Å glemme

[Gjest litt trist]

hei alle sammen

Hvordan er det for dere,dette med at familie og venner glemmer dager som bursdag/dødsdag og etc til barnet dere mistet ?

Her er det to venninner,en svigerinne og min mor som husket at lillegull døde den dagen og ble født den dagen.

Hadde han levd ville jo ikke bursdagen blitt glemt ? eller kanskje

forventer ikke at svigerinner og kusiner etc skal huske sånt ,men min egen søster hadde det jo vært koselig å fått en hilsen fra

Til opplysning så blir han ikke husket hverken dødsdag eller bursdag av de samme menneskene vært år.

Blir faktisk litt såret men gidder ikke å henge meg opp i dette,men lurer på hva dere andre opplever med deres familie og venner

Klem fra

[Estelle]

Kjære litt trist

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det var bare min mor og svigermor som husket på fødsels/dødsdagen til den lille jenta mi. Ikke min søster, og ikke min svigerinne eller svoger. Heller ingen venner.

Det er litt trist, men det er vel ikke noe å gjøre med det. Vi glemmer henne ihvertfall aldri.

Klem fra Estelle

[Lillemamma]

Ett år etter Margot Kristine døde ville jeg så gjerne markere bursdagen hennes og inviterte de nærmeste vennene mine hit - for litt mat og diktlesing, mimring. Men ingen kom - de syntes ikke at man skulle feire dagen til en som var død. Så etter det markerer jeg dagen med familie, orker ikke å bli skuffet igjen. Og det er jo ikke snakk om å feire bursdag, men å minnes - de få minnene man har. Skal det ikke være lovt det?

[save]

Det er nok forskjellig hvordan venner og familie oppfører seg på minnedager el.

Da det var ett år siden vår jente ble født og døde, ringte mange hele uka. Akkurat på fødselsdagen og deretter dødsdagen ville vi bare være alene. Vi tok ingen telefoner, vi, greide ikke.

Vi pyntet litt hjemme, gråt også dro vi til gravstedet hvor vi tente lys . Jeg syns selv at våre nærmestes sorg også er "vanskelig" for oss, for bestemødrene, tanter og familie sørger over vår Stine de også (på sitt vis). Men klart at det betyr mye for oss. Det er alltid leit å ta familien med på gravstedet, selv om jeg ønsker det. Jeg blir lei meg fordi jeg "ser" deres sorg også, i tillegg til vår egen sorg.

Jeg forstår ønsket om at familien skal "bry" seg og vise omtanke. Kanskje ingen av våre nærmeste ringer til oss på minnedagene som kommer, fordi vi ikke tok telefonen sist. Kanskje syns jeg at det er leit da? Men det er sikkert ikke så lett for de som er rundt oss å vite hva de skal gjøre ved slike anledninger, siden vi reagerer så forskjellig alle sammen.

mange klemmer fra

[elingeir1365380372]

Hei

Patrick døde 8.4.00 og jeg blir forferdelig sår når ikke han får en hilsen, en liten blomst, et lite lys når han har bursdag og den dagen han døde.

Det er noen få personer som husker han men skulle så gjerne ønske det var flere. Det betyr så utrolig mye for meg og jeg kan ikke abre glemme dette.

elingeir