Samlivsbrudd og adopsjon er ikke forenlig

[Gjest Dr Stockmann]

Så langt har jeg kun vært en gratispassasjer på DOL. Jeg har kun lest andres innlegg etter søken på informasjon, og gjerne noen koselige historier som kan korte ned egen ventetid. Men innlegget til anonym i natt, eller rettere sagt svarene til innlegget har provosert frem så mye følelser at jeg bare må skrive dem av meg. Til anonym i natt, hvis du leser dette, dette er ikke noe støtteinnlegg til deg, så hvis du ikke tåler motbør bør du ikke fortsette å lese.

Anonym i natt har ventet i ti år på adopsjon, og når den store tildelingsdagen kommer, så forteller mannen hennes at han ønsker skilsmisse. Spørsmålet er om adopsjonen likevel skal gjennomføres.

Jeg er som de fleste av dere ingen fagmann på området, og jeg bør derfor som alle andre ukyndige være forsiktig med å ha bastante oppfatninger. Men når flertallet på DOL unisont støtter opp under beslutningen om å fullføre adopsjonen føler jeg behov for å skape noe motvekt.

For meg er det enkelt å identifisere meg med anonym i natt, jeg har nemlig vært i en lignende situasjon selv. Etter tre år hadde endelig papirene våre blitt sendt til giverlandet. Tildeling kunne komme når som helst. Problemet var bare det at kona virket ikke like begeistret som før, hun snakket plutselig om utsettelse. Årsaken var enkel, hun ville skilles fra meg. Det kom som et sjokk på meg, og til å begynne med vet jeg ikke om det var det ødelagte ekteskapet eller tapet av barnet som var verst å takle. Hverdagen var tøff å håndtere selv om jeg kun hadde ansvar for meg selv.

Men det jeg vet i ettertid er at jeg på tidspunktet for bruddet ikke var skikket til å ta rasjonelle valg, og at jeg trolig heller ikke var egent i rollen som alenefar for et adoptivbarn.

Min situasjon har endret seg, og nok en gang har jeg søkt om adopsjon. Det er tøft med en ny runde, tiden går og ventetiden er lang, men barna som skal adopteres fortjener det. Vi velger alle adopsjon fra et egoistisk ønske om å få barn, sånn sett kan man si at ingen av oss tenker på barnas beste. Men vi må ikke dra egoismen så langt at vårt eget behov totalt overskygger barnas behov.

Jeg kan ikke utelukke at anonym i natt takler et samlivsbrudd på en helt annen måte enn det jeg gjorde. Det er mulig at hun er blant den ene promillen som klarer å tenke rasjonelt, handle rasjonelt og leve videre alene med barnet. Men mitt klare råd er at hun bør søke profesjonell hjelp for å få en objektiv vurdering av situasjonen.

De objektive fakta er følgende: Kvinne som har ventet i 10 år får beskjed på tildelingsdagen at mannen vil forlate henne. Hun har tidligere vært deprimert, og tar lykkepillen får å holde seg oppe. Hvilket råd gir de fleste, jo selvsagt må du gjennomføre adopsjonen. Jeg forstår ikke hvordan dere kan gi et slikt råd, dere har også et ansvar.

[thaimor]

Synes du tar munnen for full når du skriver at _flertallet_ på dol unisont støtter opp...

Så vidt jeg vet har jeg _ikke_ skrevet støttende innlegg, og flere med meg... bare så det er sagt altså ;-)

Ellers er det mye bra i innlegget ditt!

[Gjest vordende mamma]

Jeg vil heller ikke være under dette flertallet!

Jeg er også litt enig med deg i det du skriver, men har prøvd å sette meg inn i hennes situasjon, og tror jaggu jeg også hadde blitt litt "egoistisk".

Har dyp sympati for henne, men sannsynligvis vil ikke barnet bli en redning, men kanskje den eneste muligheten for å bli mor!!

Uansett hva hun velger, ønsker jeg henne lykke til med valget hun tar.

Hilsen:

[shakti]

Du skriver i innlegget ditt at du ikke er fagmann, og at du derfor ikke kan uttale deg for bastant. Jeg synes du er temmelig bastant allerede i overskriften jeg da.

Mange, mange har gjennomført adopsjon til tross for samlivsbrudd. Ingen ting tyder på at disse barna som er sterkt ønsket ikke har det bra.

Du skriver at hun har hatt en depresjon og bruker lykkepiller for å holde seg oppe. Nå kan ikke jeg se hun har skrevet at hun har hatt en depresjon, men at hun har vært nedfor. Det er faktisk helt vanlig. Hvis du har fulgt med her inne på DOL en tid har du sikkert sett at mange beskriver det samme. Ja flere har t.o.m. skrevet at de overhodet ikke fungerer lenger. Dette er altså helt vanlige menneskelige reaksjoner i den lange ventetiden. Mange har skrevet at de bruker lykkepiller som et hjelpemiddel, både før- under og etter adopsjonen. Og at det fungerer bra. Skulle barnet ta skade av det? Antagelig like mye skade som at noen bruker krykker som hjelpemiddel etter et benbrudd el.l.

