Jeg savner...

[leenie]

Nå er det ett å siden jeg var i Korea. Det er ett år siden jeg fikk vite at opplysningene i papirene mine ikke stemte, og at Holt alltid har visst navnet på mine biologiske foreldre. Det er ett år siden jeg måtte dra fra Korea, uten å få vite mer enn det, siden vi fikk vite det så sent...

I ett år har jeg lurt på hvor jeg skal gjøre av alle følelsene. Og lurt på hvordan man kan savne noen man aldri har sett. I ett år har jeg sørget over avstanden fra en side på jorden, til en annen... Så langt, langt borte, men så nært inni meg.

Jeg ser på lysbildene fra turen, og blir lei meg fordi minnene er i ferd med å blekne... Lydene, luktene, stemningen... Jeg verner om dem så god jeg kan, men tiden leger selv de sårene man selv har påført seg.

Jeg får ikke sove, for en del av meg ble igjen på andre siden av jorden... OG jeg lurer; er det slik det skal føles, å være adoptert..?

[Gjest lilja]

Nå har jeg null og niks erfaring med å være adoptert, selv om jeg selv HAR adoptert - men jeg drister meg nå frampå lell...

Jeg tror ikke det er slik det SKAL føles, men så absolutt slik det KAN føles, det å være adoptert. Vi mennesker er jo så forskjellige på alle måter at det finnes nok ikke noe fasitsvar.

Jeg skjønner godt at ting kan være vanskelig for deg nå, men etter det jeg har lest av deg både her på adopsjon og på andre fora på DOL, er jeg ikke i tvil om at du er ei ressurssterk jente som er i stand til å ta vare på deg sjøl.

Har du noen som du kan snakke med om disse tingene? Vet du selv hva som er riktig for deg - godta tingenes tilstand eller prøve å søke etter ditt biologiske opphav - evt. andre løsninger? Hvis ikke, så prøv å finn ut av det. Kan nok tenke meg at det er litt av en jobb, men som sagt så er jeg ikke i tvil om at du kommer til å finne din egen vei.

Ta godt vare på deg sjøl og den du er! Skal tenke på deg )))

Klæm ifra ho

[leenie]

Nå har jeg null og niks erfaring med å være adoptert, selv om jeg selv HAR adoptert - men jeg drister meg nå frampå lell...

Jeg tror ikke det er slik det SKAL føles, men så absolutt slik det KAN føles, det å være adoptert. Vi mennesker er jo så forskjellige på alle måter at det finnes nok ikke noe fasitsvar.

Jeg skjønner godt at ting kan være vanskelig for deg nå, men etter det jeg har lest av deg både her på adopsjon og på andre fora på DOL, er jeg ikke i tvil om at du er ei ressurssterk jente som er i stand til å ta vare på deg sjøl.

Har du noen som du kan snakke med om disse tingene? Vet du selv hva som er riktig for deg - godta tingenes tilstand eller prøve å søke etter ditt biologiske opphav - evt. andre løsninger? Hvis ikke, så prøv å finn ut av det. Kan nok tenke meg at det er litt av en jobb, men som sagt så er jeg ikke i tvil om at du kommer til å finne din egen vei.

Ta godt vare på deg sjøl og den du er! Skal tenke på deg )))

Klæm ifra ho

Takk

Jeg har noen å prate med, men av og til aner jeg bare ikke i hvilken ende jeg skal begynne...

[mathilde -]

Kjære leenie!

Vil det gi deg sjelefred å reise ned dit igjen? For å grave litt dypere... For å se om du kan treffe dine biologiske foreldre. For å finne ut om du har biologiske søsken. For å se hvor de bor, og for å stille alle spørsmålene du har dirkete til dem.

Hvis svaret er ja skal du ikke nøle med å reise! Om økonomien stopper deg, må du spare/ låne/ få sponset en tur.

Det rådet tror jeg at jeg ville gitt mitt fremtidige barn i din situasjon. Hvis du føler du må finne ut av det, for å finne frem i deg selv, så let for å finne!

Jeg håper du har noe å snakke med om dette, dine foreldre, venner og andre adopterte. Ønsker deg alt godt, og sjelefred.

