Jeg er dypt fortvilet

[Gjest malurt i begeret]

Hun har en mann som ønsker å delta i omsorgen - ergo de ER to, selv om de ikke bor i samme hus. Hans nye venninne er til og med positiv.

Anonym i natt har et nettverk som ble vurdert da hun søkte om adopsjon sammen med sin mann - hennes mann har også et nettverk. Dette er fortsatt intakt, selv om de ikke bor sammen.

Nå har hun ventet 10 år. Det er virkelig unødvendig at hun skulle måtte vente 10 år til - spesielt når intenting tyder på at barnet vil få det annet enn bra. Alle ønsker jo å stille opp.

Det stilles mye større krav til ensliges nettverk enn til pars. I det hele tatt kravene for godkjenning av enslige mye strengere enn til par. BL.a så heter det at enslige må ha spesielle ressurser i forhold til barn. Poenget mitt er bare at "anonym i natt" er vurdert som en del av et par, ikke som enslig.

Nettverket endrer seg som regel også radikalt ved skillsmisser. Det kjenner vi da til alle sammen. Selvom mannen hennes og hans nye kjæreste vil stille opp for barnet så blir det helt annerledes enn forutsatt. Du må da innse det? Skjønner ikke vitsen med å glorifisere.

[Zirine]

Det stilles mye større krav til ensliges nettverk enn til pars. I det hele tatt kravene for godkjenning av enslige mye strengere enn til par. BL.a så heter det at enslige må ha spesielle ressurser i forhold til barn. Poenget mitt er bare at "anonym i natt" er vurdert som en del av et par, ikke som enslig.

Nettverket endrer seg som regel også radikalt ved skillsmisser. Det kjenner vi da til alle sammen. Selvom mannen hennes og hans nye kjæreste vil stille opp for barnet så blir det helt annerledes enn forutsatt. Du må da innse det? Skjønner ikke vitsen med å glorifisere.

Du vet lite om hennes nettverk og hva som vil forandre seg - dette vet hun og hennes mann best selv. Et stort poeng her er at far ønsker og vil stille opp for barnet, hans samboer vil det - og ikke minst moren PLUSS at de begge sikkert har familie og øvrig nettverk. Det jeg ikke forstår er hvorfor du svartmaler dette så utrolig - uten i det hele tatt å kjenne kvinnen og hennes exmann.

Ville det vært bedre om de hadde hentet barnet, vært gift et år ekstra, og SÅ gått ifra hverandre?

Er det virkelig barnets beste du er opptatt av eller er du en prinsipprytter?

[Gjest ikke undertegnet nå]

Følg magefølelsen din! IKKE gjør noe du vil angre på senere. Tenk deg om et par år når barnet ditt sitter på fanget ditt og sier:"du Mamma....."

[Gjest malurt i begeret]

Du vet lite om hennes nettverk og hva som vil forandre seg - dette vet hun og hennes mann best selv. Et stort poeng her er at far ønsker og vil stille opp for barnet, hans samboer vil det - og ikke minst moren PLUSS at de begge sikkert har familie og øvrig nettverk. Det jeg ikke forstår er hvorfor du svartmaler dette så utrolig - uten i det hele tatt å kjenne kvinnen og hennes exmann.

Ville det vært bedre om de hadde hentet barnet, vært gift et år ekstra, og SÅ gått ifra hverandre?

Er det virkelig barnets beste du er opptatt av eller er du en prinsipprytter?

Du og jeg vet overhodet ingenting om hennes nettverk. Hun selv og mannen kan heller ikke på det nåværende tidspunkt vite hvordan det vil utvikle seg. Derfor bør hun vente med å adoptere til ting har roet seg, og de som er satt til å gjøre det må vurdere om hun fyller kriteriene for å adoptere som enslig.

Jeg svartmaler ikke. Jeg vet hvor krevende det kan være å få et adoptivbarn, og barnet har krav på å få foreldre som lever i en god livssituasjon og har overskudd til å ta seg av deres behov.

Siden du er så sikker i din sak synes jeg du burde kontakte barnevernet, adopsjonsforeningene og BUFA for å høre hva de mener. Men det har kanskje ingen betydning.

Det er faktisk en grunn til at man har regler og retningslinjer for adopsjon, og vi som adopterer er pliktige til å følge reglene. Deriblant skal vi gi beskjed dersom det er endringer i livssituasjonen.

