Mannen min ikke så ivrig som meg...

[Gjest ivrigst]

Vi skal helt sikkert adoptere, men jeg har lyst til å starte prosessen NÅ og snakker og fantaserer høyt om dette og barn og land langt borte... Mannen min vil vente, og synes jeg maser! Har andre slike erfaringer? Råd om hva jeg skal gjøre for å motivere?

[leenie]

Jeg ville latt ham få ta ting i sitt eget tempo... Beslutningen å adoptere er en uansett en prosess, og det vil være naturlig at den har ulik lengde fra person til person. Bare tankegangen behøver litt tilvenning?

Kanskje det er du som ser litt for rosenrødt på det hele? Mange adoptivforeldre har en tendens til det.

[Gjest ivrigst]

Jeg ville latt ham få ta ting i sitt eget tempo... Beslutningen å adoptere er en uansett en prosess, og det vil være naturlig at den har ulik lengde fra person til person. Bare tankegangen behøver litt tilvenning?

Kanskje det er du som ser litt for rosenrødt på det hele? Mange adoptivforeldre har en tendens til det.

Vi har visst siden vi ble sammen for 6 år siden at vi skal adoptere - det er vi enige om. Rå dom motivasjon? Hva mener du med "rosenrødt"?

[leenie]

Vi har visst siden vi ble sammen for 6 år siden at vi skal adoptere - det er vi enige om. Rå dom motivasjon? Hva mener du med "rosenrødt"?

Det jeg mener med rosenrødt, er at mange kun ser det idylliske ved å adoptere et barn. en trenger jo ikke lese så mange innlegg her for å skjønne at det ikke er det. Og ofte opplever jeg at adoptivforeldre skyver eventuelle problemer i fra seg.

Jeg sier ikke at DU gjør det, jeg spurte om det var en mulighet for det!

Og om dere har vær enige om adopsjon i seks år, kanskje mannen din er usikker og ikke føler seg rede til å bli far?

[Gjest Heg]

Jeg ville latt ham få ta ting i sitt eget tempo... Beslutningen å adoptere er en uansett en prosess, og det vil være naturlig at den har ulik lengde fra person til person. Bare tankegangen behøver litt tilvenning?

Kanskje det er du som ser litt for rosenrødt på det hele? Mange adoptivforeldre har en tendens til det.

Hei.

Kjenner meg godt igjen. Hva med å prøve å få han med på et uformelt møte med en av adopsjonsforeningene, så de kan fortelle litt om hva dere må være forberedt på når det gjelder adopsjon. Og eventuelt komme inn på hvilket land som vil passe best for dere.

Jeg tror ofte at menn ikke er like ivrig til å begynne med - men vær ved godt mot, og kom med mange gode forslag - og minn ham på at det tar veeeeeeeldig lang tid.

Du kan gjerne maile meg hjemme hvis du trenger noen flere råd.

Heg

[Gjest mann48]

Hvorfor skal du motivere han?

Hvorfor ikke motivere deg selv til å vente til han er klar?

[Gjest lilja]

Det tok to år fra jeg luftet tanken om adopsjon for første gang, og til mannen min var klar.

Jeg så ikke noe poeng i å mase, motivere, lokke eller overtale, men lot ham få den tiden han trengte.

Det har jeg ikke angret på!

I disse dager er vi klare til å ta imot tildeling nummer to, og han er minst like forventningsfull som meg )

[Gjest Sommerstorm]

I går kveld møttes vi en venninnegjeng. Ett av hovedtemaene i går kveld ble adopsjon, prøverør etc. Flere av jentene hadde den oppfatning at det å sette i gang en adopsjonsprosess av en eller annen grunn (som vi ikke klarte å bli enige om) ofte er vanskeligere for menn enn for kvinner. Jeg liker ikke å generalisere, men jeg tror at mange kan skrive under på at det er bare slik...???

Han jeg er gift med trengte i alle fall "et spark bak". Vi hadde aldri kommet i gang med denne prosessen hvis det ikke hadde vært for at jeg hadde trykket litt på - det har han innrømmet nå i ettertid. Til og med når vi hadde blitt enige om at adopsjon var tingen for oss, så tok det tid før vi klarte å sette oss ned med papirene sammen og snakke ut. Vi følte at terskelen var stor fra det å begynne og snakke om adopsjon til det å starte selve prosessen.

Du kan jo kanskje spørre mannen din om du kan få lov til å kontakte sosialkontoret for å få litt informasjon, tenke på hvilket adopsjonsbyrå dere vil bruke, få tak i brosjyrer osv. Man trenger jo ikke nødvendigvis å haste videre fra dette skrittet. Det er bare det at jeg tror ikke man blir "moden" sånn helt uten videre uten å jobbe med saken.

Lykke til videre i prosessen!