Du skriver at du vet hva hun snakker om da du har vært i en lignende situasjon selv. Jeg har også vært i en lignende situasjon selv. Ikke med hensyn til samlivsbrudd, det har jeg vært forskånet for. Men jeg har fått tildelt barn - 2 ganger. Barnet har vært MITT fra det øyeblikket jeg har fått det tildelt. Ingenting i verden kunne fått meg til å gi avkall på det! Dersom hun hadde ligget på fødeklinikken og mannen kom å sa han ville skilles, tror jeg ingen ville så mye som antydet at hun skulle gi ifra seg barnet. Mest sannsynlig ville hun fått trøst, hjelp og støtte. Nå mener jeg ikke at en fødsel og en adopsjon er helt det samme. Men kvinnens sterke følelser for barnet er den samme.

Jeg vil gjøre deg oppmerksom på at å vente tildeling, og ha FÅTT tildeling er to helt forskjellige ting. Selvom det selvsagt er fryktelig å "abortere" i ventetiden, vil jeg tro det ikke kan sammenlignes med å miste et konkret barn man allerede har fått tildelt. Sånn føler i hvertfall jeg det.

Så lurer jeg på hvor du har det fra at det bare er 1 promille som greier å tenke rasjonelt etter et samlivsbrudd? Omfattet undersøkelsen du viser til både menn og kvinner, eller er det en undersøkelse som er gjort bare blant menn? Hvor er undersøkelsen publisert?

Når alt dette er sagt, så mener jeg også at "anonym i natt" er i en utrolig vanskelig og krevende situasjon, og at hun bør tenke seg godt om. Men jeg heller til å tro at det sterke ønsket om barn og morskjærligheten vil gjøre at barnet får en god og trygg oppvekst.

[Gjest anynom i natt]

Hvis det kan berolige deg så har jeg time hos fastlegen min i morgen, og skal snakke med han om situasjonen. Det er en lege som har kjent meg i årevis. Jeg har ikke vært deprimert men var nedfor en periode p.g.a. alle problemene rundt adopsjonen. Legen min mente det ville være lurt med en svak dose lykkepiller nettopp fordi jeg ikke skulle falle ned i en depresjon, men fortsette å fungere både i jobb og ellers. De har virket som forventet. Den nye sjokkerende opplevelsen gjør at jeg trenger å fortsette med tablettene en periode til, men det blir helt sikkert ikke noe varig bruk. Tablettene er ikke vanedannende.

[Gjest malurt i begeret]

Vil bare si at jeg heller ikke er blant flertallet! Men jeg fikk ikke mye støtte på mine innlegg - verken fra deg eller andre.

[Mamta]

Som flere ganske riktig sier, er det ikke et flertall på dol som støtter "anonym i natt" i hennes valg om å hente hjem barnet. Men derimot flertallet av de som har svart henne. Jeg er ikke èn av dem.

mvh

[Gjest @nonymus ikveld]

Hvis det kan berolige deg så har jeg time hos fastlegen min i morgen, og skal snakke med han om situasjonen. Det er en lege som har kjent meg i årevis. Jeg har ikke vært deprimert men var nedfor en periode p.g.a. alle problemene rundt adopsjonen. Legen min mente det ville være lurt med en svak dose lykkepiller nettopp fordi jeg ikke skulle falle ned i en depresjon, men fortsette å fungere både i jobb og ellers. De har virket som forventet. Den nye sjokkerende opplevelsen gjør at jeg trenger å fortsette med tablettene en periode til, men det blir helt sikkert ikke noe varig bruk. Tablettene er ikke vanedannende.

Jeg har den største medfølelse med deg i denne situasjonen og kan godt sette meg inn i den fortvilelse du må kjenne på. Har selv to ganger vært i sammenliknbare situasjoner, der forhold enten i giverlandet eller i familiesituasjonen gjorde gjennomførngen av adopsjonen usikker. Heldigvis løste det seg begge ganger uten at vi behøvde gi fra oss det barnet vi var tildelt. Men jeg har altså følt på den smerten det er å frykte for å miste det barnet som vi ennå ikke hadde fått holde, men som likefullt føltes som vårt.