Jeg setter nå strek for denne diskusjonen for min del.

[Zirine]

Du og jeg vet overhodet ingenting om hennes nettverk. Hun selv og mannen kan heller ikke på det nåværende tidspunkt vite hvordan det vil utvikle seg. Derfor bør hun vente med å adoptere til ting har roet seg, og de som er satt til å gjøre det må vurdere om hun fyller kriteriene for å adoptere som enslig.

Jeg svartmaler ikke. Jeg vet hvor krevende det kan være å få et adoptivbarn, og barnet har krav på å få foreldre som lever i en god livssituasjon og har overskudd til å ta seg av deres behov.

Siden du er så sikker i din sak synes jeg du burde kontakte barnevernet, adopsjonsforeningene og BUFA for å høre hva de mener. Men det har kanskje ingen betydning.

Det er faktisk en grunn til at man har regler og retningslinjer for adopsjon, og vi som adopterer er pliktige til å følge reglene. Deriblant skal vi gi beskjed dersom det er endringer i livssituasjonen.

Jeg setter nå strek for denne diskusjonen for min del.

Du vil altså ikke svare meg på om det er bedre at de henter barnet, er gift ett år for så å skille seg?

[Gjest vært der....]

Kjære deg, hent hjem datteren din dette går helt fint. Alaternativet er helt forferdelig !

Snart møter du en ny mann så har du dobbel lykke :-))))

[Gjest malurt i begeret]

Du vil altså ikke svare meg på om det er bedre at de henter barnet, er gift ett år for så å skille seg?

Det er ikke problemstillingen her, og er etter det jeg har forstått av hovedinnlegget uaktuelt.

[Gjest anynom i natt]

Jeg føler sånn med deg! Du har kommet opp i en forferdelig vanskelig situasjon. Det er ikke lett for en utenforstående å råde deg, men føler du selv at du har ressurser til å være alenemor, så hadde jeg gjennomført adopsjonen hvis jeg var deg. Det virker som du vil få god støtte i din mann både økonomisk og med avlastning så da vil det lette noe på din situasjon. Håper du har et godt nettverk rundt deg av venner og familie som du kan få støtte og hjelp av også. Jeg er enige med en annen som svarte her at du bør prøve å bearbeide sorgen over at din mannen har sviktet deg og at ekteskapet ditt er over før du skal hente barnet. Håper du har litt tid på deg før du skal reise. Hvor lenge er det til hentereisen, og hvordan vil det være for deg/dere å reise sammen på hentereisen ? Vil det fungere greit for dere? Det er mange spørsmål man må stille seg og finne svar på i en sånn situasjon.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg reist å hentet hjem datteren min. Jeg tror som deg at det vil bli vanskelig å leve med hvis du må si nei. Men, du må selvfølgelig være sikker på at det er dette du ønsker deg; og det virker som du egentlig allerede har bestemt deg.

Lykke til med valget ditt og mange oppmuntende klemmer fra

Ja jeg har bestemt meg. Vi har fått tildelt et barn og det er vår datter! Jeg kan ikke gjøre noe annet. Jeg kan villig innrømme at det er ren egoisme, det er for mitt beste. ikke barnets.Men når det er sagt tror jeg barnet vil få det godt hos meg selvom jeg skulle ønske situasjonen hadde vært helt annerledes. Jeg vet ikke hvordan det vil bli. Det er så nytt for meg, jeg er fortsatt i sjokktilstand og alt føles uvirkelig, både tildelingen og min manns svik. Det er ikke lenge til vi skal hente barnet så jeg får mer enn nok å gjøre med å planlegge det fram til avreisen. Dumt at jeg ikke får tid til å summe meg, men fint allikevel at det går så fort. Jeg har nemlig begynt å engste meg for at mannen min skal ombestemme seg eller at dama hans egentlig ikke er så positiv som hun sier og melder fra til adopsjonsforeningen anonymt. Hvorfor skulle hun egentlig være interessert i at jeg og hennes kjæreste adopterer barn sammen? Det er mange angster som dukker opp nå. Jeg tenker også at de kanskje ikke er så forsiktige lenger nå som jeg vet om det. Kanskje andre oppdager det og føler seg forpliktet til å gi beskjed til adopsjonsforeningen. Nei alt er vondt og kaos. Heldigvis fikk jeg noen såkalte lykkepiller den tiden jeg var mest nedfor pga den lange ventingen. De bruker jeg fortsatt og de har god effekt. De hjelper nok til sånn at jeg skal klare denne fryktelige situasjonen. Jeg gleder meg bare til alt er over og jeg har min lille datter trygt hjemme.

