Bangkok - Konkrete råd ifm separasjonsangst (verdens lengste DOL- innlegg!)

[Gjest jobber med saken]

Hei Bangkok, leste ditt innlegg tidligere ang. den ene gutten deres som hadde blitt urolig og fått mareritt en stund etter barnehagestart.

Vi sliter også med vår lille skatt på 3 år og barnehagestart nå i høst. Uten å gå for mye i detaljer, kan jeg si at vi har vært gjennom det meste, inkl. mareritt og påstand om at ALT er "farlig". I perioder har "farlig" og "redd" vært de desidert mest brukte ordene i barnets vokabular.

Fikk omsider "kranglet" oss til time hos barnepsykolog. Jeg er på ingen måte fagperson på området, men vil gjerne forsøke og formidle de råd vi fikk:

Helt fra barnet er født starter dannelsen av barnets trygge 'base', barnets følelsesmessige fundament. Dersom ingenting spesielt (traumatisk) skjer i barnets liv, vil denne basen vokse seg sterk og god. Barnet vil ha den oppfatning at verden er god; "ingenting galt kan skje meg". Event. negative hendelser i barnets liv vil ikke rokke med selve den grunnleggende basen, det vil event. røre med "lagene" lengre opp.

Adoptivbarn har vært gjennom minimum to adskillelser fra foreldre/ omsorgspersoner (fra bio. mor og minimum 1 barnehjem/ fosterhjem). Mange har vært gjennom flere adskillelser. Dette har stor og fundamental innvirkning på barnets "base". For hver gang dette skjer, blir basen mer og mer urolig og skadet.

Når barnet kommer til sine adoptivforeldre, starter den møysommelige oppbyggingen av denne "basen" igjen. Det går sakte, men sikkert framover. To skritt fram og ett tilbake. Barnet blir tryggere og tryggere, "basen" blir sterkere og sterkere. Helt til BANG! BARNEHAGESTART!!

Hos biologiske barn kan barnehagestart også være vanskelig. Forskjellen er bare at hos adotivbarn rører barnehagestart ved barnets "base", noe som kan være mye mer traumatisk.

For oss som foreldre gjelder det nå å sette alt inn på å styrke og reparere den den ødelagte "basen". Vi fikk tre konkrete råd:

1. Gå tilbake til den fasen i livet hvor "basen" dannes, dvs babystadiet. Når barnet er urolig, prøv å berolige barnet som du ville gjort med en liten baby. Dersom en baby skvetter til og blir redd, tar man babyen inn til seg og beroliger det rent fysisk. Dette må vi også gjøre med våre "store" barn. La også barnet få lov til å være baby, hvis det føler behov for det.

Vår skatt er "baby" i perioder, og det lar vi barnet få lov til å være. Vi bruker MYE fysisk kontakt, vi "overdriver" nærmest. I tillegg fikk jeg råd om å "svøpe" barnet i et teppe, dvs legge et mykt teppe godt rundt hode/ kinn ved f.eks leggetid. Det har fungert veldig bra, barnet roer seg fort ned. Bare prøv!

2. "Basen" er ikke bare utrygg, det finnes større eller mindre trygge og faste elementer i barnets base. Ved å identifisere disse, kan man finne områder hvor man lettere kan kommunisere med barnet, dvs lettere når inn til barnet. Hos oss er det sang, musikk og rytmer. Dette har alltid vært en naturlig del av vår hverdag, men nå bruker vi det mer bevisst, overdriver nærmest her også. Vi synger og synger og synger, og det hjelper utrolig. Barnet roer seg veldig godt ned i disse stundene.

3. Forbered barnet nøye på hva som skal skje i ALLE overgangsfaser i hverdagen. Dette er nok det vanskeligste, vi er så vant til å snu på femøringen, hektisk som livet gjerne er i år 2002. Vi tar dette på alvor, for vi opplevde nemlig at alle overganger skapte frustrasjoner for den lille. Eksempel på hvordan vi går fram: "Nå skal vi snart begynne å kle på oss, for om en liten stund skal vi kjøre på butikken og handle". Ikke bare si "kom, nå skal vi dra på butikken" samtidig som du går mot døra.

Etter at vi begynte å bruke bl.a disse rådene aktivt, har barnet roet seg gradvis mer ned. Det er færre og færre ting som er "farlig" og barnet er ikke så mye "redd" lengre heller. Marerittene om natta er borte. I barnehagen går det betraktelig bedre.

Hjelp, dette ble langt! Håper du Bangkok, eller andre, kan ha nytte av min "avhandling". Mind you, jeg er bare amatør og tar IKKE faglige ansvar for dette. Hvis det er noen psykologer her - ikke heng meg! Jeg formidler bare videre det som jeg selv oppfatter som gode råd.

[leenie]

Veldig bra innlegg!