Jeg kan likevel ikke gi all ansvarsfølelse og sunn fornuft "på båten" og si at det selvfølgelig ville være riktig av deg/ dere å hente hjem det barnet dere har fått tildelt _nå_ i den kaotiske situasjonen du befinner deg i. Selvom dere skal holde sammen til barnet kommer hjem. På en måte blir det jo da å utsette det endelige bruddet, noe som kan få konsekvens for din egen sorgprosess vedr. 'tapet' av din mann.

Du sier selv at din manns svik kommer som et sjokk. I en slik situasjon er vel neppe noen av oss fullt ut istand til å foreta rasjonelle valg. At du føler på at barnet er _ditt_, er vel helt naturlig. Men her handler det om barnets rett til den familien som myndighetene i giverlandet ved tildeling var forespeilet at dere to var, ikke din "rett" til å bli mor til det barnet du nå opplever som "ditt".

Du sammenlikner også situasjonen med en evt. graviditet og sier du ikke ville avbrutt svangerskapet dersom det kom til et samlivsbrudd. Det er her èn av forskjellene på et biologisk og et "hjerte" - svangerskap ligger. Avbryter du et biologisk svangerskap, dør barnet. Når det gjelder adopsjon, så får barnet derimot nye muligheter hos en annen familie. For deg som mor vil det nok likevel være nesten som å miste et barn du fysisk har båret, men likevel syns jeg sammenlikningen ikke hører hjemme i denne sammenhengen.

Du sier at du skal til fastlegen din imorgen og ta opp situasjonen med ham. Det er sikkert en god idè å drøfte situasjonen i hele sin bredde med en utenforstående som også kjenner dere.

Men dersom legen mer eller mindre blir brukt som "garanti" for at dette skal du klare, blir det slik jeg ser det, å isåfall gjøre legen din medskyldig i å omgå reglene for adopsjon av barn fra utlandet. For det er det du/ dere i praksis tenker på å gjøre, all den tid dere er forhåndsgodkjente som par, ikke du som enslig. Jeg sier ikke med det at du ikke kan bli en fantastisk mor, det har jeg ingen forutsetninger for å si. Men i denne situasjonen virker det ikke riktig å gjennomføre adopsjonen når bruddet i realiteten er et faktum før barnet er kommet. At brudd kan komme siden, det vet jo ingen på forhånd, men her er det jo allerede skjedd.

At andre kan vise til noen de kjenner som har gjort noe liknende, syns jeg overhodet ikke rettferdiggjør en slik handling. Snarere tvert imot.

I tillegg til det jeg her har sagt, samt de viktige momentene "malurt i begeret" og 'Dr Stockmann' peker på, vil jeg legge til at deres beslutning i ytterste konsekvens kan få betydning for håndtering av regelverk rundt utenlandsadopsjon i fremtiden. Jfr. at norske myndigheter, representert ved BUFA, skal kvalitetssikre utenlandsadopsjoner fra norsk side og stå inne for de forhåndsbevillinger som er gitt overfor giverlandets myndigheter, representert ved adopsjonsforeningen. Jeg mener vi skylder myndighetene og de barna som frigis for utenlandsadopsjon å bidra til at adopsjon av barn idag og for fremtiden foregår i lovlige og ordentlige former.

Tilslutt: Bare du og din mann kjenner situasjonen fullt ut og kan derfor ta et standpunkt som dere skal kunne leve med resten av livet. Mitt håp er likevel at dere tenker dere grundig om før den endelige beslutningen tas.

mvh

en som velger å være

[Gjest kimchi]

Jeg har den største medfølelse med deg i denne situasjonen og kan godt sette meg inn i den fortvilelse du må kjenne på. Har selv to ganger vært i sammenliknbare situasjoner, der forhold enten i giverlandet eller i familiesituasjonen gjorde gjennomførngen av adopsjonen usikker. Heldigvis løste det seg begge ganger uten at vi behøvde gi fra oss det barnet vi var tildelt. Men jeg har altså følt på den smerten det er å frykte for å miste det barnet som vi ennå ikke hadde fått holde, men som likefullt føltes som vårt.

Jeg kan likevel ikke gi all ansvarsfølelse og sunn fornuft "på båten" og si at det selvfølgelig ville være riktig av deg/ dere å hente hjem det barnet dere har fått tildelt _nå_ i den kaotiske situasjonen du befinner deg i. Selvom dere skal holde sammen til barnet kommer hjem. På en måte blir det jo da å utsette det endelige bruddet, noe som kan få konsekvens for din egen sorgprosess vedr. 'tapet' av din mann.

Du sier selv at din manns svik kommer som et sjokk. I en slik situasjon er vel neppe noen av oss fullt ut istand til å foreta rasjonelle valg. At du føler på at barnet er _ditt_, er vel helt naturlig. Men her handler det om barnets rett til den familien som myndighetene i giverlandet ved tildeling var forespeilet at dere to var, ikke din "rett" til å bli mor til det barnet du nå opplever som "ditt".

