Jeg er dypt fortvilet

[Gjest anonym i natt]

Jeg burde vært i lykkerus nå! Vi fikk tildelt ei skjønn lita jenta for noen dager siden. En tildeling vi har ventet på i 2 1/2 år siden papirene ble sendt til hennes hjemland. Det er 10 år siden vi begynte utredning for vår barnløshet, så dette er et svært etterlengtet barn. I steden for lykkerus er jeg dypt fortvilet. Jeg sitter oppe natt etter natt og får ikke sove.Vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg var fra meg av glede da jeg fikk tildelingtelefonen og ringte straks min mann og fortalte den gode nyheten. Jeg ba han komme tidlig hjem fra jobben så vi kunne feire. Han jobber vanligvis mye overtid. Jeg ordnet i stand til et festmåltid, kjøpte blomster og vin og pyntet meg til å med. Min mann kom hjem til avtalt tid, men så ikke videre glad ut, og sa vi måtte prate sammen før middagen. Han fortalte at han hadde en ny venninne. De hadde hatt et hemmelig forhold i tre måneder og han hadde bestemt seg for å flytte fra meg og sammen med henne. Det er den klassiske historien, han hadde truffet en gammel barndomsvenninne på et seminar også hadde kjærligheten blusset opp. Det var i en periode jeg hadde vært utilnærmelig og temmelig nedfor en stund pga den lange ventetiden på tildeling. Vi måtte fornye godkjenninga vår selvom det var problemfritt. Det var mange problemer i barnets hjemland og ventetiden ble lenger og lenger. Jeg var nok så opptatt av mine egne tanker at jeg glemte min mann og tenkte heller ikke over at det ble mer og mer overtid, kurs osv. Han har en ledende stilling. Min mann har sagt han kan leve sammen med meg til vi har hentet barnet hvis jeg fortsatt ønsker å få henne. Han vil også betale rikelig bidrag og ha samvær med henne. Det er hans nye venninne også enig i.Han sier det er helt opptil meg om vi skal få barnet. Selvfølgelig vil jeg ha barnet! Jeg har ventet på henne i ti år! Men hvordan vil tilværelsen min bli som alenemor? Det var ikke det som var meningen. Jeg må bestemme meg fort også. Dette er ikke noe jeg kan bruke lang tid på. Men jeg kan bare ikke si fra meg dette skjønne og etterlengtede barnet. Hun føles allerede som min og jeg kommer til å angre til min dødsdag dersom jeg sier henne fra meg. Jeg hadde heller ikke tatt abort eller adoptert bort barnet hvis jeg hadde vært gravid på vanlig måte og kommet opp i denne situasjonen. Det blir nok til at jeg beholder barnet selvom dette er en fortvilet situasjon og ikke på noen måte sånn som det var tenkt at det skulle bli. Ja dette var bare noen fortvilte tanker i natten.

Har noen opplevd noe lignende og hvordan løste dere det? Har noen meninger og gode råd og gi meg? Jeg er takknemlig for alle svar.

[Gjest adoptivmamma]

Ja dette var virkelig et vanskelig dilemma!

Jeg skal ikke være bedreviter og tør ikke råde deg.

Jeg vil bare si at jeg forstår din smerte og fortvilelse - og har dyp medfølelse med deg.

[Gjest jeg var flo før, men nå må jeg vist skifte...]

Jeg har så vondt av deg, og ønsker at jeg kunne hjulpet deg! Ta imot barnet.

[Gjest @nonymus]

Gråter med deg...og tør heller ikke fortelle deg hva du/ dere skal gjøre. Det må dere bare finne ut av selv.

Massevis av trøsteklemmer fra

[Gjest anonyma]

Ja dette var virkelig et vanskelig dilemma!

Jeg skal ikke være bedreviter og tør ikke råde deg.

Jeg vil bare si at jeg forstår din smerte og fortvilelse - og har dyp medfølelse med deg.

