Lilja,nijni,kinanurk,kinanina

[xkineserinden]

Hei alle sammen,(Dette ble et langt hjertesukk fra "kinserinden", som har fått PC hjemme og derfor måtte endre nick...) Jeg kjenner ikke meg selv igjen om dagen og vil helst ikke kjenne henne som liksom er meg...Hun representerer alt det ekleste jeg vet her i verden - hun er sur, gretten, oppfarende,lite raus,misunnelig, mistroisk, oppgitt, negativ og ganske "utslitt" egentlig - innesperret som hun er i et ubegripelig indre "mørke". Hvor har det blitt av forventningen, gleden, spenningen og alle de varme og gode følelsene ???

Det beste som har skjedd meg den siste tiden er dere jentene på DOL som også venter utålmodige på en tildeling til augustgruppa.

Jeg opplever selv at jeg er født med en solid posjon "stayer-evne" - men i øyeblikket svikter denne evnen meg - og jeg spør meg selv om hvordan det overhodet er mulig at denne evnen bare "forsvinner" på grunn av en forsinket "telefon".....Hvor er det blitt av optimismen og troen på en framtid med et særdeles etterlengtet barn ?

Det skremmer meg rett og slett at jeg føler meg så liten og sårbar - fullstendig "hudløs" liksom. Har dere det på samme måten ?

Liljas "Livsveven" er vakker, men den minner meg om begravelser - hvilket for så vidt er helt greit, da "stemningen" svarer til mitt indre mørke i øyeblikket.

Hilsen meg som egentlig hadde ønsket å sende dere alle en skikkelig oppmuntring, men som opplever jeg at jeg i stedet legger sten til byrden.....sorry !!!

[kinanurk]

Heisann.

Jeg kjenner meg egentlig litt igjen i det du skriver, men ikke fullt så galt. Jeg var så skråsikker på tlf forrige uke uten at den kom at denne uka har det liksom blitt litt mer avslappet faktisk, den kommer når den kommer. Selvfølgelig er det frustrerende å gå slik å vente men jeg NEKTER å ta en nedtur til.

Tildelingene MÅ bare være rett rundt hjørnet nå kan ikke forstå annet.

Er det noen som har snakket med foreningene?

Finner selvfølgelig trøst i at det er flere som venter men egentlig hjelper det ikke så mye.......

Vi får bare tenke på hverandre og krysse fingrene for at det kommer ganske snart!!!!!!

Venteklem og tålmodighetsstøv################ fra.....

[Gjest nijni]

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Jeg føler akkurat den samme tomhetsfølelsen....Føler at alt står stille og mine forventninger er blitt borte.

Har vi begynt å miste troen på at vi i det hele tatt blir å oppleve at telefonen ringer.

Vi er jo bare mennesker, som har lov til å si at nå er det nok. Jeg føler at dette har tatt nok tid av livet mitt, jeg har ventet og ventet uten et tegn til at det nå nærmer seg. Er det rart at man blir negativ. Som person har jeg alltid vært positivt, liker ikke mennesker som klager og ser ting som uoppnåelig......men nå begynner jeg å føle at jeg er blitt negativ.

Man blir tappet av krefter i denne ventetida. Hadde jeg ikke hatt dere her på DOL ville verden blitt veldig snever og ensom i tiden som har gått.

Hver dag våkner man med et lite håp om at i dag skjer det, i dag blir det vår dag. Men nei, ennå en dag uten et lite livstegn på at nå går livet videre. Livet har jo på en måte stoppet opp den senere tiden.

Det eneste man fokuserer og prater om, er alt som skal skje når barnet kommer og man glemmer litt å ta vare på de dagene som er akkurat nå, fordi vi venter og venter og dagene skal helst gå fort..

Føler meg også veldig utbrent på alle spm. folk har ang. om barnet kommer snart, har dere hørt noe?????????????

Å leve slik i det usikre er ikke til å holde ut......Kjenner også at jeg blir fort arg og irritert. Litt sårbar når ting topper seg og snart flytter jeg inn på DOL for godt...Det er her man treffer sine likesinnede og det er her man kan dele sine tanker og bekymringer......