Du sammenlikner også situasjonen med en evt. graviditet og sier du ikke ville avbrutt svangerskapet dersom det kom til et samlivsbrudd. Det er her èn av forskjellene på et biologisk og et "hjerte" - svangerskap ligger. Avbryter du et biologisk svangerskap, dør barnet. Når det gjelder adopsjon, så får barnet derimot nye muligheter hos en annen familie. For deg som mor vil det nok likevel være nesten som å miste et barn du fysisk har båret, men likevel syns jeg sammenlikningen ikke hører hjemme i denne sammenhengen.

Du sier at du skal til fastlegen din imorgen og ta opp situasjonen med ham. Det er sikkert en god idè å drøfte situasjonen i hele sin bredde med en utenforstående som også kjenner dere.

Men dersom legen mer eller mindre blir brukt som "garanti" for at dette skal du klare, blir det slik jeg ser det, å isåfall gjøre legen din medskyldig i å omgå reglene for adopsjon av barn fra utlandet. For det er det du/ dere i praksis tenker på å gjøre, all den tid dere er forhåndsgodkjente som par, ikke du som enslig. Jeg sier ikke med det at du ikke kan bli en fantastisk mor, det har jeg ingen forutsetninger for å si. Men i denne situasjonen virker det ikke riktig å gjennomføre adopsjonen når bruddet i realiteten er et faktum før barnet er kommet. At brudd kan komme siden, det vet jo ingen på forhånd, men her er det jo allerede skjedd.

At andre kan vise til noen de kjenner som har gjort noe liknende, syns jeg overhodet ikke rettferdiggjør en slik handling. Snarere tvert imot.

I tillegg til det jeg her har sagt, samt de viktige momentene "malurt i begeret" og 'Dr Stockmann' peker på, vil jeg legge til at deres beslutning i ytterste konsekvens kan få betydning for håndtering av regelverk rundt utenlandsadopsjon i fremtiden. Jfr. at norske myndigheter, representert ved BUFA, skal kvalitetssikre utenlandsadopsjoner fra norsk side og stå inne for de forhåndsbevillinger som er gitt overfor giverlandets myndigheter, representert ved adopsjonsforeningen. Jeg mener vi skylder myndighetene og de barna som frigis for utenlandsadopsjon å bidra til at adopsjon av barn idag og for fremtiden foregår i lovlige og ordentlige former.

Tilslutt: Bare du og din mann kjenner situasjonen fullt ut og kan derfor ta et standpunkt som dere skal kunne leve med resten av livet. Mitt håp er likevel at dere tenker dere grundig om før den endelige beslutningen tas.

mvh

en som velger å være

Du har sagt akkurat det jeg hadde tenkt å si, bare formulert det enda bedre. Å gjennomføre adopsjonen på tross av samlivsbrudd er brudd på loven, det undergraver det viktige arbeidet giverlandet gjør for å finne de rette foreldrene for akkurat det barnet, det er ikke til barnets beste, det er med andre ord brudd på ALT!! Samtidig forstår jeg at anonym i natt tenker sånn, det er en krisereaksjon. MEN til anonym i natt- vær så snill og tenk på barnets beste, det er ikke å komme til en mor i sorg, sjokk, på antidepressiva og til en far som gjennomfører adopsjonen pga. dårlig samvittighet overfor sin kone. Jeg er blitt så opprørt av dette at jeg har lyst til å varsle adopsjonsforeningene selv. Et adoptivbarn er alltid et barn med større behov, i hvert fall i begynnnelsen, og da holder det ikke å si at du føler at dette barnet er ditt. DET ER DET IKKE!!! Håper virkelig du har en lege som klarer å hjelpe deg til å se at for barnets skyld må du si henne fra deg, selv om det vil være vondt for deg resten av livet.

[Gjest gruff]

Du har sagt akkurat det jeg hadde tenkt å si, bare formulert det enda bedre. Å gjennomføre adopsjonen på tross av samlivsbrudd er brudd på loven, det undergraver det viktige arbeidet giverlandet gjør for å finne de rette foreldrene for akkurat det barnet, det er ikke til barnets beste, det er med andre ord brudd på ALT!! Samtidig forstår jeg at anonym i natt tenker sånn, det er en krisereaksjon. MEN til anonym i natt- vær så snill og tenk på barnets beste, det er ikke å komme til en mor i sorg, sjokk, på antidepressiva og til en far som gjennomfører adopsjonen pga. dårlig samvittighet overfor sin kone. Jeg er blitt så opprørt av dette at jeg har lyst til å varsle adopsjonsforeningene selv. Et adoptivbarn er alltid et barn med større behov, i hvert fall i begynnnelsen, og da holder det ikke å si at du føler at dette barnet er ditt. DET ER DET IKKE!!! Håper virkelig du har en lege som klarer å hjelpe deg til å se at for barnets skyld må du si henne fra deg, selv om det vil være vondt for deg resten av livet.

