikke ville få barn uten hjelp av ett eller annet slag, var vi enige om at adopsjon var det eneste riktige for oss.

Nå har vi to skjønne barn fra India og har ikke angret èn dag på valget!

Lykke til med nr.2!

[AAA]

Jeg har nå aldri hørt om noen som har adoptert barn og så angret på det etterpå iallefall... ;-) Samtidig har jeg aldri hørt om noen som har angret på prøverørsforsøk nr 1, 2 og 3 når de har blitt gravide og fått barn på forsøk nr 4 heller.

Jeg tror ikke det er så viktig å fokusere på hva man har gjort tidligere i denne prosessen, så lenge man er tro mot seg selv og overbevist om at man gjør det riktige når man gjør det. For noen av oss innebærer det å omtrent ikke prøve å få egenfødte barn i det hele tatt, noen prøver i mange år uten IVF, noen prøver i kort tid, men med flere IVF forsøker. Det er mange varianter.

Så altså, hvis dere to føler dere klare for adopsjon og tror at det er riktig for dere, så syns jeg ikke dere skal skjele til hva andre gjorde først. Gå for deres egen "gutfeeling."

Lykke til!

MVH

[Gjest ChiengMai]

Jada, for oss var det med en gang klart at vi ville adoptere når det viste seg at naturen ikke var med oss på den måten. _Hvis_ vi skulle ha barn, da.

Det tok noen år før vi var sikre på akkurat den biten, og nå kan jeg ikke skjønne hvordan jeg kunne tenke meg en tilværelse uten gutten vår.

Må jo fortelle at jeg har to eldre søsken som begge har (nå voksne) adoptivbarn fra India, så for oss ble dette et svært så naturlig valg.

[bangkok]

Hei :-)

Vi gikk rett på adopsjon vi, og har ikke angret en dag !

Vi er nå lykkelige foreldre til to nydelige gutter fra Thailand, og kommer det flere barn i heimen, så har de sannsynligvis ligget i en annens mage de også !

Vi har helt fra begynneslen av vårt samliv vært klar over at vi ville få problemer med å få barn, og vi hadde vel en periode hvor vi snakket om de forskjellige mulighetene, men vi ble fort veldig klar over at vi ikke ønsket prøverørs behandlinger.

Jeg hadde ikke lyst til å utsette kroppen min for det, og heller ikke psyken - med tanke på flere evntuelle mislykkede forsøk. Jeg har abortert en gang og det var nok for meg.

Ønsker dere masse lykke til med den tenkeprosessen dere er inne i nå - bare dere selv vet hva som er best for dere :-)

[Gjest klokken tikker]

Jeg har nå aldri hørt om noen som har adoptert barn og så angret på det etterpå iallefall... ;-) Samtidig har jeg aldri hørt om noen som har angret på prøverørsforsøk nr 1, 2 og 3 når de har blitt gravide og fått barn på forsøk nr 4 heller.

Jeg tror ikke det er så viktig å fokusere på hva man har gjort tidligere i denne prosessen, så lenge man er tro mot seg selv og overbevist om at man gjør det riktige når man gjør det. For noen av oss innebærer det å omtrent ikke prøve å få egenfødte barn i det hele tatt, noen prøver i mange år uten IVF, noen prøver i kort tid, men med flere IVF forsøker. Det er mange varianter.

Så altså, hvis dere to føler dere klare for adopsjon og tror at det er riktig for dere, så syns jeg ikke dere skal skjele til hva andre gjorde først. Gå for deres egen "gutfeeling."

Lykke til!

MVH

Måtte bare svare deg for å få det på det rene: Vi angrer så absolutt IKKE på at vi adopterte. Elsker vårt barn over alt på denne jord og kunne ikke vært foruten !!! Men, vi lurer litt på om vi kanskje en gang i fremtiden vil angre på at vi ikke prøvde med f.eks prøverør i tillegg!

[AAA]

Måtte bare svare deg for å få det på det rene: Vi angrer så absolutt IKKE på at vi adopterte. Elsker vårt barn over alt på denne jord og kunne ikke vært foruten !!! Men, vi lurer litt på om vi kanskje en gang i fremtiden vil angre på at vi ikke prøvde med f.eks prøverør i tillegg!

Heia!

Joda, jeg forstod det... :-)

Hilsen fra

[thaimor]

Selv har jeg ikke ofret "biologien" en tanke etter at adopsjonsbeslutningen ble tatt. Jeg ble faktisk ganske skuffet og rasende da noen såkalte "oppmuntrende sjeler" mente at NÅ kom vi sikkert til å få _egne_ barn også *knurr!*

...men vi er forskjellige, og enhver kjenner seg selv best ;-)

[peru1365380364]

Kjære klokken tikker

Vi har som dere hoppet rett på adopsjon, og har nå et adoptivbarn, og et fosterbarn som vi nok får adoptere innen kort tid.

Vi har ikke angret et sekund på at vi hoppet over ivf- er tvertimot sjeleglad vi slapp å gå gjennom de store belastningene det kan være.......... Og vi går faktisk så langt som å si at vi nå er glade for at vi ikke har fått egenfødte barn, hittil, for da ville vi kanskje ikke hatt våre to vidunderlige skatter........

Men som andre har sagt; dere kjenner dere best selv........hva er riktig for dere??

Et lite moment som ikke andre har nevnt; kanskje er det helt på jordet.?........:

Dersom dere nå begynner med prøverør osv. hva vil barnet (og deres omgivelser) kunne oppfatte det som??

Var ikke det godt nok å adoptere??? Jeg mener ikke å være guffen eller ekkel, bare spør.........

Men lykke til!!! Det er nok viktig at dere finner ut hva som er rett for dere!!!

[wilma1365380317]

Når det ikke skjedde noe "av seg selv", bestemte vi med en gang at vi ikke ville utsette oss for IVF, vet litt gjennom bekjente om påkjenninger det kan medføre. Og siden du spør: jeg angrer ikke et sekund! Tanken har faktisk ikke slått meg nå i ettertid at vi kunne ha prøvd flere løsninger. Men her må jo hver og en kjenne etter, vi har det svært forskjellig m.h.t. å skulle reprodusere våre egne gener. For oss har ikke det vært viktig. Her tror jeg bare du må kjenne etter hva du kan slå deg til ro med. Lykke til uansett!

[Gjest ikke undertegnet]

Ikke tenk på hva andre mener. Kjenn etter hva som er riktig for dere.

Det ene utelukker vel ikke det andre.

Kanskje du kan få både et egetfødt og et adoptivbarn til?