Ville bare si at jeg er blitt forklart akkurat det samme av min behandler, nå i voksen alder. (Jeg ble adoptert hit som baby)

Han brukte det med tryggheten/basen som forklaring på at jeg lett blir stresset og engstelig i forbindelse med forandringer. Jeg har stort behov for trygghet og stabilitet. Små ting som folk flest ikke legger merke til, kan gå dypt inn på meg og utløse angst.

Jeg har vært slik hele livet,mer eller mindre. Jeg var kjemperedd for å slippe tak i mamma og pappa, og ville helst ha dem innenfor rekkevidde hele tiden. Særlig på nye steder, ferier og sånn.

Heldigvis har jeg aldri gått i barnehage, og så vidt jeg vet gikk overgangen til skole ganske greit. Men da hadde jeg jo rukket å bli syv år.

Alt dette kan bunne i traumet med adskillelse fra omsorgspersoner som baby.

Foreldrene mine var ikke klar over dette, og kunne derfor heller ikke gjøre noe konstruktivt med det, slik dere kan for deres barn.

Stå på

[Gjest Jimma]

Veldig interessant å lese både ditt og leenie`s innlegg.

Kjenner igjen mye av det dere beskriver hos gutten vår.

Takk for gode råd.

[bangkok]

Tusen takk for mange gode råd -jeg skal prøve dem ut :-)

Akkurat dette med å gå tilbake til baby stadiet er litt interessant, dette er nemlig noe gutten vår stadig har gjort i det siste. Han vil leke baby noe som innebærer at jeg må pakke ham inn i et teppe, ta ham på fanget og snakke baby"språk" til ham !

Kan forøvrig nevne at det går bedre, den siste tiden har nettene vært rolige og det er godt :-)

Tusen takk igjen for mange gode råd :-)

send meg gjerne en mail om du vil [email protected]

[eikebladet]

Et av de bedre innleggene jeg har lest på dette forumet!

Det er behørig lagret i "gode råd" mappa mi for seinere bruk.

Stor takk fra

[nanchang]

Jeg har stor tro på overdrevet kos, kroppskontakt og det å la nyadopterte få være babyer også. Det er så mye å ta igjen!

Vi fikk lillebror da han var 16 mndr, og han var tilbakesatt følelsesmessig. Han lærte seg å gå i løpet av kort tid, og klatre, forstod alt vi sa, og hadde en langsom, men normal utvikling av det å snakke sjøl. Etter bare neon måneder hjemme begynte han å klatre opp på kjøkkenbordet, der lå han og lagde babylyder, og så skulle jeg liksom leite i kjøkkenskapene og under bordet etter denne babyen min, og både jeg og han utviste stor glede og masse kos når jeg liksom plutselig fant han oppå kjøkkenbordet. Snakker om yndlingsleik, jeg ble lei innimellom (NÅ igjen oppå kjøkkenbordet!) men for han var dette en kjempegod leik. Akkurat som han hadde oppdaga at babyer fikk maksimalt med kos og omsorg.

[Gjest jobber fortsatt med saken]

Hei og takk til dere som har svart.

Jeg føler meg litt teit når jeg er "anonym" dvs har laget meg et annet nick enn mitt vanlige. Siden dette var såpass personlig, tenkte jeg at det var best å være litt anonymisert...?

Jeg er i alle fall veldig glade for de råd vi har fått. Ikke slik å forstå at vi var helt i ørska før vi gikk til psykologen, men godt å få bekreftelse på at mye av de vi tross alt gjorde fra før var riktig.

Ser at flere nevner dette med å gå tilbake til babystadiet. Dette har jeg STOR tro på! Psykologen mente også at dette var veldig betydningsfullt. Ut fra opplysninger vi har fått, har vi sterk mistanke om at vårt gull ikke har fått lov til å være baby. Dvs ikke fått være en ubekymret baby som tar i mot ubegrensede mengder av mat, kos, trøst og trygghet. I slike tilfeller vil barnet ubevisst søke tilbake til dette stadiet og søke den bekreftelse som skal til for å danne den trygge følelsesmessige basen. F.eks vil vår skatt gjerne ligge på fanget, bakover i armkroken. Det er ikke vanlig blant andre 3 åringer, de vil opp å stå! I hvertfall ikke *ligge* på fanget!

I følge psykologen var det viktig å opprette den *grunnleggende* trygghet hos barnet, ikke bare den mer overfladiske. I den prosessen var det viktig å gå tilbake til det stadiet hvor fundamentet, basen, ble dannet - nemlig babystadiet. Hun mente også at det var fullt mulig å reparere den skadde basen, men det ville ta tid og krefter. Og vi måtte fortsette arbeidet hele barndommen. Ikke slippe taket selv om barnet *tilsynelatende* virker trygg. Men, selvfølgelig, etterhvert som tiden går, vil det forandre seg. Man går ikke rundt og synger barnesanger om og om igjen til en 12 åring!

Det viktigste er i alle fall at det er mulig å gjøre noe med dette. Vi har oppnådd gode resultater bare på noen uker nå. Det gjør så godt i hjertet, det er håp!