Brudd på loven er det ikke! I hvertfall ikke juridisk sett. De lever jo fortsatt sammen som ektepar. Og hun har faktisk ikke visst noe om situasjonen før etter tildelingen. Ingen har derfor blitt ført bak lyset - unntatt hun selv. Jeg har dyp medlidenhet med henne, men kan absolutt ikke gi henne noen råd.

Til "@nonymus i kveld"

Du skriver følgende: "Du sier at du skal til fastlegen din imorgen og ta opp situasjonen med ham. Det er sikkert en god idè å drøfte situasjonen i hele sin bredde med en utenforstående som også kjenner dere. Men dersom legen mer eller mindre blir brukt som "garanti" for at dette skal du klare, blir det slik jeg ser det, å isåfall gjøre legen din medskyldig i å omgå reglene for adopsjon av barn fra utlandet".

Jeg forstår ikke at du kan skrive noe sånt til noen, og absolutt ikke til en som er dypt fortvilet. Det virker som du mistenkeliggjør hennes motiv for å gå til legen. Du sier at HUN isåfall gjør legen medskyldig. Legen er da voksen og velutdannet, og må selv ta ansvar for sine handlinger!Ingen gjør andre til medskyldige - selvom noen alltid skylder på andre - medskyldig gjør man seg evt. selv. Ærlig talt - ikke legg sten til byrden, hun må da kunne ta opp problemene med sin lege uten å føle dårlig samvittighet.

[Gjest litchi]

Tja - jeg vet i alle fall at hadde jeg vært i anonym i natt sin situasjon, så hadde jeg IKKE avbrutt adopsjonen.... Bedre er jeg ikke, gitt ! Noen ganger er det sånn at egoismen går på bekostning av idealismen, og dette ville helt klart vært et sånt tilfelle for meg. Dessuten ville jeg vært overbevist om at det skulle gå bra, naturligvis. Det må jo være en forutsetning for i hele tatt å vurdere å gjennomføre adopsjonen.

I dette tilfellet er det jo heller ikke sånn at barnet blir uten pappa ! De skal holde sammen fremover, og han skal ha kontakt med barnet. Så får tiden vise hva som virkelig skjer med dem som par.

Jeg synes for øvrig at "til barnets beste" er et noe forslitt uttrykk. "Barnets beste".... Hvem vet hva det er, eller hos hvem det er ? Jeg er mer opptatt av at man finner en god NOK løsning for barna - alle barn, adopterte og egenfødte - ikke "den beste".... Rett og slett fordi jeg tror det er umulig i 90 % av tilfellene.

[Gjest ikke undertegnet]

Brudd på loven er det ikke! I hvertfall ikke juridisk sett. De lever jo fortsatt sammen som ektepar. Og hun har faktisk ikke visst noe om situasjonen før etter tildelingen. Ingen har derfor blitt ført bak lyset - unntatt hun selv. Jeg har dyp medlidenhet med henne, men kan absolutt ikke gi henne noen råd.

Til "@nonymus i kveld"

Du skriver følgende: "Du sier at du skal til fastlegen din imorgen og ta opp situasjonen med ham. Det er sikkert en god idè å drøfte situasjonen i hele sin bredde med en utenforstående som også kjenner dere. Men dersom legen mer eller mindre blir brukt som "garanti" for at dette skal du klare, blir det slik jeg ser det, å isåfall gjøre legen din medskyldig i å omgå reglene for adopsjon av barn fra utlandet".

Jeg forstår ikke at du kan skrive noe sånt til noen, og absolutt ikke til en som er dypt fortvilet. Det virker som du mistenkeliggjør hennes motiv for å gå til legen. Du sier at HUN isåfall gjør legen medskyldig. Legen er da voksen og velutdannet, og må selv ta ansvar for sine handlinger!Ingen gjør andre til medskyldige - selvom noen alltid skylder på andre - medskyldig gjør man seg evt. selv. Ærlig talt - ikke legg sten til byrden, hun må da kunne ta opp problemene med sin lege uten å føle dårlig samvittighet.

Så, skal man sy puter under armene på et dypt fortvilet menneske og si at det å gjennomføre adopsjonen er i orden når det vitterligen ikke er det?

Skal man la et menneske bruke sin fortvilelse på bekostning av et barn? Selvfølgelig er det synd på denne kvinnen, men skal hun få bli mor med vår velsignelse av ren medlidenhet?

Intet adoptivbarn er juridisk sett vårt før adopsjonen er endelig, og vi skal vokte oss vel for å støtte opp under at kommende adoptivforeldre viser en slik forrakt for opprinnelseslandet til barnet og myndighetene i dette landet.