Jeg kjenner til et par som har gjort sånn som du tenker (fått barnet, og gått fra hverandre etterpå) men der var begge enige om å skilles. Det har fungert veldig fint for dem. Det er bare du som vet hva som er rett for deg, du må også tenke på sorgen din over å miste mannen din, kommer den til å være sterk etter at barnet er her...? (vanskelig å si det nå da)

Jeg vet ikke, men det høres jo ut som om mannen din fortsatt vil støtte deg endel. Jeg tror jeg ville adoptert barnet, selv om det nok er litt "umoralsk" sett i fra Bufa og giverlandets side. Ikke vondt ment altså, for jeg forstår deg godt.

Jeg svarer uten nick pga det paret jeg skrev om, vil ikke at vi skal gjenkjennes

Sender deg mange trøsteklemmer over nettet, det er en fæl situasjon du er i nå

[Gjest Petronelle1]

Stakkars deg, jeg har virkelig vondt av deg, det du forteller traff meg rett i hjertet.

Hvis jeg var deg, ville jeg adoptere barnet. Husk det finns til og med mange enslige som adopterer barn, så det går an å være alenemor (men dere to må jo fullføre prosessen som par). Fint at mannen din vil stille opp, tross alt.

Er det lenge til dere skal hente barnet? For din egen skyld håper jeg du har litt tid på deg. Det viktigste du gjør for deg (og ditt barn) i tiden framover, er å komme gjennom sorgprosessen mest mulig - lettere sagt enn gjort, jeg vet det. Gråt ut, skrik ut, ras ut, snakk med venner, skriv dagbok!

Har du behov for noen "utenforstående" å snakke med, kan du gjerne skrive til meg:

[email protected]

Skal tenke på deg.

Med vennlig hilsen

[Gjest kinadoptant]

Å, hvor jeg føler med deg. Jeg skjønner at du må ha det helt fryktelig nå.

Jeg synes du skal ta imot barnet hvis du i det hele tatt tror du kan takle tilværelsen som alenemor.Din mann vil jo stille opp både med penger og samvær skriver du.

Det er ikke uvanlig å bestemme seg for å skille lag, men holde sammen til barnet kommer. Jeg kjenner to par som har gjort det i løpet av de siste 6 årene, og de igjen kjenner andre som har gjort det.

Det som er spesielt i ditt tilfelle (i forhold til de jeg kjenner) er at dere ikke var enige om det, men at mannen din ga deg et sjokk, og det på selve tildelingsdagen.

Jeg tror dette kommer til å gå bra. Du kan bare ikke si ifra deg ønskebarnet nå!

[kampfalk]

De svarene du har fått tror jeg nok ikke adopsjonsforeningene og BUFA ville like å lese! Jeg tror nok de ville svart at dere måtte gi slipp på barnet dersom dere spurte dem direkte.

Men ikke misforstå meg. Jeg skjønner godt din fortvilelse og ditt dilemma. Skulle jeg komme i samme situasjon selv ville jeg nok tatt i mot barnet. Man gir da ikke frivillig slipp på noe man har lengtet etter i 10 år.

[Gjest anonym-mamma]

Jeg føler sånn med deg! Du har kommet opp i en forferdelig vanskelig situasjon. Det er ikke lett for en utenforstående å råde deg, men føler du selv at du har ressurser til å være alenemor, så hadde jeg gjennomført adopsjonen hvis jeg var deg. Det virker som du vil få god støtte i din mann både økonomisk og med avlastning så da vil det lette noe på din situasjon. Håper du har et godt nettverk rundt deg av venner og familie som du kan få støtte og hjelp av også. Jeg er enige med en annen som svarte her at du bør prøve å bearbeide sorgen over at din mannen har sviktet deg og at ekteskapet ditt er over før du skal hente barnet. Håper du har litt tid på deg før du skal reise. Hvor lenge er det til hentereisen, og hvordan vil det være for deg/dere å reise sammen på hentereisen ? Vil det fungere greit for dere? Det er mange spørsmål man må stille seg og finne svar på i en sånn situasjon.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg reist å hentet hjem datteren min. Jeg tror som deg at det vil bli vanskelig å leve med hvis du må si nei. Men, du må selvfølgelig være sikker på at det er dette du ønsker deg; og det virker som du egentlig allerede har bestemt deg.