Men du, vi må bare holde ut for nå må det snart skje noe...........

Det er ikke så enkelt å legge bort tankene rundt dette, fordi det er så nære og det gjelder vår fremtid.......

Vi får stå sammen og bakke opp om hverandre.

Felles skjebne, felles trøst.

Stor venteklem fra

[xkineserinden]

Heisann.

Jeg kjenner meg egentlig litt igjen i det du skriver, men ikke fullt så galt. Jeg var så skråsikker på tlf forrige uke uten at den kom at denne uka har det liksom blitt litt mer avslappet faktisk, den kommer når den kommer. Selvfølgelig er det frustrerende å gå slik å vente men jeg NEKTER å ta en nedtur til.

Tildelingene MÅ bare være rett rundt hjørnet nå kan ikke forstå annet.

Er det noen som har snakket med foreningene?

Finner selvfølgelig trøst i at det er flere som venter men egentlig hjelper det ikke så mye.......

Vi får bare tenke på hverandre og krysse fingrene for at det kommer ganske snart!!!!!!

Venteklem og tålmodighetsstøv################ fra.....

Takk for rask tilbakemelding! Jeg føler meg allerede noe skamfull...Selvfølgelig burde også jeg NEKTE å ta en nedtur - problemet er vel snarere at dette er min "første" nedtur i dette eviglange - men dog utrolig vakre - svangerskapet. Jeg er vel mest redd for at en årelang lengsel om endelig å skulle få bli mamma for et særdeles etterlengtet barn skal forbli en ide inne i mitt hodet - og ikke en vidunderlig realitet. Heretter skal jeg tenke POSITIVT - det lover jeg deg !.

Venteklem fra Kineserinden

[Gjest nijni]

Det er riktig som kinanurk sier, vi skal NEKTE og ha en nedtur til.........

Dette skal vi klare sammen.

Vi får bare tenke på at det blir å skje noe før eller senere, og kanskje ikke vente telefon hver dag, men det er vanskelig.........Kanskje viss man hadde klart det, så kanskje den hadde ringt.

Vi får krysse fingrene og ta i mot tålmodighetsstøvene som nurket sendte......

Det blir en ny dag i morra, og da våkner vi med nytt mot og håp.......

Klem

[Gjest lilja]

Satt her en dag og filosoferte, og dette er hva jeg kom fram til:

Jeg har hatt fire "svangerskap". To barn kom fra magen, og (snart!) to barn fra Kina.

Hvis jeg ser på mine egne opplevelse rundt disse, har jeg hatt to typer svangerskap. Storebror (fra magen) og lille-Ping (fra Kina) kom akkurat som planlagt. Vi ventet akkurat passe lenge, og fikk verdens herligste unger når tiden var moden!

Men da storesøster kom, mente jordmor at alt tydet på athunville bli født et par uker før anslått termindato. De to ukene kom, de gikk, og dagene begynte å sneeeeeegleeeeeee seg framover. En uke over, to uker over...til slutt var jeg nesten overbevist om at det ikke var noen baby inni der, jeg gikk inn i et vakum, sluttet å vente, ja, ga nesten opp.

Så plutselig, en fredelig natt etter TRE uker, våknet jeg av at noe var i gjære. Og da hun først kom, var det i en forrykende fart! En liten time tok det før det hele var over.

Og DA, kjære venner, kommer vi til sakens kjerne: ALT tyder på at dette er et svangerskap av type 2! Og DERE er med på lasset! )))

Nå er vi dritt leie, alle som en, vi begynner å lure på om det i det hele tatt kommer noe barn, vi mister entusiasmen og er i ferd med å gi opp.

DET, jenter, er i følge Liljas statistikk et meget godt tegn!

PANG! Når det skjer, kommer det til å skje når vi minst venter det, og i et halsbrekkende tempo.

Vent litegrann til, så skal dere se! )))))))))))

STOR oppmuntringsklem ifra ho

[xkineserinden]

Hei alle sammen, Tusen takk for alle de gode ordene. Jeg føler meg allerede bedre og ser frem til en god natts søvn og en morgendag med nye muligheter. Glad i dere ! Sov godt !