[Gjest Dr Stockman]

Du skriver i innlegget ditt at du ikke er fagmann, og at du derfor ikke kan uttale deg for bastant. Jeg synes du er temmelig bastant allerede i overskriften jeg da.

Mange, mange har gjennomført adopsjon til tross for samlivsbrudd. Ingen ting tyder på at disse barna som er sterkt ønsket ikke har det bra.

Du skriver at hun har hatt en depresjon og bruker lykkepiller for å holde seg oppe. Nå kan ikke jeg se hun har skrevet at hun har hatt en depresjon, men at hun har vært nedfor. Det er faktisk helt vanlig. Hvis du har fulgt med her inne på DOL en tid har du sikkert sett at mange beskriver det samme. Ja flere har t.o.m. skrevet at de overhodet ikke fungerer lenger. Dette er altså helt vanlige menneskelige reaksjoner i den lange ventetiden. Mange har skrevet at de bruker lykkepiller som et hjelpemiddel, både før- under og etter adopsjonen. Og at det fungerer bra. Skulle barnet ta skade av det? Antagelig like mye skade som at noen bruker krykker som hjelpemiddel etter et benbrudd el.l.

Du skriver at du vet hva hun snakker om da du har vært i en lignende situasjon selv. Jeg har også vært i en lignende situasjon selv. Ikke med hensyn til samlivsbrudd, det har jeg vært forskånet for. Men jeg har fått tildelt barn - 2 ganger. Barnet har vært MITT fra det øyeblikket jeg har fått det tildelt. Ingenting i verden kunne fått meg til å gi avkall på det! Dersom hun hadde ligget på fødeklinikken og mannen kom å sa han ville skilles, tror jeg ingen ville så mye som antydet at hun skulle gi ifra seg barnet. Mest sannsynlig ville hun fått trøst, hjelp og støtte. Nå mener jeg ikke at en fødsel og en adopsjon er helt det samme. Men kvinnens sterke følelser for barnet er den samme.

Jeg vil gjøre deg oppmerksom på at å vente tildeling, og ha FÅTT tildeling er to helt forskjellige ting. Selvom det selvsagt er fryktelig å "abortere" i ventetiden, vil jeg tro det ikke kan sammenlignes med å miste et konkret barn man allerede har fått tildelt. Sånn føler i hvertfall jeg det.

Så lurer jeg på hvor du har det fra at det bare er 1 promille som greier å tenke rasjonelt etter et samlivsbrudd? Omfattet undersøkelsen du viser til både menn og kvinner, eller er det en undersøkelse som er gjort bare blant menn? Hvor er undersøkelsen publisert?

Når alt dette er sagt, så mener jeg også at "anonym i natt" er i en utrolig vanskelig og krevende situasjon, og at hun bør tenke seg godt om. Men jeg heller til å tro at det sterke ønsket om barn og morskjærligheten vil gjøre at barnet får en god og trygg oppvekst.

Jeg skal være enig i at mitt innlegg var noe bastant. Vi vet jo alle at verden ikke er svart hvit. Men nyansene i denne saken har flere vært inne på, så de trenger jo ikke jeg å utdype nærmere nå.

Det var den ensidige støtten til hennes valg som provoserte. Hennes egne tanker forstår jeg veldig godt. Jeg tror de færreste er i stand til å handle rasjonelt i en slik situasjon. Jeg har ingen empiri som støtter det, kun egen erfaring.

Signaturen Dr Stockman er kun en henvisning til Ibsens skikkelse og den kompakte majoritet, doktor er jeg i alle fall ikke. Nå viste deg seg at den kompakte majoritet ikke var så kompakt likevel. Det gleder meg.

Så får jeg som dere alle ønske anonym i natt lykke til med sine valg.

[Gjest en erfaren Kinamamma]

Jeg vil heller ikke være under dette flertallet!

Jeg er også litt enig med deg i det du skriver, men har prøvd å sette meg inn i hennes situasjon, og tror jaggu jeg også hadde blitt litt "egoistisk".

Har dyp sympati for henne, men sannsynligvis vil ikke barnet bli en redning, men kanskje den eneste muligheten for å bli mor!!

Uansett hva hun velger, ønsker jeg henne lykke til med valget hun tar.

Hilsen:

Kjære anonym i natten!

Jeg vil bare si et par ting til deg:

Jeg forstår GODT hvordan du føler og tenker og at du så gjerne vil få beholde den lille du allerede har fått følelser for.

Jeg husker VELDIG godt da bildene kom hvilke stormende følelser som kom til meg,de var MINE jenter der og da!