Lykke til med valget ditt og mange oppmuntende klemmer fra

[Gjest Petronelle1]

Stakkars deg, jeg har virkelig vondt av deg, det du forteller traff meg rett i hjertet.

Hvis jeg var deg, ville jeg adoptere barnet. Husk det finns til og med mange enslige som adopterer barn, så det går an å være alenemor (men dere to må jo fullføre prosessen som par). Fint at mannen din vil stille opp, tross alt.

Er det lenge til dere skal hente barnet? For din egen skyld håper jeg du har litt tid på deg. Det viktigste du gjør for deg (og ditt barn) i tiden framover, er å komme gjennom sorgprosessen mest mulig - lettere sagt enn gjort, jeg vet det. Gråt ut, skrik ut, ras ut, snakk med venner, skriv dagbok!

Har du behov for noen "utenforstående" å snakke med, kan du gjerne skrive til meg:

[email protected]

Skal tenke på deg.

Med vennlig hilsen

e-mail adressen min kom visst ut feil, det er bare deler av den som vises i blått...

Hvis du ønsker å skrive til meg, må du altså først skrive Petronelle_Norway og deretter krøllalfa og hotmail.com

[Gjest også anonym]

Jeg forstår godt hvordan du har det. Jeg har nemlig opplevd det samme selv. Forskjellen var at min mann ville skåne meg, og sa derfor ikke fra før vi var kommet hjem med barnet vårt. Det var ingen lett situasjon, men jeg slapp i hvertfall å lure på om vi skulle gjennomføre adopsjonen.

Det går kjempefint med meg og barnet, selvom det var en tøff start. Min x må selvsagt betale bidrag, men han er ikke interessert i noe samvær med sønnen vår. Det er veldig leit. Spesielt er det synd for sønnen vår som må vokse opp uten en far, men jeg hadde også trengt avlastning innimellom. Familien på hans side er heller ikke interessert i sønnen min.

[Gjest Ikke undertegnet]

Jeg er enig med de andre. Gjennomfør adopsjonen hvis du virkelig ønsker deg dette barnet, og det virker det jo helt klart som du gjør. Jeg håper som de andre at du har litt tid å områ deg på, og komme over sjokket, før barnet skal hentes hjem.

Det er jo helt vanlig at enslige adopterer nå for tiden. Leste for en tid siden at 8 enslige skal hente barn i Kina - jeg tror det er nå i oktober. Så akkurat det at du blir enslig kan ikke være noe stort problem, eller noe som myndighetene vil mislike. Barnet ditt vil jo t.o.m. vokse opp med en far. Det gjør ikke de barna der moren i utgangspunktet søker som enslig.

Ta imot barnet ditt med åpne armer! Og gled deg over det.

[Gjest malurt i begeret]

Jeg synes også fryktelig synd på deg "anonym i natt". Jeg ser av alle svarene du har fått at alle tenker på ditt beste. Men hva er det beste for barnet? Er det ikke det som stadig blir presisert da, at det er barnets beste som er det viktigste. Synes ikke dette akkurat virker som en ideell situasjon for barnet å komme opp i. Får vel en sverm av sinte bier på meg nå, men dette er i hvertfall min klare mening.

[Zirine]

Jeg synes også fryktelig synd på deg "anonym i natt". Jeg ser av alle svarene du har fått at alle tenker på ditt beste. Men hva er det beste for barnet? Er det ikke det som stadig blir presisert da, at det er barnets beste som er det viktigste. Synes ikke dette akkurat virker som en ideell situasjon for barnet å komme opp i. Får vel en sverm av sinte bier på meg nå, men dette er i hvertfall min klare mening.

Ja, hva tror du er det beste for barnet?

[Gjest malurt i begeret]

Ja, hva tror du er det beste for barnet?

Jeg tror det beste for barnet ville være å få to foreldre som lever i et godt og stabilt forhold. Det nest beste mener jeg ville være en enslig som har planlagt å adoptere som enslig, og er godkjent for det.

Du tror vel ikke barnet blir stående uten nye foreldre dersom "anonym i natt" trekker seg. Da kan jeg fortelle deg at det står gode foreldre i kø for å motta dette barnet, som har krav på en god start på sitt nye liv.