Hilsen ei som håper å bli mor til et barn fra Colombia

[leenie]

Kjære leenie!

Vil det gi deg sjelefred å reise ned dit igjen? For å grave litt dypere... For å se om du kan treffe dine biologiske foreldre. For å finne ut om du har biologiske søsken. For å se hvor de bor, og for å stille alle spørsmålene du har dirkete til dem.

Hvis svaret er ja skal du ikke nøle med å reise! Om økonomien stopper deg, må du spare/ låne/ få sponset en tur.

Det rådet tror jeg at jeg ville gitt mitt fremtidige barn i din situasjon. Hvis du føler du må finne ut av det, for å finne frem i deg selv, så let for å finne!

Jeg håper du har noe å snakke med om dette, dine foreldre, venner og andre adopterte. Ønsker deg alt godt, og sjelefred.

Hilsen ei som håper å bli mor til et barn fra Colombia

Sjelefred? Jeg vet jo ikke...

Selvfølgelig er det mye inni meg som kunne tenkt seg å reise tilbake. I dag! Men all fornuft tilsier jo at det er et valg jeg ikke kan ta lett på. Jeg vet jo aldri hva jeg finner, og uansett hva det er, så vil det få konsekvenser for hele resten av livet mitt. For i følge Holt så ville jeg jo funnet NOE.

Og kan jeg det da? Snu livet på hodet på andre siden av verden, når livet mitt og alt og alle jeg kjenner er her? Og hva med tilknytningen? Skal alle sparepengene mine resten av livet være øremerket for å stille et savn etter noe/noen som er så langt borte?

Jeg vet ikke jeg...

[Mamta]

leenie!

Jeg ser at du skriver endel - og skriver godt. Kan det være en hjelp for deg, tror du, i tillegg til å snakke med noen om tankene dine?

Min erfaring er ihvertfall at det å sette tankene ned på papiret, omkring det som er tungt og komplekst, om savn og sorg, om ikke annet letter det ihvertfall på trykket.

Er også overbevist om at du vil finne ut av det med tid og stunder, selvom det kanskje akkurat nå ser uoverkommelig ut.

Oppmuntringshilsen fra

[Gjest ChiengMai]

Sjelefred? Jeg vet jo ikke...

Selvfølgelig er det mye inni meg som kunne tenkt seg å reise tilbake. I dag! Men all fornuft tilsier jo at det er et valg jeg ikke kan ta lett på. Jeg vet jo aldri hva jeg finner, og uansett hva det er, så vil det få konsekvenser for hele resten av livet mitt. For i følge Holt så ville jeg jo funnet NOE.

Og kan jeg det da? Snu livet på hodet på andre siden av verden, når livet mitt og alt og alle jeg kjenner er her? Og hva med tilknytningen? Skal alle sparepengene mine resten av livet være øremerket for å stille et savn etter noe/noen som er så langt borte?

Jeg vet ikke jeg...

Det er mange spørsmål. Du virker reflektert i forhold til dette og vil nok vite hva du skal gjøre når tiden for det er moden. Det virker bare på meg som om du ikke er helt klar enda. :-)

Lykke til!

[leenie]

leenie!

Jeg ser at du skriver endel - og skriver godt. Kan det være en hjelp for deg, tror du, i tillegg til å snakke med noen om tankene dine?

Min erfaring er ihvertfall at det å sette tankene ned på papiret, omkring det som er tungt og komplekst, om savn og sorg, om ikke annet letter det ihvertfall på trykket.

Er også overbevist om at du vil finne ut av det med tid og stunder, selvom det kanskje akkurat nå ser uoverkommelig ut.

Oppmuntringshilsen fra

Tusen takk for svar, begge to

Det er godt å vite at noen _ser_ en...

Det er masse å tenke på, og mange tanker å sortere. Jeg skriver ganske mye, men ofte er det vanskelig å dele det jeg skriver med noen. Antar at jeg har en tendens til å ruge på ting selv.. :/

Det ordner seg nok, og jeg finner nok ut av ting etterhvert, men det er litt tøft når det står på...

Klem fra