Ikke alltid like enkelt

[bangkok]

Tenkte jeg skulle ta mot til meg og fortelle noe om at dagene ikke alltid er like enkle.

Jeg tar sjangsen på å skrive under med nicket mitt, håper at det likevle ikke oppleves som om jeg utleverer gutten min.

En av våre to skjønne små, strever litt for tiden. Vi vet ikke helt hvorfor - men har tanker om at det kanskje handler om frykt for å bli forlatt og barnhagestart.

Det er nå 2 1/2 mnd. siden guttene begynte i barnehage for første gang. Barnhagetilvenningen gikk over all forventning - litt gråting - men ikke noe ut over det "vanlige"

Men en av godgutta har mareritt om nettene. Han roper høyt og er veldig redd og sint.Slår, biter, avviser, når vi kommer inn til ham, for i neste øyeblikk å kaste seg hulkende i armene våre og forteller at det er noe som er farlig. han har ikke språk nok til å fortelle hva som er farlig - bare at noe er farlig.

Lignede opplevelser hadde vi også de første ukene etter hjemkomst,

fra Thailand, da med begge guttene, og det er derfor vi setter dette i sammenheng med barnehagestart, som jo handler om adskillelse og en ny hverdag.

Han er ellers i godt humør - han trives i barnehagen og går stort sett glad og fornøyd dit om morgen sammen med sin bror.Han etterlyser også barnehagen i helgene og andre fridager.

Tilbakemeldingene fra barnhagen er at de begge har tilpasset seg bra, og er galde og humørfylte. Likevel har han det altså litt vanskelig.

Vi har heldigvis muligheten til å la dem være hjemme fra barnhagen en dag i blandt, og har valgt å gjøre dette.De er heller ikke i barnehagen mer enn 5 - 6 timer om dagen.

Jeg kan jo si at vi ikke mistenker relasjonsskader, det er jo ikke sikkert det er adosjonsrelatert en gang.

Jeg hører veldig gjerne fra dere, om noen har opplevd det samme - eller har tamker, tips og råd til hvorda vi skal gripe det an.

Hilsen en litt trøtt

[Gjest ettbarnsmor]

Hei!

Vi har ett egenfødt barn. Da hun var rundt tre år hadde hun en lang periode der hun ofte hadde mareritt om natta. Ofte skjedde det 1 - 2 timer etter at hun hadde sovna, da satt hun i søvne i sengen, så rett foran seg, pratet og var redd. Vi vekket henne forsiktig og beroliget henne og la oss sammen med henne en stund. jeg spurte en psykolog som jeg arbeider sammen med om dette, og fikk forståelse av at det ikke var helt uvanlig. Barnet vårt er en veldig velfungerende jente som hele tiden har hatt det godt både heime og i barnehagen. Marerittene har etterhvert gått over.

Med hilsen fra

[Gjest blomstring]

Pga tidsnød blir dette et kort svar.

Vår lille fra Kina begynte i barnehage for en mnd. siden, kun fire timer pr. dag, og jeg "bodde" der de første 14 dagene. Merket klar endring i nattesøvnen, imidlertid har det bedret seg litt igjen nå. Hun har også brukt ordet "farlig" nå, om forskjellige nye ting. I det soste har hun lært seg ordet "ikke", så nå beroliger hun seg ofte med "ikke farlig" når hun skal nærme seg større barn f. eks. (Slikt gjør gjerne egenfødte også)

I barnehagen sa en ansatt at hun "aldri har vært med på en tilpasning som har gått så lett", -det gjorde det. Vår lille gjør seg ofte tøffere enn hun egentlig er inni seg. Det er jo klart at barnehagestarten er en kjempetøff ting for våre små især. Jeg tror at mange "ubevisste minner" vekkes til live for dem i denne fasen.

Har egentlig ikke noe spesielt råd eller slikt å gi deg, men vil bare fortelle at for vår lille har det gått bedre og bedre etterhvert, og selvsagt har vi forsøkt å "kompensere" for utryggheten hun følte ved å ta igjen med ekstra mye kosing, snakke mye om de positive tingene i barnehagen etc. Hun elsker å være der...

Igår sa hun t.o.m. "ikke farlig, fiint", -slik vi har prøvd å overbevise henne gang på gang, - når det er slik det er, da...

Lykke til videre!

[Gjest kip]

Hei!

Vi har ett egenfødt barn. Da hun var rundt tre år hadde hun en lang periode der hun ofte hadde mareritt om natta. Ofte skjedde det 1 - 2 timer etter at hun hadde sovna, da satt hun i søvne i sengen, så rett foran seg, pratet og var redd. Vi vekket henne forsiktig og beroliget henne og la oss sammen med henne en stund. jeg spurte en psykolog som jeg arbeider sammen med om dette, og fikk forståelse av at det ikke var helt uvanlig. Barnet vårt er en veldig velfungerende jente som hele tiden har hatt det godt både heime og i barnehagen. Marerittene har etterhvert gått over.

Med hilsen fra

Vi har opplevd innimellom med vår datter 4 1/2 år(egenfødt) at hvis det har hendt noe spesielt som kan være litt skummelt e.l. har hun småsutret og grint litt i søvne.

Da har vi lagt henne inn i senga vår og jeg har lagt meg for å sove også.

Da er det ikke en lyd etterpå. Hun sover som en stein resten av natta sammen med oss. Tror det er tryggheten som er avgjørende for henne ihvertfall.

Neste natt kan vi som regel legge henne i sin egen seng igjen. Og alt er ok.

Tror de fleste barn har det slik iblant.

Hilsen

[Mamta]

Hei, bangkok!

Det er ganske vanlig at barna rundt 3 - års aldren får en periode med frykt og gjerne mareritt om natta. Vår storebror hadde hysterisk aversjon mot fly og fluer i denne perioden og våknet om natten dersom det var antydning til fluesurr i eller utenfor rommet...

At slik frykt kan utløses av store forandringer, som f.eks. flytting eller barnehagestart, er også normalt. Sannsynligvis vil det gi seg etter en tid, ihvertfall vil det nok avta.

Likevel er det sikkert greit å være oppmerksom på at disse reaksjonene _kan_ ha sin grunn i separasjonsangst, som igjen har sammenheng med adopsjonen. Men altså ikke nødvendigvis.

Det beste man kan gjøre er vel å være der for ham og observere utviklingen fremover.

Hilsen fra