[shakti]

Jeg tror det beste for barnet ville være å få to foreldre som lever i et godt og stabilt forhold. Det nest beste mener jeg ville være en enslig som har planlagt å adoptere som enslig, og er godkjent for det.

Du tror vel ikke barnet blir stående uten nye foreldre dersom "anonym i natt" trekker seg. Da kan jeg fortelle deg at det står gode foreldre i kø for å motta dette barnet, som har krav på en god start på sitt nye liv.

Hvordan kan du vite at foreldrene som står i kø er bedre foreldre enn "anonym i natt" vil bli? Dersom man skal dømme etter innleggene her på DOL er det flere som er i en lignende situasjon - eller som har andre "svin på skogen". Adoptivforeldre er nok ikke så prektige som mange later til å tro. Det er nok helt ordinære folk som får adoptere. Adopsjonsmyndighetene kan ikke avdekke det man vil skjule.

[Zirine]

Jeg tror det beste for barnet ville være å få to foreldre som lever i et godt og stabilt forhold. Det nest beste mener jeg ville være en enslig som har planlagt å adoptere som enslig, og er godkjent for det.

Du tror vel ikke barnet blir stående uten nye foreldre dersom "anonym i natt" trekker seg. Da kan jeg fortelle deg at det står gode foreldre i kø for å motta dette barnet, som har krav på en god start på sitt nye liv.

Det er vel få som planlegger å bli eller få barn som enslig - likevel er det slik det kan gå - både for oss som får barn ved egen hjelp samt dere som adopterer.

Grunnen til at jeg blander meg inn i denne diskusjonen er fordi jeg kjenner endel som har adoptert og jeg har nær slekt som har blitt aleneforsørgere like etter å ha fått barnet. I det tilfelle jeg kjenner til har det fungert godt. Det viktige i en situasjon som dette er at mor har omsorgsevne alene (og det kan verken du eller jeg bedømme), at far ønsker og har ressurser til å bidra, at nettverket er i orden osv. I tillegg skal vi huske på at dette barnet er ønsket - virkelig ønsket - og alle disse parametrene tilsier at barnet skulle kunne få det meget godt.

Jeg personlig tror du er på villspor når du tenker og tror at to foreldre alltid vil være det beste for barnet. Selv tror jeg det kommer helt ann på nettverket fordi dere som adopterer møter så mange spørsmål og andre utfordringer enn vi som føder selv.

Men dette er noe bare hun selv som vet noe om, og at jeg blandet meg inn i diskusjonen er fordi jeg reagerer på dine noe så kategorisk påstand.

[Gjest enestående adoptant]

Jeg har medfølelse med deg i den vanskelige situasjonen. Jeg kjenner flere som har vært i tilsvarende situasjon - og jeg tror du er "heldig" som har en mann som ikke ringer og avlyser adopsjonen - det er det andre som har gjort. Dere må reise og hente barnet - du må sjekke om det er nødvendig at din mann er med - eller om du kan ha med en venninne i stedet.

Det er klart det er et sjokk å bli alenemor - men det er IKKE verdens undergang - verken for deg eller barnet.

det er jo attpåtil en som ønsker å være "far" - noe som vil gi deg litt avlastning i blant.

Her er det bare å se framover - gled deg til barnet og til ett "nytt" liv.

Kan anbefale deg å kontakte Enestående Adoptanters Forening - du vil være hjertelig velkommen der!

http://www.eaf.no

[email protected]

Hilsen

[Gjest malurt i begeret]

Det er vel få som planlegger å bli eller få barn som enslig - likevel er det slik det kan gå - både for oss som får barn ved egen hjelp samt dere som adopterer.

Grunnen til at jeg blander meg inn i denne diskusjonen er fordi jeg kjenner endel som har adoptert og jeg har nær slekt som har blitt aleneforsørgere like etter å ha fått barnet. I det tilfelle jeg kjenner til har det fungert godt. Det viktige i en situasjon som dette er at mor har omsorgsevne alene (og det kan verken du eller jeg bedømme), at far ønsker og har ressurser til å bidra, at nettverket er i orden osv. I tillegg skal vi huske på at dette barnet er ønsket - virkelig ønsket - og alle disse parametrene tilsier at barnet skulle kunne få det meget godt.