Det jeg bare også må få si er at det ikke alltid er BARE fryd og glede(selvfølgelig mest)men ganske hardt arbeid å få barn i huset!

Før en får barn har en gjerne en ide om at alt flyter på en rosa sky men jeg skal garantere at etterhvert vil ALLE oppdage at det finnes også svært mørke skyer innimellom de rosa:o)

Både egenfødte(har ett av de også)og adopterte barn er et menneske som har sine vaner og viljer.

Som adoptivbarn er det også en del ting som kan dukke opp etterhvert som ikke alltid er så lette å være alene om.

Netter uten soving,sykdom,sinne,skriking,avvisning,samspill,engstelse(for barnet) og alt som følger i farvannet i det å ha barn,ganske masse ekstra faktisk!

Selfølgelig så er dette ting man så gjerne utsetter seg for bare vi får ha barna våre men alene kan det være ganske mye tøffere, tror jeg.

Jeg er heldig å ha en mann som er der hvis(når) jeg og ungene trenger ham og til tider da alt bare "topper" seg så vet jeg at det hadde vært utrolig vanskelig uten ham,bare det å VITE at han er der!

Jeg ønsker deg alt godt og håper at du finner veien ut av denne triste "floken"som bare DU kan,men jeg ville bare minne om at når en er sliten,deppa og alt er snudd på hodet er det fryktelig vanskelig å være en "god" mamma uten støtte det meste av døgnet.

Lykke til videre,ønsker deg alt godt fra

[Gjest gruff]

Så, skal man sy puter under armene på et dypt fortvilet menneske og si at det å gjennomføre adopsjonen er i orden når det vitterligen ikke er det?

Skal man la et menneske bruke sin fortvilelse på bekostning av et barn? Selvfølgelig er det synd på denne kvinnen, men skal hun få bli mor med vår velsignelse av ren medlidenhet?

Intet adoptivbarn er juridisk sett vårt før adopsjonen er endelig, og vi skal vokte oss vel for å støtte opp under at kommende adoptivforeldre viser en slik forrakt for opprinnelseslandet til barnet og myndighetene i dette landet.

Unnskyld meg! Du får lese hva jeg skriver før du går så aggressivt ut.

Jeg skriver at de ikke juridisk sett har begått noe lovbrudd, fordi andre snakker om lovbrudd her.

Jeg skriver at jeg IKKE kan råde henne.Jeg har altså ikke oppfordret henne til noe som helst, eller gitt henne noen velsignelse.

Jeg skriver at hun må kunne diskutere situasjonen med fastlegen uten å ha dårlig samvittighet. Og at legen selv må være ansvarlig for hvilke råd og veiledning han gir. Hun kan ikke lastes dersom legen blir medskyldig i at hun adopterer.

Mener du virkelig at å oppfordre til å gå til fastlegen er å sy puter under armene? Har hun ikke krav på hjelp når hun har kommet opp i denne fortvilte situasjonen?

[molli]

Nå har jeg ikke satt meg så voldsomt grundig inn i denne saken, men noe av innleggene her har jeg lest.

Det som slår meg, er at det tydeligvis for deg er en selvfølge og så enkelt "å si fra seg barnet sitt"!?!! Man GJØR jo ikke det ! Bare pga samlivsbruddet?

Det er litt rart egentlig. For hva om dette var en kvinne som var på nippet til å føde sitt eget barn? Det er da ingen som ville drømme om å si til henne da, at hun må gi fra seg ungen sin bare fordi hun brått ble enslig !??

Det er jo samme prinsippet. Man står på nippet til å bli mor, mannen velger å forlate kona si selv om det er barn på vei.

[Gjest BlirMammaSnart!]

Nå har jeg ikke satt meg så voldsomt grundig inn i denne saken, men noe av innleggene her har jeg lest.

Det som slår meg, er at det tydeligvis for deg er en selvfølge og så enkelt "å si fra seg barnet sitt"!?!! Man GJØR jo ikke det ! Bare pga samlivsbruddet?

Det er litt rart egentlig. For hva om dette var en kvinne som var på nippet til å føde sitt eget barn? Det er da ingen som ville drømme om å si til henne da, at hun må gi fra seg ungen sin bare fordi hun brått ble enslig !??

Det er jo samme prinsippet. Man står på nippet til å bli mor, mannen velger å forlate kona si selv om det er barn på vei.

Jeg tror nok vi alle føler hvordan hun har det, men det betyr ikke at løgn er beste utvei.

Om hun er heldig, kan det jo gå om hun spiller med åpne kort også

Mest sannsynlig ikke, men det hun nå velger og gjøre bryter hennes avtale. Hun rett og slett "spontanadoptere". Og det er kjempe trist.

Jeg er ikke i den situasjon at jeg kan støtte henne i hennes avgjørelse.

