Jeg har fått et spørsmål...

[Gjest reservemamma?]

Og det fra ei god venninne og mannen hennes... (dette innlegget er også på foreldreforum).

De har ingen god kontakt med foreldrene på noen side. De har søsken begge to, men de bor langt unna og har ikke kontakt med familien sin, eller de har en måte å leve livet sitt på som mine venner ikke støtter eller setter pris på.

Venninnen min og mannen hennes har to barn. De har tenkt LENGE på hva som skulle skje med ungene dersom de begge skulle dø. Og for dem ville det være et mareritt å vite at ungene skulle havne hos noen i familien. De har tenkt og tenkt på dette i lang tid, det vet jeg. Jeg skal ikke gå mer inn på familieforholdene, men sier bare at det ikke er disse som er sære og vanskelige, men at de faktisk har et komplisert og lite nært forhold til familiene sine, noe som kommer fra oppveksten. Hans mor kunne vært aktuell for ungene, men hun er for gammel nå (snart 70) og ville ikke orke oppgaven.

MEN: nå har jeg fått spørsmålet. De har lyst til å skrive "testament" ang. ungene, og jeg har fått spørsmål om jeg ville tatt dem hvis det verste skulle skje.

Jeg er kjempeglad i ungene, kjenner dem godt. Men for tiden er jeg "bare meg". Altså, et samboerforhold tok slutt i sommer. Jeg har ingen barn. Jeg er 29 år, det samme er min venninne, mannen hennes noen år eldre. Ungene er ganske store, de er snart 5 og snart 9.

Jeg kunne selvfølgelig sagt ja for å gi dem ro i sjela, og satset på at ingenting hendte med dem - og ikke tenkt noe særlig over det. Men for meg er dette et seriøst spørsmål. Jeg ønsker å vurdere det seriøst. Det å evt. skulle ta seg av to barn alene (jeg vet jo ikke når og om det evt. dukker opp en ny kjæreste), som akkurat har mistet begge sine foreldre, er ikke enkelt... Jeg har spurt vennene mine om de tror at det er det beste for ungene, at jeg som er alene har dem istedenfor noen som er to, og de mener bestemt det...

Må legge til at jeg er utdannet barnevernpedagog, og jobber med unger til daglig. Jeg "vet" hvordan man hjelper barn som sørger, men det blir noe annet å bo med dem, og bli "reservemamma"...

Hadde spørsmålet kommet mens forholdet mellom eks-sambo og meg hadde vært fint, hadde vi nok svart ja! Men man vet jo aldri om et forhold holder uansett, så det burde jo egentlig ikke være noen grunn....

Jeg er selvfølgelig smigret over at jeg har blitt spurt, og det er svært gjennomtenkt fra deres side. Men samtidig ønsker jeg jo at dette virkelig skal være det beste for ungene, og at jeg i så fall virkelig mener at jeg vil ta det store ansvaret... Jeg føler at jeg VIL, men samtidig har tanken aldri streifet meg før de nevnte det... Derfor tenker jeg fælt nå.

Jeg tror jeg trenger litt hjelp til å sortere tanker her... Har noen fått et tilsvarende spørsmål noen gang, og hva har dere i så fall gjort?

[oslogutt]

Selv om sannsynligheten for å dette blir aktuelt er svært liten så må slikt vurderes seriøst. Det er jo også en oppgave som når du først tar den på deg så må du fullføre løpet helt til de er voksne (og gjerne lenger).

Samtidig er det slik i Norge at barn ikke kan bli testamentert bort. Det er Barnevernet som tar avgjørelser ang barnas videre plassering. De ville sikkert sett på et slikt ønske men samtidig vurdert omsorgsevne, økonomi, boplass etc Det kan godt tenkes at du ville ville blitt godtatt.

Men det viktigste her er vel at foreldrene får en trygg følesle for at barna deres får det bra videre, selv om de selv skulle dø.

[Gjest reservemamma?]

Selv om sannsynligheten for å dette blir aktuelt er svært liten så må slikt vurderes seriøst. Det er jo også en oppgave som når du først tar den på deg så må du fullføre løpet helt til de er voksne (og gjerne lenger).

Samtidig er det slik i Norge at barn ikke kan bli testamentert bort. Det er Barnevernet som tar avgjørelser ang barnas videre plassering. De ville sikkert sett på et slikt ønske men samtidig vurdert omsorgsevne, økonomi, boplass etc Det kan godt tenkes at du ville ville blitt godtatt.

Men det viktigste her er vel at foreldrene får en trygg følesle for at barna deres får det bra videre, selv om de selv skulle dø.

Jeg vet jo at det ikke er en selvfølge at det blir sånn, hvis det verste skulle skje.

Men hvis et barn mister begge foreldrene, så kan "hvem som helst" som mener å ha "krav" på ungene melde seg - men foreldrenes ønske skal også høres.

Og i dette tilfellet ønsker ihvertfall foreldrene å si noe om hvem som IKKE skal ha dem... Og også hvem som skal ha dem... Familieforholdene er kompliserte, derfor ønsker de å helgardere seg...

Men vi får se...

[Gjest sevenup]

Dette høres ut som en svært vanskelig avgjørelse.

Kan du oppnevnes som verge ? Slik at du har et ord med i laget vedr. hvor ungene skal bo / økomoni etc. ?

Akkurat å love at de skal bo hos deg i tilfelle, er da fryktlig vanskelig å love 100 %.

Lykke til :-)