[Gjest anynom i natt]

Jeg kjenner til et par som har gjort sånn som du tenker (fått barnet, og gått fra hverandre etterpå) men der var begge enige om å skilles. Det har fungert veldig fint for dem. Det er bare du som vet hva som er rett for deg, du må også tenke på sorgen din over å miste mannen din, kommer den til å være sterk etter at barnet er her...? (vanskelig å si det nå da)

Jeg vet ikke, men det høres jo ut som om mannen din fortsatt vil støtte deg endel. Jeg tror jeg ville adoptert barnet, selv om det nok er litt "umoralsk" sett i fra Bufa og giverlandets side. Ikke vondt ment altså, for jeg forstår deg godt.

Jeg svarer uten nick pga det paret jeg skrev om, vil ikke at vi skal gjenkjennes

Sender deg mange trøsteklemmer over nettet, det er en fæl situasjon du er i nå

Tusen takk til deg anonyma, og alle andre som har svart å gitt gode råd, oppmuntring og trøst.

[Gjest anynom i natt]

Tusen takk til deg anonyma, og alle andre som har svart å gitt gode råd, oppmuntring og trøst.

Jeg har bestemt meg for å hente hjem barnet. Jeg kan ikke annet!

[kampfalk]

Ja jeg har bestemt meg. Vi har fått tildelt et barn og det er vår datter! Jeg kan ikke gjøre noe annet. Jeg kan villig innrømme at det er ren egoisme, det er for mitt beste. ikke barnets.Men når det er sagt tror jeg barnet vil få det godt hos meg selvom jeg skulle ønske situasjonen hadde vært helt annerledes. Jeg vet ikke hvordan det vil bli. Det er så nytt for meg, jeg er fortsatt i sjokktilstand og alt føles uvirkelig, både tildelingen og min manns svik. Det er ikke lenge til vi skal hente barnet så jeg får mer enn nok å gjøre med å planlegge det fram til avreisen. Dumt at jeg ikke får tid til å summe meg, men fint allikevel at det går så fort. Jeg har nemlig begynt å engste meg for at mannen min skal ombestemme seg eller at dama hans egentlig ikke er så positiv som hun sier og melder fra til adopsjonsforeningen anonymt. Hvorfor skulle hun egentlig være interessert i at jeg og hennes kjæreste adopterer barn sammen? Det er mange angster som dukker opp nå. Jeg tenker også at de kanskje ikke er så forsiktige lenger nå som jeg vet om det. Kanskje andre oppdager det og føler seg forpliktet til å gi beskjed til adopsjonsforeningen. Nei alt er vondt og kaos. Heldigvis fikk jeg noen såkalte lykkepiller den tiden jeg var mest nedfor pga den lange ventingen. De bruker jeg fortsatt og de har god effekt. De hjelper nok til sånn at jeg skal klare denne fryktelige situasjonen. Jeg gleder meg bare til alt er over og jeg har min lille datter trygt hjemme.

Jeg forstår så godt din lengsel og smerte, og at du ønsker å hente dette barnet hjem. Men er du helt sikker på at det er det beste i den situasjonen du er nå? Jeg synes det høres veldig kompliser ut akkurat nå.

Jeg ønsker deg alt godt uansett hva du velger!

[Zirine]

Ja jeg har bestemt meg. Vi har fått tildelt et barn og det er vår datter! Jeg kan ikke gjøre noe annet. Jeg kan villig innrømme at det er ren egoisme, det er for mitt beste. ikke barnets.Men når det er sagt tror jeg barnet vil få det godt hos meg selvom jeg skulle ønske situasjonen hadde vært helt annerledes. Jeg vet ikke hvordan det vil bli. Det er så nytt for meg, jeg er fortsatt i sjokktilstand og alt føles uvirkelig, både tildelingen og min manns svik. Det er ikke lenge til vi skal hente barnet så jeg får mer enn nok å gjøre med å planlegge det fram til avreisen. Dumt at jeg ikke får tid til å summe meg, men fint allikevel at det går så fort. Jeg har nemlig begynt å engste meg for at mannen min skal ombestemme seg eller at dama hans egentlig ikke er så positiv som hun sier og melder fra til adopsjonsforeningen anonymt. Hvorfor skulle hun egentlig være interessert i at jeg og hennes kjæreste adopterer barn sammen? Det er mange angster som dukker opp nå. Jeg tenker også at de kanskje ikke er så forsiktige lenger nå som jeg vet om det. Kanskje andre oppdager det og føler seg forpliktet til å gi beskjed til adopsjonsforeningen. Nei alt er vondt og kaos. Heldigvis fikk jeg noen såkalte lykkepiller den tiden jeg var mest nedfor pga den lange ventingen. De bruker jeg fortsatt og de har god effekt. De hjelper nok til sånn at jeg skal klare denne fryktelige situasjonen. Jeg gleder meg bare til alt er over og jeg har min lille datter trygt hjemme.