Jeg personlig tror du er på villspor når du tenker og tror at to foreldre alltid vil være det beste for barnet. Selv tror jeg det kommer helt ann på nettverket fordi dere som adopterer møter så mange spørsmål og andre utfordringer enn vi som føder selv.

Men dette er noe bare hun selv som vet noe om, og at jeg blandet meg inn i diskusjonen er fordi jeg reagerer på dine noe så kategorisk påstand.

Det er jo nettopp det du beskriver som er problemet. Hun er ikke vurdert som enslig søker. Derfor vet ingen om hun innehar de nødvendige forutsetninger til å adoptere som enslig. Hun kan neppe klare å vurdere det selv. Det er sånn i vårt land at adopsjonssøkere må godkjennes av myndighetene. Denne kvinnen har fått godkjenning som en del av et par. Nå viser det seg altså at hun blir alene om det daglige med barnet. I tillegg skal hun leve med samlivsbruddet og bearbeide sjokk, sorg osv. Det lille barnet har sin fortid med adsillelser osv og trenger en stabil og god start på sitt nye liv.

Jeg sier ikke at "anonym i natt" nødvendigvis blir en dårlig mor. Jeg mener hun bør legge adopsjonen på is og søke på nytt som enslig når hun har kommet til hektene igjen etter det som har skjedd. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes tanker og følelser, og selvsagt vil det bli fryktelig for henne med en ny lang ventetid. Det er allikevel det som ville være riktigst å gjøre.

Du spør om hvorfor jeg er i mot at enslige adopterer. Det er jeg ikke, men jeg mener altså at de skal godkjennes som enslige - ikke som del av et par. Det er faktisk mange enslige som ønsker å adoptere, og mange som har gjort det. Hvis du ser på et av de andre svarene her vil du se at bare nå i oktober er det 8 enslige som skal reise til Kina å hente sitt adoptivbarn, og det er noen hver eneste måned.

[Zirine]

Det er jo nettopp det du beskriver som er problemet. Hun er ikke vurdert som enslig søker. Derfor vet ingen om hun innehar de nødvendige forutsetninger til å adoptere som enslig. Hun kan neppe klare å vurdere det selv. Det er sånn i vårt land at adopsjonssøkere må godkjennes av myndighetene. Denne kvinnen har fått godkjenning som en del av et par. Nå viser det seg altså at hun blir alene om det daglige med barnet. I tillegg skal hun leve med samlivsbruddet og bearbeide sjokk, sorg osv. Det lille barnet har sin fortid med adsillelser osv og trenger en stabil og god start på sitt nye liv.

Jeg sier ikke at "anonym i natt" nødvendigvis blir en dårlig mor. Jeg mener hun bør legge adopsjonen på is og søke på nytt som enslig når hun har kommet til hektene igjen etter det som har skjedd. Jeg har ingen problemer med å forstå hennes tanker og følelser, og selvsagt vil det bli fryktelig for henne med en ny lang ventetid. Det er allikevel det som ville være riktigst å gjøre.

Du spør om hvorfor jeg er i mot at enslige adopterer. Det er jeg ikke, men jeg mener altså at de skal godkjennes som enslige - ikke som del av et par. Det er faktisk mange enslige som ønsker å adoptere, og mange som har gjort det. Hvis du ser på et av de andre svarene her vil du se at bare nå i oktober er det 8 enslige som skal reise til Kina å hente sitt adoptivbarn, og det er noen hver eneste måned.

Hun har en mann som ønsker å delta i omsorgen - ergo de ER to, selv om de ikke bor i samme hus. Hans nye venninne er til og med positiv.

Anonym i natt har et nettverk som ble vurdert da hun søkte om adopsjon sammen med sin mann - hennes mann har også et nettverk. Dette er fortsatt intakt, selv om de ikke bor sammen.

Nå har hun ventet 10 år. Det er virkelig unødvendig at hun skulle måtte vente 10 år til - spesielt når intenting tyder på at barnet vil få det annet enn bra. Alle ønsker jo å stille opp.