Hun har en godkjenning som ikke på disse vilgårene gjelder lenger, og da må hun (i følge norsk lov, søke BUFA om ny forhåndsgodkjennelse).

Jeg vil mene så lite som mulig i denne saken, men håper du forstår at dette hun velger og gjøre er og bryte norsk lov. (Noe jeg personlig ikke oppmuntrer folk til og gjøre).

Håper det var litt oppklarende.

I alle fall er det slik det er sett fra mine øyne.

Vennlig hilsen

[Gjest ChiengMai]

Nå har jeg ikke satt meg så voldsomt grundig inn i denne saken, men noe av innleggene her har jeg lest.

Det som slår meg, er at det tydeligvis for deg er en selvfølge og så enkelt "å si fra seg barnet sitt"!?!! Man GJØR jo ikke det ! Bare pga samlivsbruddet?

Det er litt rart egentlig. For hva om dette var en kvinne som var på nippet til å føde sitt eget barn? Det er da ingen som ville drømme om å si til henne da, at hun må gi fra seg ungen sin bare fordi hun brått ble enslig !??

Det er jo samme prinsippet. Man står på nippet til å bli mor, mannen velger å forlate kona si selv om det er barn på vei.

"For hva om dette var en kvinne som var på nippet til å føde sitt eget barn? Det er da ingen som ville drømme om å si til henne da, at hun må gi fra seg ungen sin bare fordi hun brått ble enslig !??

Det er jo samme prinsippet. Man står på nippet til å bli mor, mannen velger å forlate kona si selv om det er barn på vei."

Prinsippet er ikke det samme. Graviditet er ikke hjemlet i noen lov (om man kan si det slik), adopsjon er det. Også hvordan adopsjonen skal gjennomføres. Rart du ikke ser den vesentlige forskjellen...

Jeg har ikke problemer med å ha medlidenhet med "anonym i natt", men jeg syns det hun går inn for å gjøre er galt. Ikke minst mot giverlandet som viser Norge stor tillit ved å la oss adoptere barna deres.

[Mamta]

Nå har jeg ikke satt meg så voldsomt grundig inn i denne saken, men noe av innleggene her har jeg lest.

Det som slår meg, er at det tydeligvis for deg er en selvfølge og så enkelt "å si fra seg barnet sitt"!?!! Man GJØR jo ikke det ! Bare pga samlivsbruddet?

Det er litt rart egentlig. For hva om dette var en kvinne som var på nippet til å føde sitt eget barn? Det er da ingen som ville drømme om å si til henne da, at hun må gi fra seg ungen sin bare fordi hun brått ble enslig !??

Det er jo samme prinsippet. Man står på nippet til å bli mor, mannen velger å forlate kona si selv om det er barn på vei.

La meg si det først, jeg har dyp medlidenhet med "anonym inatt" som uforskyldt har kommet opp i en slik situasjon. Men av medlidenhet kan man ikke oppmuntre til en ulovlig handling likevel.

For det første må ikke denne kvinnen si fra seg _sitt_ barn, all den tid barnet juridisk sett ikke er hennes enda. At man som adoptivmamma eller - pappa føler at barnet er ens eget når man får tildelingen, er en helt annen sak.

For det andre kan en sak av denne typen overhodet ikke sammenliknes med et liknende tilfelle der kvinnen var gravid. Som ChiengMai poengterer, er adopsjon av barn fra utlandet lovregulert av norske - og giverlandets - myndigheter.

Som adoptivsøkere har vi faktisk forpliktet oss til å forholde oss til dette lovverket, enten vi liker det eller ei.

Så enkelt - og komplisert - er det.

Hilsen fra

[molli]

"For hva om dette var en kvinne som var på nippet til å føde sitt eget barn? Det er da ingen som ville drømme om å si til henne da, at hun må gi fra seg ungen sin bare fordi hun brått ble enslig !??

Det er jo samme prinsippet. Man står på nippet til å bli mor, mannen velger å forlate kona si selv om det er barn på vei."

Prinsippet er ikke det samme. Graviditet er ikke hjemlet i noen lov (om man kan si det slik), adopsjon er det. Også hvordan adopsjonen skal gjennomføres. Rart du ikke ser den vesentlige forskjellen...

Jeg har ikke problemer med å ha medlidenhet med "anonym i natt", men jeg syns det hun går inn for å gjøre er galt. Ikke minst mot giverlandet som viser Norge stor tillit ved å la oss adoptere barna deres.

JEG skjønte selvsagt at det ikke er det samme. Men jeg hadde lyst å tenke litt høyt, å...ja, snakke litt frem og tilbake om det.

Det sies jo at adopterte har alle samme rettigheter som om barna var egenfødt av adoptivforeldrene, ikke sant?

Men det er jo feil.