[bringrid]

Det jeg mener med rosenrødt, er at mange kun ser det idylliske ved å adoptere et barn. en trenger jo ikke lese så mange innlegg her for å skjønne at det ikke er det. Og ofte opplever jeg at adoptivforeldre skyver eventuelle problemer i fra seg.

Jeg sier ikke at DU gjør det, jeg spurte om det var en mulighet for det!

Og om dere har vær enige om adopsjon i seks år, kanskje mannen din er usikker og ikke føler seg rede til å bli far?

Hva med å la ham møte noen som har adoptert og barnet deres, helst en entusiastisk pappa. Jeg hadde med meg min lille sønnedatter, adoptert fra Colombia, hjem til noen naboer. De hadde besøk av et par som vurderte å adoptere og ble overbevist av mitt skjønne, blide barnebarn (med indianerblod i sine årer)

Et forsøk verd etter 6 år!!! Det syns jeg er veeeldig lenge.

Hilsen farmor

[Mamta]

Hvorfor skal du motivere han?

Hvorfor ikke motivere deg selv til å vente til han er klar?

Et ord til ettertanke!

:-)

[Gjest mya]

ser du har fått mange svar som jeg ikke har lest. Tenkte likevel jeg skulle skrive "velkommen i gjengen!! " . Uansett er det greit å huske på at denne prosessen tar så lang tid at man må nesten begynne litt før man er klar, dersom man skal bli foreldre ikke så alt for leeeeenge etter at man definitivt er klar. (forutsatt at man vet at det er dette man vil.) Ikke noen grunn til å vente til man vil ha barnet i hus -- da blir det mange lange måneder.....

Lykke til

[Gjest BlirMammaSnart!]

Jeg tror dere rett og slett må tilpasse hverandre.

Av egen erfaring kan jeg ikke snakke pga. at her i gården er det full enighet.

Jeg så i ett innlegg du svarte til leenie at adopsjonen har vært planlagt i 6 år. Jeg ville tatt en prat med mannen min jeg. Kanskje adopsjon rett og slett ikke er noe for han (og man kan ALDRI tvinge noe på noen;-)

Se en dokumentar om Adopsjon (muligens lettere enn og få han til og lese en bok, hva vet jeg?)

Ellers må jeg påpeke at en adopsjon må komme "fra hjertet", og hver og en må få bruke den tiden man trenger.

Håper alt løser seg.

Mvh

[Gjest ivrigst]

Kanskje jeg svartmalte det hele litt. Jeg er bare utålmodig... Vi er helt enige om at adopsjon er eneste alternativ for oss å bli foreldre på. Det har vi visst siden vi ble sammen for 6 år siden. Tiden for det har ikke vært moden før vi begynte å snakke mer om det i sommer/høst. Jeg er for tiden uten jobb, og vi ble enige om å vente med å søke til jeg har fått jobb, siden det tar tid og krefter og tanker med jobbsøking og oppstart i ny jobb osv...

Men når vi først har snakket om barn, har jeg blitt hekta og ønsker å starte raskt. Mannen min ba meg samle litt info fra nettsteder, foreninger og sos.ktr, og vi har meldt oss på forberedende kurs. Det er begge enige om. Så mannen min mener det er tid for å kontakte sosialktr og melde oss inn i enforening etter jul.

Etter å ha lest svarene ser jeg at jeg egentlig er heldig som har mannen min med meg på "prosjektet", og jeg har lært at jeg derfor ikke trenger å bekymre meg. Samtidig ser jeg at jeg må være tålmodig og at den som trenger mest tid på å venne seg til tanken må få det!

[leenie]

Kanskje jeg svartmalte det hele litt. Jeg er bare utålmodig... Vi er helt enige om at adopsjon er eneste alternativ for oss å bli foreldre på. Det har vi visst siden vi ble sammen for 6 år siden. Tiden for det har ikke vært moden før vi begynte å snakke mer om det i sommer/høst. Jeg er for tiden uten jobb, og vi ble enige om å vente med å søke til jeg har fått jobb, siden det tar tid og krefter og tanker med jobbsøking og oppstart i ny jobb osv...

Men når vi først har snakket om barn, har jeg blitt hekta og ønsker å starte raskt. Mannen min ba meg samle litt info fra nettsteder, foreninger og sos.ktr, og vi har meldt oss på forberedende kurs. Det er begge enige om. Så mannen min mener det er tid for å kontakte sosialktr og melde oss inn i enforening etter jul.

Etter å ha lest svarene ser jeg at jeg egentlig er heldig som har mannen min med meg på "prosjektet", og jeg har lært at jeg derfor ikke trenger å bekymre meg. Samtidig ser jeg at jeg må være tålmodig og at den som trenger mest tid på å venne seg til tanken må få det!

Ønsker dere lykke til