Lykke til - fra hjertet.

[thinkerbell]

Jeg har bestemt meg for å hente hjem barnet. Jeg kan ikke annet!

jeg har på følelsen at du blir en vidunderlig mor...

Lykke til kjære du..

[Gjest litt anonym ;-))]

Jeg har bestemt meg for å hente hjem barnet. Jeg kan ikke annet!

Får jeg være den første til å gratulere deg som Mamma?

[Gjest anonym-mamma]

Jeg har bestemt meg for å hente hjem barnet. Jeg kan ikke annet!

Gratulerer som mamma, og lykke til både til deg og den lille! Selv om det kanskje ikke her helt riktig (overfor BUFA og giverlandet), så tror jeg det var et klokt valg. Jeg tror du kommer til å bli en flott mamma og at du og den lille vil bli en fin liten familie!

Håper du vil fortelle oss hvordan det går med dere videre. Ditt innlegg gjorde sterkt inntrykk, og jeg håper dere kommer over den første kneiken og får et fantastisk liv sammen dere to.

Jeg tenker på dere !!!!

[Gjest anonym-mamma]

Ja jeg har bestemt meg. Vi har fått tildelt et barn og det er vår datter! Jeg kan ikke gjøre noe annet. Jeg kan villig innrømme at det er ren egoisme, det er for mitt beste. ikke barnets.Men når det er sagt tror jeg barnet vil få det godt hos meg selvom jeg skulle ønske situasjonen hadde vært helt annerledes. Jeg vet ikke hvordan det vil bli. Det er så nytt for meg, jeg er fortsatt i sjokktilstand og alt føles uvirkelig, både tildelingen og min manns svik. Det er ikke lenge til vi skal hente barnet så jeg får mer enn nok å gjøre med å planlegge det fram til avreisen. Dumt at jeg ikke får tid til å summe meg, men fint allikevel at det går så fort. Jeg har nemlig begynt å engste meg for at mannen min skal ombestemme seg eller at dama hans egentlig ikke er så positiv som hun sier og melder fra til adopsjonsforeningen anonymt. Hvorfor skulle hun egentlig være interessert i at jeg og hennes kjæreste adopterer barn sammen? Det er mange angster som dukker opp nå. Jeg tenker også at de kanskje ikke er så forsiktige lenger nå som jeg vet om det. Kanskje andre oppdager det og føler seg forpliktet til å gi beskjed til adopsjonsforeningen. Nei alt er vondt og kaos. Heldigvis fikk jeg noen såkalte lykkepiller den tiden jeg var mest nedfor pga den lange ventingen. De bruker jeg fortsatt og de har god effekt. De hjelper nok til sånn at jeg skal klare denne fryktelige situasjonen. Jeg gleder meg bare til alt er over og jeg har min lille datter trygt hjemme.

Du må prøve, for din egen del, å bearbeide sjokket, og få litt orden på tanker og følelser før du drar på hentreisen. En hentreise og en overtagelse er i seg selv en stor påkjenning psykisk, og man bør være uthvilt og opplagt før det store skal skje. Håper du får tid til å hente deg inn igjen litt før du/dere drar. Prøv å ikke bekymre deg for mye; dersom dere holder en lav profil om det som har skjedd i den korte tiden til barnet er vel hjemme igjen så går nok dette bra. Kanskje din mann og hans kjæreste føler at de 'skylder' deg dette etter det som har skjedd. Og når du gjelder at du får barn av egoistiske grunner så er nok det likt for alle - uansett om de føder barna selv eller adopterer. Nok en gang lykke til!

[Gjest trudi i dag]

Og når dere har et barn som dere fikk tildelt nå , så har dere begge foreldreansvar,.. Samlivsbrudd kommer skjelden til barnas beste, men foreldrene må gjøre hva de kan for at barnet blir godt ivaretatt osv. Den dagen dere ble foreldre så ble dere foreldre pungt slutt.

Dere har fått bilde av barnet? ja da har dere jo akseptert det også..Og det er ikke bare biologiske barn som blir skillsmissebarn, Det er foreldrene som skiller seg fra hverandre, men ikke fra barna.

(Uten å nevne enkelttilfeller vi leser om.)

[Gjest Petronelle1]

Jeg er ikke enig med dr.Stockman ovenfor. Jeg er av dem som også mener at det er annerledes mens man venter tildeling, og når dere faktisk har fått tildelt et barn - det er som om du hadd født et barn, og ingen ville vente du skulle gi det fra deg da. Dere stiller jo begge opp som foreldre, selv om det blir annerledes enn man hadde tenkt.

Også jeg vil få lov å gratulere deg med å bli mamma! Håper (og regner med) at du har et godt, støttende nettverk rundt deg!

[Gjest tenkende adoptant]

Ideelt sett, og ifølge lover og regler, skulle man avbryte adopsjonen når noe slikt skjer. Likevel,det er noe som heter å ta menneskelige hensyn. Jeg mener dette er en slik situasjon, og det ville jeg tenkt hvis jeg hadde jobbet i BUFA/adopsjonsforeningene også. Man kan ikke alltid føle en regel helt firkantet i enhver situasjon.

Hadde det vært snakk om et vedvarende alvorlig problem som ville skade barnet over tid (f.eks. alkoholmisbruk eller mishandling) - ville det vært noe ganske annet. At de to foreldrene ikke bor sammen, det er ikke til skade for barnet. Barnet vil jo ikke komme til å oppleve noe brudd, for situasjonen er jo slik fra barnet kommer. Selvsagt vil det være tøft - og ikke ideelt - den første tiden, for både mor og barn. Men jeg har tro på at det vil gå seg til etterhvert. Du høres ut som en ressurssterk kvinne, og både din (eks)mann og nettverket ellers vil stille opp.

Tross alt, dette er slikt som skjer bare i en promille av sakene. Jeg mener at da bør menneskelige hensyn - i dette tilfelle til deg - være avgjørende.

Et tips: Du og mannen din bør stå sammen hele tiden, og også reise sammen og hente barnet. Adopsjonsforeningene leser nemlig også dr.Online, og vil ha sine mistanker. Det bør dere forberede dere godt på hvordan dere vil takle.

Ønsker deg/dere av mitt hjerte lykke til!

[Gjest tenkende adoptant]

Ideelt sett, og ifølge lover og regler, skulle man avbryte adopsjonen når noe slikt skjer. Likevel,det er noe som heter å ta menneskelige hensyn. Jeg mener dette er en slik situasjon, og det ville jeg tenkt hvis jeg hadde jobbet i BUFA/adopsjonsforeningene også. Man kan ikke alltid føle en regel helt firkantet i enhver situasjon.

Hadde det vært snakk om et vedvarende alvorlig problem som ville skade barnet over tid (f.eks. alkoholmisbruk eller mishandling) - ville det vært noe ganske annet. At de to foreldrene ikke bor sammen, det er ikke til skade for barnet. Barnet vil jo ikke komme til å oppleve noe brudd, for situasjonen er jo slik fra barnet kommer. Selvsagt vil det være tøft - og ikke ideelt - den første tiden, for både mor og barn. Men jeg har tro på at det vil gå seg til etterhvert. Du høres ut som en ressurssterk kvinne, og både din (eks)mann og nettverket ellers vil stille opp.

Tross alt, dette er slikt som skjer bare i en promille av sakene. Jeg mener at da bør menneskelige hensyn - i dette tilfelle til deg - være avgjørende.

Et tips: Du og mannen din bør stå sammen hele tiden, og også reise sammen og hente barnet. Adopsjonsforeningene leser nemlig også dr.Online, og vil ha sine mistanker. Det bør dere forberede dere godt på hvordan dere vil takle.

Ønsker deg/dere av mitt hjerte lykke til!

Jeg er også fagperson, i likhet med Dr.Stockman, hvis det skulle være av interesse. Men jeg er ikke like kategorisk som han.